Side:Kinck - Sus.djvu/170

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent
172


«Ja jeg husker, du er opsat paa mødre,» lo hun let. «Den fornøielige skandalen med fiskermadamen i sommer!»

«Min mor kan ikke røre sig uden at klore.»

«Vi tog mamma med i alt, vi barna, da hun leved,» svarte det stilt. «Hun var saa forstaaende!»

«Det stinker hverdag av en mor!» trodsed han og stirred paa hende efter svar.

Hun stod og skøv vekt fra sig med haanden som den aften under selskabskaaben. «Mamma er jo død!» bad hun sagte.

Der blev lang stilhed, hvor der laa tanker i hver pust, og stridsindet voxed.

«Din bror løitnantens levnet hviler paa hende,» kom det, med var stans efter hvert ord. « … det ustyrlige, hvergang husjomfruen ler. Jeg kender det ligesom.»

«Min mor er død, menneske!» Men saa angred hun det i det samme, tog hans haand.

«Min mor snavsed til min og begge mine søskends glæde, efterhvert som den grydde.»

Det blev stilt; saa saa hun med ét op paa ham og stønned: