— At det var riktig av ham at han reiste fra
gammene når hans egen bror var stygg mot ham.
Hanas! Hanas! Jeg har ikke hatt en glad dag siden du
reiste fra meg. Og du kommer aldri igjen!
— Kan du huske, Laras, dengang reinsbukken sprang ut med deg på ryggen? — Da Hanas sto igjen og hadde sloppet lassoen, og reinsbukken sprang av sted med Laras på ryggen, da ba Hanas til Gud at han måtte få igjen Laras. Og han lovte at han aldri mer ville skilles fra ham. —
— Hanas! Du gikk jo fra meg!
— Men Hanas kom tilbake til Laras, og nå skal de aldri skilles mer.
Det var ganske stille inne i gammen. I halvmørket så Hanas at broren reiste seg opp og stirret på ham. Så gråt Laras og ropte liksom i angst:
— Lukk opp døra så jeg kan se!
Hanas reiste seg og gjorde som han ba om.
— — —
Da Jon Hattila om kvelden kom ned fra fjellet med reinhjorden, fant han de to sønnene sine inne i gammen. Og slik så han Laras og Hanas sammen til sin dødsdag, i lek og arbeid, i sorg og glede. Og etter Jon Hattilas død er Laras den fremste blant fjellsamene, aktet av dem alle som faren var det. Og Hanas er lærer blant samene og kjent av alle mellom Tromsø og Finnmark. Han sprer lys og velsignelse blant sitt folk og er elsket som en trofast frende og felle, trofast i den tunge striden for livet i et værhardt land, blant fremmede bumenn.
