Ja, Kalsen er på veien hjem. Han brøler så det klirrer
i vindusruter helt tiltaks i gårdene omkring.
Og kjerringene koser sig, og sladderen den svirrer:
«Nå får a Hulda, kona hass, en real kamp i sving!
For hu er ikke grei, å nei, å komma te på knea,
hu har sin egen fine sveis å mestre Kalsen på.
Vi kjenner a, for vi har sjæl så ofte måtti be a
å spara litt på dynnamitten! Bare bi litt nå!»
Men Kalsen styrer syngende og glad igjennem gaten.
Det ruller nokså ille, og han setter sjøgangsben
til ungeflokkens store fryd: «Hå, se på akrobaten!»
Og virkelig — han undgår flott den lumske rennesten.
Det bærer gjennem porten. Men op trappen må han krabbe
dog glir han likefullt og triller ned en seks-syv trin.
Det larmer som der hadde ramlet ned en huggestabbe,
men Kalsen slipper fra det med en rift på høire kinn!
Omsider er han oppe. Men en storm som den han møter
ikveld har Kalsen aldri møtt på noe hav han for.
Da hadde det vært bedre med arrest og brisk og bøter…
Der flyr det alt imot ham et par jernbeslåtte skor!
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/112
Denne siden er korrekturlest
