– Femten, sa Elias.
Gamle Schwenniken tok dem med seg ut i butikken og fylte lommene deres med russenøtter.
– Hihi – hi! Skøyergutter!
Nede i fjæra delte de byttet. Noen var misfornøyd med at det hverken var kokt sukker eller svisker.
Da russenøttene var fordelt, sa Anton Bech:
– Ja, gutter, så tar vi prammen da!
Han sto der med lua i nakken og armene i siden og så utfordrende på prammen som lå der.
– Ja, jeg mener det alvorlig jeg. Vi tar den ganske enkelt.
– Du tar den – ganske enkelt – alene du, Anton! sa Simon Selmer.
– – –
Hansen hos Schwenniken fortalte at gamlingen kom ned etter middagsluren i dårlig humør som han pleide. Da de hadde sittet en stund i dyp stillhet og skrevet ved hver sin pult, hørte de plutselig et veldig leven, et hundrestemmig brøl nede fra fjæra. Schwenniken og Hansen bort til vinduet for å se – og så var det en talløs hærskare av gutter, alle som kunne krype og gå i hele byen, små og store, fra folkeskolen og latinskolen, katolikk-skolen og småskolen til fru Hermodius – det yrte og vrimlet om den gamle prammen. En hel haug av sjauere og løskarer var med, og under Anton Bechs kommando smalt de i med et samlet «hei å hå!», så det skar gjennom byen. Og jamen kom det ikke fart i det gamle beistet! Hundre skitne guttenever grep i tauer og tok tak i båtsiden, og på ruller av tømmerstokker rutsjet gamleprammen stoltelig forbi sin eiermann, som sto i vinduet og lo som han aldri hadde ledd i sitt liv.
