skolegården full av tung, leirvåt søle. Når pedellklokka ringte, dro guttene seg inn, søvnige og med våte støvler, så pedellkona som skulle vaske ganger og trapper etter skoletid, raste over all den skitten de trakk inn.
På lærerværelset satt overlærere og adjunkter og småsov mellom timene, gretne og bleke alle sammen etter mørketidens søvnløse netter. Det var bare så vidt de strammet seg litt opp når rektor kom farende ned fra kontoret med en beskjed om timetabellen. Ja, for rektor var den eneste på hele skolen som holdt seg våken, enda en hver natt kunne se lys på kontoret til langt utpå morgensiden.
Det skulle nå også sett fint ut om selveste rektor hadde duppet av! Men sånt kan jo ikke tenkes.
Det var timen fra 12—1, og i første gymnasium hadde de latin. For det var mandag.
Mandag er en grå dag — alle de seks hverdagene i uken ligger trøstesløse foran en med søndagen langt borte i fremtiden. Men denne mandagen hadde nå det gode framfor sine triste brødre i almanakken at det var mandag den 22. desember, og i morgen begynte juleferien! En lang, snøhvit, skinnende juleferie, hvor alle angrep på kakeboksene til mor var mer eller mindre tillatt og en fikk ha på seg søndagsklærne flere dager i trekk. Og så julaften, ikke å forglemme, den hemmelighetsfullt lokkende julaften... nei hysj, vi må høre etter!
— Alacer, acer, campester, celeber...
— Nå, Abraham, videre! — celeber...
— Ce — ce —
— Nå da, — celer!
