Det var en stolt myndighet over Alexis Boman,
som røbet at saken hadde fått en personlig verdi
for ham. Han henvendte sig nesten hele tiden på
en utfordrende måte direkte til dr. Wrangel.
– Jeg synes også, sa politichefen alvorlig, at det ikke kan være noen tvil om fremgangsmåten. Her foreligger en tydelig og velbegrunnet siktelse for mord i forbindelse med rov. Og jeg har ennå aldri hørt at en forbryter kan befri sig for mordanklage ved å betale de stjålne saker tilbake. Jeg har imidlertid gått med på å avvente resultatet av det forhør som nå vil finne sted. Det er igår foretatt en anholdelse, og dr. Wrangel tillegger den en særlig betydning.
Dr. Wrangel innvendte:
– Selve anholdelsen tillegger jeg ingen betydning. Mannen er, så vidt jeg vet, arrestert for slagsmål og fyll i en kafé. Jeg har imidlertid lyst til å stille ham visse spørsmål, når jeg finner det beleilig. Vær så vennlig å kalle mannen inn.
Konstabelen forlot kontoret og kom et øieblikk efter inn med arrestanten. Det var verd å legge merke til hvordan tilhørerne var plasert. Ved bordet satt politifullmektigen som skulde idømme ham boten for fyll. Han hadde knapt noen anelse om det underjordiske spill som var i gang. Ved det ene vinduet stod advokat Boman og betraktet livet nede på gaten, mens det som foregikk i selve kontoret tilsynelatende var fullkommen likegyldig for ham, hans brede rygg fylte en stor del av vinduet. Politichefen stod bøid over forhørsbordet og bladet utålmodig i en diger protokoll, som om han lette efter en adresse eller lignende. Dr. Wrangel hadde slengt sig op på et bord nærmest det andre vinduet hvor han satt halvt begravet
