Det var hos fru Bergfeldt!
Brannen så veldig ut oppe fra fjellknausen der huset til fru Bergfeldt lå. Hele plassen nedenfor var stuende full av folk, brannmennene fór omkring i ildskjæret som svarte djevler, mens vannsprøytene funklet og freste.
– Den stakkars fru Bergfeldt!
– Det eneste hun eide her på jorden!
– At uløkka akkurat skulle ramme henne!
– Den strevsomme, stillferdige fru Bergfeldt!
– En ualminnelig kvinne!
Slik lød det fra alle kanter. Og verre ble veklagene da kemner Ingebrigtsen hadde fortalt dem som sto nærmest at fru Bergfeldt ganske sikkert ikke hadde assurert! Alle sto der og jamret medlidende:
– Den stakkars fru Bergfeldt!
Og likevel var det som om hele byen kjente seg litt snytt da flammen plutselig sank og ble til bare røyk – og alle kunne se at fru Bergfeldts hus lå der like uskadt, mens det eneste som hadde brent, var den usle, elendige vedbua som hadde stått et stykke fra huset og sett ut som om den holdt på å ramle over ende av seg selv!
Og folk gikk hjem. Noen slo seg sammen og fikk nattkaffe som om det hadde vært en riktig brann. De fleste gikk til sengs nesten litt fornærmet på fru Bergfeldt – som altså ikke var rammet av uløkka.
Men oppe hos byens politimester, byfoged Bech, satt gamle politi Loe på kontoret etter at både han og byfogden med god samvittighet kunne forlate brannstedet.
Og politi Loe fortalte at han tilfeldigvis hadde gått forbi huset til fru Bergfeldt klokka kvart over elleve
