Men det ble da så noenlunde stille i klassen. Og
Anton Bech reiste seg:
— De har glemt — — — hahaha! Latteren tok overhånd igjen, klassen brølte. Så ble det litt bedre, og Anton sto der sprekkeferdig av latter og fikk stammet fram:
— De har gle-hemt å kna-ha-happe bu-hu-huksa!
Dette var Finsdals første møte med klassen og med hele skolen også forresten. For historien fra femte middel var over hele skolen på et blunk, og hver ny klasse Finsdal kom inn i, la for dagen den mest utilslørte interesse for — buksene hans.
Etter hvert som dagene gikk og Finsdal møtte opp med klærne i den skjønneste orden, døde imidlertid historien bort av seg selv. I femte middel hadde guttene funnet andre ting å hefte seg ved, særlig var det denne lappete buksekanten som var gjenstand for kritikk og bemerkninger. Når han gikk over golvet, stirret atten par øyne hånlig på bena hans. Satt han på kateteret, måtte han gjemme dem omhyggelig under stolen. Ustanselig kom det fra klassen:
— Finsdal, De har fått en flekk på ermet! eller lignende ting. Og når han så børstet bort flekken eller rettet på det som var galt, brølte klassen øyeblikkelig av latter. Til slutt hadde Simon Selmer, duksen i klassen, oppdaget at når Finsdal skulle ha en time i femte middel, så sto han i mange minutter foran speilet inne på lærerværelset og pyntet seg. Da spleiset guttene til et lite lommespeil, som de pakket omhyggelig inn og la opp på kateteret til Finsdal før timen begynte.
Finsdal så pakken da han kom inn og spurte:
— Hvem av dere har glemt denne her?
Ikke noe svar.
