Min lengste og mest anstrengende tid har jeg tilbragt i Musch. Musch er en c. 3000 år gammel by og ligger i det gamle Armenia på en høislette c. 1500 m.o.h. med vinter og sne i 4-5 måneder. Den var kjent for å være et urolig hjørne.
Der bodde c. 25.000 innb., halvdelen kristne og halvdelen muhamedaner, og der hørte c. 300 landsbyer med til distriktet, flest armeniske. Oppe i fjelltraktene Sassu lå der 40 armeniske landsbyer og flere kurdiske. Musch er omgitt av høie berg og har en utdødd vulkan Nimrod i sin nærhet. Vi har hatt flere jordskjelv i Amrenia. Dalstrøket var fruktbart. Murad, biflod til Eufrat, gjennemstrømmet landet.
I Musch opplevet jeg en herlig tid blant de mange barn og de mange syke og fattige som jeg fikk hjelpe. Der var et pionerarbeide jeg der optok sammen med mine kjære medarbeidere hr. og fru von Dobbeler.
De første år var det mest syke og fattige jeg virket ibalndt, og aldri hadde jeg tidligere sett så mange stakkars syke som i Musch og i de omliggende landsbyer. Jeg åpnet en poliklinikk 3 ganger i uken hvor der årlig behandledes c. 4000 syke, og dessuten besøkte jeg c. 300 syke i byen og c. 200 i landsbyene.
Da poliklinikken blev åpnet, strømmet der en mengde syke til, både armeniere, tyrkere og kurdere; for de hadde hørt at denne «doktor» kunde kurere all slags sykdom. Jeg må si at aldri har jeg følt mig så liten som blandt alle disse syke; men jeg blev der så helt avhengig av Herren, og han lot medisinen hjelpe så vidunderlig. Jeg hadde fått meget gode medisiner med av de amerikanske misjonærer og fikk igjen fornyet forrådene fra Amerika gjennem dem. Der var særlig mange øiensyke (trachom) og malariasyke med sine eftersykdommer og dertil lungesyke, gikt og reumatismesyke, sårpatienter osv. Der var bare militærleger og 1 distriktslæge i Musch – tyrker -. Bare ½ år hadde vi hjelp av en armenisk læge fra Rusland, men nettop i en vanskelig tid. Jeg lærte op en ung armenisk gutt, Rupen, som senere fikk utdannelse ved et misjonshospital og var mig til stor hjelp. Jeg hadde dessuten hjelp av et par armeniske piker og det siste år av vår evangelists hustru Satenig. Det gjaldt å stille den riktige diagnose. Ofte stod jeg helt rådløs og har nok desværre begått mange feil, men har på den annen side så forunderlig merket Herrens ledelse og hjelp. De mange barn som vi optok i hjemmene, elendige og forkomne, led av forskjellige sykdommer, særlig av trachom. Dertil kom at både hr. og fru von Dobbeler flere ganger var meget syke, ja endog døden nær, da de ikke tålte klimaet. Jeg fikk være frisk, så jeg kunde tilse de mange syke i Musch og ute i landsbyene og også evangelisere.
I 1908 begynte jeg en dagskole da så mange unge piker og gifte kvinner ikke kunde lese og skrive. Først var det 12 elever og 1 armenisk lærerinn; antallet blev mindre en tid, men jeg fortsatte allikevel i tillit til Herren, og litt efter litt vokste flokken op til 80. jeg fikk så 2 flinke armeniske lærerinner fra seminaret i Mesereh. Maritza og Margarit, så det blev en hel skole med 4 klasser hvor de lærte bibelkunnskap, lesing, skriving, regning og søm. Vi hadde 120 elever, og flere av dem ble vunnet for Herren. Dessværre blev de fleste i massakretiden myrdet. Vi fikk senere bedre lokaler til skolen og poliklinikken.
