nye ondskapsfulle knep og kunster. Og når så Abraham «gikk til angrep», stilte det lange reklet seg i veien for ham og spurte hånlig — om han ville noe kanskje?
Oppe i klassen diskuterte de meget usjenert mens Abraham tålmodig satt og hørte på, om gymnasiets ære i lengden kunne være tjent med at denne «smårampen» hånte og kom med ukvemsord om en av gymnasiastene. Simon Selmer, som alltid var modig og veltalende så lenge han satt trygt innen fire vegger, erklærte at det var en plett på klassens ære. Anton Bech sa ingenting, gikk bare opp og ned med hendene i lommen, og Abraham selv satt og vridde på en løs vesteknapp, like rød som ellers. Han var skjelvende redd for bare å si et eneste ord, for bare å røre på seg. For da fikk han kanskje hele hånlatteren over seg fra alle kanter, fra lærerne og fra guttene, både ute i skolegården og inne i klassen.
Og når den snille madam Jensen, som han bodde hos, trøstet ham med at det gikk nok over når de bare fikk vent seg litt mer til ham, så syntes han det var en mager trøst, ettersom de nå var kommet et godt stykke ut i oktober, og enda — —
Han hadde bestemt seg for å bite tennene sammen, tie bom stille og late som han ikke merket noen ting. Og på den måten slet og led han seg gjennom skoledag etter skoledag. Men denne tålmodige roen hans gjorde bare galt verre blant guttene fra første og annen middel. Og klassekameratene ymtet seg imellom om at den nye fyren i grunnen var en skittviktig idiot som sannelig fikk se til å klare seg uten deres hjelp. Dette med at han skulle være så skittviktig, skyldtes nok også at det snart viste seg at Abraham var lynende
