det gikk an at de satt sånn fredelig sammen, rødhuder og hvite side om side. Og de skottet litt engstelig bort på høvdingene.
Men Den sorte ørn gikk fram til bålet og sa:
— Jaja gutter, så er det slutt på moroa for denne gangen. Jeg syns vi rødhuder skulle rope tre ganger tre hurra for de hvite, men mest for Falkøye, deres tapre høvding! En — to — tre — hurra—a!
— Hvite menn! ropte Falkøye, — det skal dere vite at bedre høvding enn Den sorte ørn fins ikke, og realere gutt enn Anton Bech går ikke i hele byen. Vi roper hurra for ham!
— Hurra—a!
Og så marsjerte hele skaren ut av skogen og ned til stranda. Snart glimtet den siste solglansen i åretakene på sundet — hvite og indianere rodde fredelig hjemover til skolegang og lekser etter kamp og ferie i urskogen.
