Tause og alvorlige vandret indianerstammen framover langs flodbredden. De var brutt opp fra leirplassen, ikke for å søke etter en ny, men for på kampens siste dag å gjøre det av med de hvite for godt. Planen var at de i en veldig bue skulle omgå og komme bakpå de hvites leir, gjøre et overraskende angrep, erobre leiren og utslette fienden fra jordens overflate. De var alle sammen preget av det alvor som store beslutninger fremkaller, og i alvoret lå det også tungsinn. Noe som var lett forklarlig i betraktning av at de sto foran en kamp på liv og død og at det dessuten var ugjenkallelig siste feriedag.
Som alltid når de var ute på krigsstien, var det absolutt forbudt å åpne munnen. De ikke så mye som hvisket til hverandre engang. Av og til knaket det i en vissen grein, en stein løsnet og plumpet i vannet, men ellers var alt stille under fremmarsjen.
Plutselig stanser Den sorte ørn, og alle de andre stopper i samme sekund. Høvdingen peker over mot orekrattet på den andre siden av elva for å gjøre stammefellene oppmerksom på at han syns han hørte noe der borte. Alle lytter spent. Imidlertid hører de ingenting, og den tause indianerstammen går videre.
Et drøyt stykke oppover langs elva, nesten ved foten av Tinden som ligger og stenger av Dalen som en mektig port, finner de endelig et passende vadested. Rødhudene trekker av seg sko og strømper og lister seg en etter en og med lange mellomrom forsiktig over elva. For her ved den åpne floden er det lett for fienden å få øye på dem, enda de i dag har gjort omveien lenger enn noen gang før. Den sorte ørn kjenner sin motstander, den tapre Falkøye, og vet at han har øynene årvåkent med seg og vakter ute på alle kanter.
