at isforholdene siste år (1912) var gunstige for seilas i den retning. Og om han har nådd den øya, så er det vel tvilsomt om han på den vesle holmen har kunnet finne noen havn for skuta.
Vi dro en tur innover øya på jakt og fant en reinflokk på 14 dyr, men de lå slik til på en flat slette at det var umulig å stille inn på dem. Vi måtte vente til de rørte på seg. Men det tok tid, og imens kom mørke-skodda tett som veggen og tok alt. Jeg forsøkte likevel å stille inn på, og nådde fram til å få skimten av noen store dyr forut gjennom den drivende skodda; men like fort hadde de sett meg, og borte var de før jeg fikk skutt. Der sto jeg, de andre jegerne fristet vel kanskje å stille samme reinen fra sin kant. Jeg fikk hoje til dem, forat de ikke skulle ta feil og skyte meg ned for rein i denne tette tåka. Det kan hende så mangt. Jeg minnes en veldig norsk Nimrod, som råkte opp i en saue-flokk i skodda på fjellet der hjemme og skjøt femten sauer og trodde det var rein, ikke å snakke om ham som skjøt en ku for en and.
Kl. 9 om morgenen kom vi ombord igjen. Fremdeles var det tåke og usiktbart vær og ikke fristende å gå sørover. Så var det også det at det stadig satte sterk strøm nordetter gjennom sundet, og ventelig måtte den føre isen med seg sørfra, og snart gi isfritt farvann like inn i munningen av Jenisei. Vi ble derfor liggende stille om dagen.
Om kvelden gikk vi igjen en tur i land for å se etter reinen; men stundomtil kom skodda sigende inn over slettene, og snart kom også natten, og det ble for mørkt. Av fugl var der noen flokker gjess og også noen flokker haveller å se.
Denne øya har omtrent samme natur som den flate, bølgende tundra. Det er for det meste leir, grus og sandblandet leire dekket over med tynt gras og mose, som er tålig godt beite for reinen, skjønt svært fett kunne det nå ikke være.
Her og der stikker harde berg-knausene fram over sletta. Meste fjellet synes å være krystallinske skifere; men stykker av leirskifer kan en også finne i urene. De er fillete, sprengt
