og dit flyttet Hanne også. De første dagene og nettene pep og klynket Ruona som en morløs spurvunge, og hun gikk omkring, redd og skvetten, med de svarte øynene fulle av tårer.
Men litt etter litt kviknet hun til av all den hyggen de omga henne med på prestegården. Presten og fruen visste ikke hva godt de skulle gjøre henne, og Hanne gjorde ikke annet enn å kysse og klappe og trøste henne dagen lang. Etter en ukes tid tittet smilet fram i det vesle fjeset hennes, og snart var hun like glad og livlig som før.
Hun og Hanne var perlevenner og hang sammen fra morgen til aften. Ruona fikk være med på undervisningen hun også, og det viste seg nå at Anika hadde lært henne både å skrive og lese. I katekismus og bibelhistorie var hun minst likså flink som Hanne, og som tiden gikk, tok Ruona rent luven fra henne, gløgg og kjapp som hun var. Når så mor skjente på Hanne og roste Ruona, hendte det at Hanne ble litt fornærmet og var ekkel mot Ruona etterpå. Men da ba Ruona så pent om forlatelse at all misunnelsen var som strøket bort, og så var de like gode venner igjen. De lekte og lo hele dagen. Snøen kom tidlig det året, i november alt, og da akte de på kjelke eller gikk på ski, mens måne og stjerner og nordlys strålte over dem og ga fullgod erstatning for sola som nå var borte hele dagen.
Men morsomst hadde de det om kvelden når de hadde lagt seg. Da lå de og snakket sammen helt til de sovnet. Den som snakket mest var Ruona, for hun lå og fortalte eventyr, sånne eventyr som hun hadde hørt av moren sin og av andre samer. De var rarere og morsommere enn alle andre eventyr, syntes Hanne, som satt på huk i senga og lyttet.
