For selve kuppelen med gassen i
steg høiest sommertid, når folk var fri
og var på landet for å feriere.
Når høsten kom, da sank den dagstøtt mere.
Ved dag stod bjerget truende og stengte
for himlens lys — en kullstøvsky omkring.
Å Gud, det kunde få en til å lengte
mot alle verdens underlige ting!
For bak det svarte fjell med kullstøvskyen
lå eventyrets endeløse land —
den store, brusende og fine byen,
og gjennem den en slottsvei: Karl Johan!
Ja, der lå byens vest med stille gater
og lyse hus imellem blomstertrær,
hvor det på portene hang gylne plater
med navnene på dem som bodde der.
I syd, med gråstensmurer ned mot sjøen
stod byens gamle borg — og der var bryggen.
Og utpå fjorden vugget Hovedøen,
og lenger ute blånet Nesoddryggen!
Og skib, så svære som den største gården
i gaten hjemme, dampet der avsted.
Man tenkte ofte og især om våren:
Å, den som bare kunde være med!
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/97
Denne siden er korrekturlest
