gikk vel forresten ikke. De sto vel bare og ventet på juling, de.
– Nå – ransel kunne det jo ikke være snakk om. Iallfall ikke før til julaften. Men sånn en regnkappe! Det kunne være det samme med fasongen. Bare så en slapp dette jentestillaset av en paraply!
Og kalosjer hadde han jo. Ordentlige, blanke, av gummi. De var bare bitte lite grann for store; men det var jo nettopp kjekt, for så slarket de litt for hvert skritt, så alle kunne høre at han hadde kalosjer. Når han gikk med dem gjennom gangen her hjemme, passet han på at de ikke slarket, løftet bena forsiktig og stramt. For mor hadde spurt så nøye etter om de var for store. Det slet sånn på hælene, sa hun. – – –
– – –
Nei, så lenge han hadde ligget våken og tenkt! Der kom jo mor og far med lampa for å legge seg.
Han tittet ut mellom sprinklene. De snakket så lavt og gikk så stilt mens de kledde av seg – for ikke å vekke ham. Og så slo han plutselig opp en latter:
– Jeg sover ikke, må dere tro!
– Å din stygge fant som skremmer mor sånn!
De hadde det så hyggelig en stund. Far og mor pratet med ham og sa slett ikke at han vær så god skulle sove! Da det hadde vært stille en liten stund, tittet han bort på mor mellom sprinklene:
– Du mor! sa han så fint.
– Ja, gutten min!
– Du mor, en sånn paraply du, den er slett ikke noe god, for det regner inn på meg både fra siden og foran, bare det blåser litt.
– Du får holde den mot vinden, gutt, sa far.
– Ja, men du mor, du – en regnkappe var da mye
