i sørøstlig retning. Her var ganske dypt vann, kl. 11 ga loddet 105 favner, men så ble det grunnere igjen.
Tirsdag 12. aug. Det tok flere timer, før vi, ut på morgensiden, nådde iskanten. Igjen måtte vi nå holde søretter langs den, og til dels gjennom isen.
Det bar lenger og lenger sør. Imens hadde vi fått landet på sørsiden av Kara-havet i sikte, og om morgenen var vi knapt mer enn en seks-åtte kvartmil fra det, mente kapteinen.
Til slutt fant han at det var ikke annet for enn å søke fram gjennom isen østover; for den strakte seg helt bort mot landet i sør. Etter at de hadde brutt seg en trang vei mellom noen store flak, begynte isen å bli slakkere. Og da jeg kom ut så ved ni-tiden om morgenen, var vi i nokså åpent farvann og kunne holde nordøstover. Det var blitt overskyet og usiktbart, til dels med skodde inn imellom. Sjøen var grunn her, bare 11 favner.
Endelig, om formiddagen bortimot elleve-tiden, fikk vi se lavt land gjennom tåkedisen i øst. Det var Jamal, det samme lave sand-landet, som jeg første gang så gjennom samme tåka for 20 år siden. Det likner noe Jæren eller Lista, skjønt stranda er atskillig høyere, kanskje mer lik vestkysten av Jylland.
Hele Jamal er et eneste stort flat-land, bygd opp av sand, leir, grus og småstein. Ute ved stranda stuper det av i en bratt skrent, som kan være sine 20 til 30 m. høy, men innover er det en eneste flat, bølgende slette, gras- og mosgrodd, med viju-kjerr her og der, så en mangfoldighet av store og små sjøer, og grunne elver og bekkefar. Det er ypperlig rein-beite over disse vide slettene; og over hele landet, like til nordpynten, ferdes det samojeder om sommeren med rein-flokker.
Vi holdt nå nordetter langs dette landet, og fikk snart se en høy båke, reist på en odde nord for oss. Det måtte være den som sto merket i det russiske kart ved munningen av elva Mora Jaga, nord for odden Mora Salé. Men landet er like flatt hele veien, så det er vanskelig å kjenne den ene delen fra den andre.
