Men se der! nå letter skodda! Det river flenger,
og ut av skodde-massene trer Beeren-berget med
hvit-blå breer og svart lava innimellom, høyere og høyere
opp etter. Det er som det velter over oss.
«Nei se, kaptein!» Kapteinen ser på det en stunn uten å si noe; så skubber han på akslene og sier:
«Uff det er uhyggelig, det er som noe styggedom som velter over en.»
Ja, her er rimtursenes lann, Trolle-botn. Noe mer likt det har iallfall jeg aldri sett. Disse hvite breene med blå-grå is innimellom som lyser unner skoddetaket, og velter like i havet til alle kanter, med svarte basaltvegger unner her og der,
«Den skorne heimen, som ingi soli skin.»
Vi gikk opp i bukta. Liner ble satt, og i den lyse morgen gikk vi til køys og drømte om smilende enger . . .
På linene fikk vi ingenting. Flere tråltrekk ble gjort, men heller ikke de ga noen av våre sydlige fisker, bare små Aragonus Cottus osv. i mengde.
Når en tenker på all fisken på bankene ved lslann, ikke så svært langt sønnenfor, og ved Finnmark østenfor, like langt nord — ja ofte ved Spitsbergen mye lenger nord — kunne det ikke synes så urimelig at det sto fisk her på banken ved denne vulkanøya. Men det ser det altså etter dette ikke ut til,
