en svale ned og tar den før den når vannet – så flyr de rolig videre hver sin vei.
Fredag 8. aug.
Det er mange krykkjer i flokker å se ennå, andre dagen
fra Honningsvåg. Det er på omkring 70° 45’ n. br., så
omtrent nord for munningen av Kvit-sjøen og Kanin Nos. Det
tyder på åte i vannet, og vel også på fisk kan hende.
Men det er kaldt dette havet, og derfor er fiskemengden temmelig skiftende og usikker. Visstnok stryker en gren av Atlanterhavs-strømmen («Golfstrømmen») inn her østetter forbi Nordkapp, jeg har kalt den Nordkapp-strømmen, og den følger noe så nær randen av den grunneste banken som strekker seg nordover fra fastlandet, og som vi seiler over.
Hele dette havet er grunt. Dybden skifter fra mellom 50 og 90 m., på hele flaket nordover fra russe-kysten, til mellom 300 og 360 m. i den dypeste renna nord for oss. Strømmen får ingen makt i så grunt et farvann, med så ujevn en bunn; det danner seg mange slags hvirvler og bakevjer, og de grunne vann-masser blir sterkt avkjølt i vinterens løp.
Likevel har denne varme Atlanterhavs-strøm innflytelse på is-forholdene i disse strøk; for var ikke den, ville vannet i dette grunne hav bli kaldere; det ville bli avkjølt ned mot sjøvannets frysepunkt om vinteren, det ville danne seg mer og tykkere is enn nå over hele havet, og det ville bli lite åpent farvann for fremkomst om sommeren.
Vi loddet under ferden østover, men dybden skifter meget. Snart kan den være over 200 m., så 100, så kanskje bare 70, 80. Det er mange senkninger, renner og daler dernede under vannet.
Etter min mening er bunnen av Barents-havet, helt nord til Spitsbergen og Franz Josef Land, bare å regne som en del av Europas fastland. Det har en gang vært sammenhengende tørr-land, gjennomstrømmet av veldige elver, som grov sine lange, brede daler over slette-landet, og hvor brede, lave høydedrag strakte seg mellom elve-dalene. Så senere er disse omformet av breer og et stort is-dekke; og så er det
