— Storsig! ropte den gamle, som ikke fløy så fort og
som bare hadde rukket halve trappa ned.
— Javisst, står ikke Enok akkurat her og forteller det! Mor, hent en dram til Enok!
Den gamle gikk og kom igjen med glass og flaske. Enok drakk og fortalte åssen han fra hjemmeplassen sin ute i pollen hadde fått øye på siget.
— Nå gjelder det bare om å få sendt bud til folk så vi får stengt, sa handelsmannen, — her er jo hverken folk eller båter.
— Ja, vi får vente til det lysner i morgen, for været står så hardt på her nå.
— Det er synd og skam sånn som folk har ventet på fisken i år, sa handelsmannen. — Jaja, er det ikke sig i de andre værene, så blir det mange nok om budet her og lite på hver.
— Ja, om ikke noen får rede på at det er fisk her og kan komme seg i vei før de andre.
— Bare noen båter til foruten våre egne her i hjemmefjorden, sa handelsmannen, — så kunne vi stenge sammen og ta det hele! Det ville det bli penger av, Enok!
Skårungen hørte ikke mer. Han hadde lyttet til samtalen, sett bort på Hans Gamvik som hadde sovnet igjen, og skjønt at her var det ikke annen hjelp å få enn den han ga seg selv. Nå var han utenfor. Vinden drev sjøskummet opp i ansiktet hans nede i båtfjæra. Han sto en stund og lydde til rossene og lurte på hvor vinden kom fra. Jo, det var samme vindretningen som i formiddag. Den hadde de måttet krysse opp mot — nå måtte det være lensevind like til været og far.
Han strevde hardt med å få loss fanglina, og det bølget og bar seg inne i ham så hjertet hamret. Han
