På stasjonene her møtte jeg de første kinesere. De hadde
alle pisk. De så ypperlig ut, store, staute og kraftige
skikkelser med sunde, tilfredse ansikter. En fikk uvilkårlig
inntrykk av å stå overfor en rase som ennå har fremtiden
for seg. – Det var ellers merkelig å se hvor stor forskjell
det kunne være på disse kinesiske ansikts-typer, noen lange
og smale, mens de fleste var bredere og rundere. De må
være en meget blandet rase.
At det virkelig er tørt her på denne steppen og på disse nakne ås-ryggene, og at det er grunnen til tre-mangelen, tross elvas og vann-dammene jeg så, må vel sluttes av det at på enkelte steder vokser noen stakkars bjørke-trær her og der spredt oppetter langs bekke-farene i liene. Var det ikke det at det var tørt, så ville vel disse bjørkene også kunne vokse andre steder.
Så stiger vi langsomt høyere mot kammen av Store Khingán. Her står bjørkene litt tettere, men de er små, bare med enkelte større trær imellom, og ennå er det merkelig glissent, en meter eller to mellom hvert tre, og det er ingen underskog, bare nakne, gresskledde bakken. Det er ikke andre slag å øyne enn bjørk, bare et eneste lavt lerketre, kanskje en meter høyt, så jeg i en grøft nær jernbanen. – Så bærer det inn i den tre kilometer lange tunnel gjennom kammen av Store Khingán. Kommet ut på den andre siden, slår det en hvordan naturen med ett er forandret. Fjellet skråner bratt nedover med fullt utviklede daler, og bjørke-skogen er blitt sterkt blandet med busker av dverg-eik, som danner kjerr og dekker hele fjell-siden bortetter. Her og der er det tilmed enkelte høyere virkelige eike-trær, det er stein-eik. Lenger nede så jeg også mange stubber i den tynne bjørkeskogen. Det måtte være av nåletrær, men de var svarte og brente. Også her må det altså ha vært store nåleskoger før, som er brent av.
Vanskeligheten ved den sterke nedstigning fra Store Khingán er blitt klart ved et stykke vakkert ingeniør-arbeid; banelegemet gjør nede i dalen en stor sløyfe, og kommer tilbake og går under seg selv. – Da vi kom lenger fram,
