over vidda. Den er skremt og jager av sted med reiste hornkroner, utspilte nesebor og klaprende hover under de slanke, smidige kroppene. Men du må bruke øynene dine godt, for reinen er hvitgrå som steinen og mosen den trår på og vanskelig å skjelne ut fra terrenget. Plutselig hører du hundeglam like ved, og når du ser deg om, oppdager du kanskje en klynge med samegammer som du har gått rett forbi. Og hadde ikke hundene gitt lyd fra seg, hadde du vel aldri fått øye på leiren.
Det er gammene til Jon Hattila som ligger her oppe. Om sommeren drar han ned til sjøen med reinen sin, om vinteren ligger han i leir ved Mariasuando inne ved finskegrensa. Det er mange folk med Jon Hattila, både kvinner og menn, for Jon Hattila er rik. Han har mange tusen rein og etter hva folk sier, har han også mang en blank daler i sparebanken hos lensmannen i Rotsund ute i Skjærvøy herred. Han er en klok og opplyst mann, den fremste blant fjellsamene på disse kanter av landet, og en vakker kar til same å være. På de store høytidsdagene kommer han stundom ned til Skorpen kirkested, og høyvoksen og rak går han omkring i den blå koften og kautokeinolua, som har gullinnvirket pannebånd og pull av blått tøy og er prydet med gule og røde bånd.
Hans kone hette Margari og var datter av Simon Paiva, den rikeste samen i Finnmark. Men hun døde, og Jon giftet seg ikke om igjen. Derimot har han — som sagt — med seg et stort følge av tjenestefolk, gifte og ugifte, og gammene hans er derfor både store og folksomme.
Men når hele leiren er ute og jager etter reinhjorden for å samle den sammen og drive den ned til
