— Godt. Skarpsyn, Springer og Dolkeklinge følger
Snikende panter til floden.
De tre grep buene og pilekoggerene sine, noen skjold og et par spyd og eskorterte kokken — ikke uten å rive av seg noen lumpne ukvemsord om eden feige Manndraperen» som ikke torde gå alene. Så meget mer som det viste seg at det ikke fantes en eneste rødhud i farvannet.
Kampen sto om å erobre skalper, ta til fange eller drepe.
Lua var skalp, så under kamp gjaldt det altså om å holde godt på den. Den som ble overmannet, avvæpnet og bortført, var tatt til fange. Ble man rammet av pil eller spyd på selve kroppen — ben og armer var altså unntatt — så var man drept for den dagen. Å sikte etter hode og ansikt var i strid med folkeretten.
Våpnene var spanskrørsbue med hyssingstreng, lange, butte piler og spyd av ertestenger eller friske rognegreiner med en løvdusk i den ene enden. Noen hadde også skjold, nemlig de som hadde vært heldige nok til å komme over en passelig tønnebunn. På baksiden av skjoldet hadde de så satt fast en hempe for armen.
Indianerne gikk med fjær som var sydd fast i lua, buksene brettet opp til knes og tatoverte ansikter hvor rødmalinga lå i striper. Ellers utmerket indianerne seg på forskjellig vis ved et mer eller mindre barbarisk preg — de brettet ned strømpeleggene og brettet opp skjorteermene og tatoverte seg på armer og ben o.s.v.
Dagens kamper begynte gjerne med at de hvite sendte ut ekspedisjoner på jakt eller på rissamling. Så ble ekspedisjonene overfalt av indianerne som lå i bakhold og lurte på dem. Det hendte også at rødhudene
