Nei, intet i verden er som dette:
å ligge rett ut i en sovekupé
på vei over bakke og slette,
i dal og på fjell — skjønt hvad vet du om det?
Å ligge og høre på hjulenes sangkor
og skinnenes jublende jern,
hvis sang er den samme ved Moss og ved Magnor
som ute ved Brüssel og Bern!
Og reise mot fremmede steder,
hvis navn er som løfter om alt der er skjønt —
en spådom om ukjente gleder,
et blikk i en fremtid av solblått og grønt!
Maskinen som raser og ryster og peser
er gud over tusener mil,
hans bydende røst er ventiler som hveser
og stempler som slår uten hvil!
Og ikke få sove en time,
fordi man har skjelvende feber av fryd
og hele ens hjerte må kime
i takt med merkverdige toner og lyd!
Det drønner i tunneler, stønner i broer,
og alt blir et eneste kor,
som synger at du er den rike beboer
av hele den deilige jord!
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/67
Denne siden er korrekturlest
