hver gråkald morgen, følger mannfolkene hjem i stua til målene og følger like trutt og trofast med når de skal ned igjen til naustet etter middagshvilen. For det står som et friskt vær omkring naustet, et vær av langferd og fiske og seiling i storsjø — eventyret lokker og drar så tårene ofte pipler fram i øynene på ham når han ligger om kvelden og tenker på at det ennå skal gå år og dag før han blir skårunge!
Og han syns det kunne være så passe på tide at han fikk bli med nå — han har stått så mange vinterdager nede i båtnaustet og fulgt arbeidet, han kjenner hver eneste planke og nagle i fembøringa og vet hva hver taustump skal brukes til. Og mens hammeren og malerkosten går, prater karene seg imellom og drar fram den ene historien etter den andre om farlig seiling, om forlis og redning, om dårlige tider og om storfiske med fisk og blanke kroner like opp til båtripa... Og gutten står der og lytter og lever med — storhavet tårner seg opp omkring ham der inne i naustet, sjøen skummer og sprøyter, kastevinden kommer durende ned gjennom fjellskaret — men han kjenner den karen og vet råd mot de fantestrekene den farer med — opp på skumhvite bølgekammen — og ned igjen i dypgapet, bare stødig på roret og lynsnar med seil og skjøter ... Så tar det slutt med historiene, hammerslagene drønner i båtskroget, og så står han der igjen og fryser og lengter seg inn i det trange, tranosende båthuset. Ja, han syns så sannelig han kunne være fullært nå.
Men hver gang han ymter om sånt, får han bare til svar at han er for liten ennå, at sjøen ikke er for småunger og at noen får være hjemme hos mor og ungene også i de lange månedene hun sitter hjemme uten karfolk i huset.
