lekte med dem og lærte dem lekene sine, sisten og gjemsel og enkemann søker make. Og av samebarna lærte Morten og Hanne mye rart som de kunne — tvinne senetråd, fange reinkalver med lasso og leke raidefart med pulk over snøslettene med vappus i spissen. Hei, som det gikk!
Den de var mest glad i av samebarna, var Ruona. Hun var også den de først var blitt kjent med. Ruona var på Hannes alder; liten, sorthåret og med et par gnistrende svarte øyeglugger i et solbrunt fjes. Hun var sprettende livlig og alltid opplagt på moro, men hun kunne bli så sint av og til, så lynende sint, at hun skar tenner og fløy rett i synet på hvem det skulle være — klorte og bet så Hanne kunne bli rent redd for henne! Men det gikk fort over, og en kjærligere sjel enn vesle Ruona skulle en lete lenge etter. Fort vekk ga hun til Morten og Hanne det beste hun eide, ja engang ga hun til og med bort den fineste gullstukne lua si!
Moren til Ruona hette Anika. Mannen hennes var druknet under fiske på Tanaelva for mange år siden. Hun holdt seg mye for seg selv, men det var lett å skjønne at hun hadde mye å si og at de andre samene hadde stor respekt for henne.
Det hendte at prestegårdsbarna ble vitne til ville slagsmål blant samene, når de ble uenige om reinen for eksempel. Da kjeglet de seg sintere og sintere, og til slutt røk de i tottene på hverandre i store flokker. Engang sloss de enda med blanke kniver, så Morten og Hanne la på sprang og føk rett hjem i prestegården, hvite av redsel.
Men nesten alltid avgjorde Anika trettene, og hennes dom bøyde de seg for.
