Svend brast ut i et jubelrop. Men Anton sto med
seddelen i hånden og stirret på den, blodrød og taus.
Da de hadde kledd på seg, sa Anton:
– Du – jeg går opp til dem med det samme.
– Til hytta?
– Ja. Jeg vil gi ham igjen denne lappen.
– Vil du ikke ha den? Er du gærn? Atten hundre norske kroner ’a gett!
– Jeg gjorde det ikke for penger.
– Nei men likevel . . .
– Jeg gjorde det for noe helt annet.
– Ja? . . .
– Og derfor vil jeg ikke ha pengene hans.
Dermed gikk Anton av gårde.
Svend sto litt. Så sprang han etter.
Anton gikk fort på, Svend fulgte et godt stykke bak ham. Det var noe ved Anton som gjorde at Svend ikke ville vise ham at han fulgte etter. De gikk sånn en halv times vei oppover Storneselva til de nådde hytta.
Svend la seg ned bak en stor stein. Han så Anton gå opp til hytta og ta i låsen. Men den var stengt. Så satte han seg på trappa og ventet.
Endelig etter et kvarters forløp kom den samme mannen som hadde vært nede hos dem, fram bak hytta med en oppsalt hest, som han leide ved bislet. Anton snakket til ham, og han banket på døra. Ut kom en høy slank dame i svart, stram ridedrakt med hatt og slør og ridepisk i hånden.
Svend lå og stirret: Den elegante damen var jo Huldra! Jentungen fra i går var blitt en voksen dame!
Han så Anton ta av seg lua og gå bort til henne. Hun hilste glad på ham og ville tydeligvis ha ham til å gå inn. Men han rakte bare fram papiret. Hun tok det
