hyttene brant det bål, hvor det ble kokt mat. Stranda lå full av tønner som fisken ble saltet i.
Det var mest omul (uttales åmol, Coregonus autumnalis, Pall.) som blir tatt her i store mengder, og så en mindre fisk, seld (Coregonus merkii, Günt.) som saltes ned og brukes som sild. Det er to arter sik. Verdifullest er den større art, njelma (Stenodus nelma, Pall.) som er noe mere lik laks, skjønt også hvit i kjøttet som de andre; men av den er det mindre.
Den forviste fabrikkarbeider hadde også for kort tid siden tatt 5 hvitfisk med not; den går opp i elva etter omulen. Skinnet skjæres opp i lange, brede remser langs etter dyret; de blir saltet på tønner, og blir solgt til samojedene og jurakene som bruker dem til seletøy for reinen, og setter det høyt, da det foruten å være sterkt har den fordel ikke å bli stivt i kulden. Også her støtte vi på den overtroen at det er hvalene som driver fisken inn til land og opp i elva; og derfor mente de fullt og fast at disse dyrene var så viktige, og når fisket var dårlig var det fordi det hadde vært lite hval eller hvitfisk ute i sjøen.
Det synes som det før i tiden må være drevet mere hvalfangst her i disse strøk enn det nå er. I sin bok om det nordlige Russland sier Sidórov at i munningen av Jenisei ble det i 1859 fanget 25 småhval, delfiner i mengdevis, og hvitfisk som ga 18 pud (288 kilogr.) spekk.
Vi kom inn i den største hytta. Der bodde 8 mann og et par kvinnfolk; den ene var datter av en av mennene. De hadde alle sove-plasser på lave brisker ved gulvet. Et bord sto midt i hytta, og på det brant et stearin-lys. Mennene satt rundt omkring. En av kvinnfolkene stakk hodet opp av noen sengklær på brisken ved golvet for å se på de nykomne.
Jeg ville gjerne prøve å fotografere denne nattlige scenen, og de var da straks villige til å tenne flere lys mens jeg fotograferte. Men da vi ville betale dem ga de pengene tilbake og sa de ville ingen ha. Det var dem en stor ære å ha oss i sin stue, og likeså å bli fotografert og komme i avisen.
