SKÅRUNGEN
1. Skårungen og måsen.
Første gang gutten får lov til å følge med far og de voksne på Lofot- eller Finnmarksfiske kalles han på godt nordlandsk en skårunge. Og det navnet har han etter måsungen. For så lenge måsen er ung og langbeint og redd og bare sitter inne i fjæra og piper uten å våge seg til å prøve vingene sammen med de voksne fuglene, så heter den aldri annet en «skårungen» blant fiskerne.
Inne i landet hadde de vel funnet på noe annet og kalt guttungen kalv og hanekylling og folunge. Men fiskeren der nordpå, han har nå ikke stort andre husdyr enn måsen han — måsen som skriker og uler rundt ørene på ham hele det slitsomme livet hans igjennom.
Fiskeren og måsen er gode kamerater. Det kan mange ganger være forargerlig nok å ligge i båten og høre det evindelige skriket over seg hele natten. Særlig når det ellers går både smått og trått med å få bitt på snøret. Men så kan det også være nesten oppbyggelig å se de store hvite fuglene gli over havflaten en solblank sommernatt, mens de årvåkent speider etter fisk og smådyr nede i vannet. En kan få så gode og fredelige tanker av det, når en sitter der alene ute på store sjøen og kanskje er litt sørgmodig til sinns — det er nesten som å sitte og lytte til en stillferdig sang.
