reinsbukkene med ett kom luntende mot dem, alene fra fjellet. De la over litt og ble enige om at de skulle prøve å fange bukken. De nærmet seg forsiktig med hver sin lassoline parat — bukken sto med oppreist hode og prustet mot dem. I det samme den senket hornene og skulle snu rundt, kastet begge guttene på en gang, og lassoen til Hanas traff, viklet seg omkring hornene og snørte seg sammen. Så halte de begge to det de var gode for — dyret strittet imot, men til slutt ga den seg, og der sto de med den svære bukken mellom seg. Nå var den så fredelig og snill at det ikke var måte på det, sto der så medgjørlig og lot seg klappe! Og så foreslo Laras at de skulle prøve å ri på den. Javel! Laras skulle prøve først, og imens skulle Hanas holde i lassoen så den holdt seg rolig.
Laras kravlet opp på ryggen på reinen og borte fingrene ned i den bløte pelsen. Da gjorde bukken et veldig sett, et jump opp i været, Hanas mistet lassoen, og av sted bar det i susende fart over vidda med lassoen hengende etter.
Hvis du noengang har sett en reinsbukk sette på sprang, helst når den er skremt, sett den fare som et stormvær over vidda, så skjønner du at Laras hadde mer enn nok med å klore seg fast i skinnet, og at Hanas alt i neste sekund hadde mistet både bukken og broren av syne. På noen øyeblikk var de forsvunnet langt innover fjellet. Så ga Hanas seg til å skrike, og så løp han etter til han falt og lå der sanseløs av skrekk og gråt.
Da far og de andre kom hjem, trette og slitne som de var og fikk høre hva Hanas hadde å fortelle, slapp de straks hundene løs og sprang selv av sted innover fjellet etter storbukken. Jon Hattila hadde Hanas på
