Bare sånn å hive seg som en sekk utfor hoppet og komme skrevende og klaskende ned.
Hele byen var på bena den blanke marsdagen, og ute på Blyberget var det svart av folk. Alle som kunne gikk på ski, selv gamlinger som kjøpmann Engelsen og kemner Ingebrigtsen kom anstigende på lange ski og i side vinterfrakker. Alt hva byen eide av hester og sleder var leid ut og tatt i bruk. Det vrimlet med herrer og damer, og til slutt sto det en bred, svart ramme av mennesker rundt hele bakken som var avmerket med flaggstenger og kranser av granbar. Ved siden av hoppet var det en tribune av bordplanker, og der sto dommerne og dessuten rektor og noen av lærerne – amtmannens og noen flere slike.
Adjunkt Lange fór opp og ned og ordnet og kommanderte. Deltagerne ble samlet oppe på bakketoppen og fikk plakater på brystet med nummer på. Og Søren politi sto ovenfor hoppet med fløyta ferdig til å gi signal.
Det varte og det rakk. Og endelig suste adjunkt Lange over hoppet for å prøve det for siste gang. Han hoppet langt og sto fint.
Og så blåste Søren politi.
Nr. 1 var Kristian Haasted. Det gikk som et sus av spent stillhet over menneskemassen da han kom nedover – fór ut på hoppkanten – tok bakken – og så gikk han over ende! Og latteren bruste. . .
Så kom de slag i slag nedover. Noen sto, andre datt, noen greidde seg fint, andre bare så vidt. Og hurrarop og latter vekslet oppover bakken.
Nr. 16, 17,18, 19, 20 – gikk over ende alle sammen, og folk sto nesten og ergret seg.
Så kom nr. 21.
