Det gammel-egyptiske lovverk er skrevet av kong Menes på grunnlag av en lang tradisjon. Også her er renhet hovedtanken i alle forskrifter. Kong Menes kodeks inneholder vidløftige regler for vask, klædedrakt, næring og faste. Den medisinske vitenskap må ha stått meget høit hos egypterne. Helsevesenet var organisert av det offentlige, lægene later til å ha vært statens embedsmenn.
I likhet med perserne var også egypterne utsatt for nær berøring med mange slags faste og farende naboer, av hvem de lærte umoral og tøilesløse seder. Hverken perserne eller egypterne later til å ha kunnet stenge sine porter for fremmede. De antropologiske funn tyder i alle fall på en vidtgående raseblanding. Resultatet er da også at begge folk er gått til grunne. Egypterne efterlot sig riktignok grandiose minnesmerker, men i form av gravmeler og døde levninger. Deres slektskultur var ikke selvbevisst og instinktsikker nok til å verne de kostbare rester, blodsverdiene, og egypterne måtte ligge under for de fremmede som strømmet inn i deres land.
Kong Menes lov reiste ingen mur rundt folket, den nøiet sig med å advare mot de unaturlige laster. Enda den dag idag leser vi den bekymrede konges formaninger til sine undersåtter — i de små papyrusbøker som de døde fikk med i graven.
Egypterne skal ha hatt mange barn, og Strabo fremhever det som en av deres mest rosverdige skikker at de lot alle barn leve. I oldtiden var dette et særsyn. Fra et biologisk synspunkt vil man måtte spørre sig om ikke denne frie opdrett av barn førte til en kontraseleksjon som beseglet folkets skjebne.
Blandt de gamle kulturfolk inntar jødene en særstilling. Ikke alene fordi de har formådd å overleve årtusener som et eget folk med sin religion og kultur, heller ikke fordi denne deres religion danner kilden for de europeiske rasers religion,
