Side:Historisk Tidsskrift (Norway), femte række, fjerde bind (1920).djvu/436

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
430
ALEXANDER BUGGE.

av præstene. Men disse navne kan ikke være ældre end fra slutten av det 11. aarh. og er snarere yngre. Sognedannelsen i Norge er i det væsentlige avsluttet i tiden 1150-1350; og de fleste kirker blev vel bygget paa 1100-tallet[1]. Fra denne tid er da navnene Kirkjuruð og Prestruð og sikkert ogsaa mange andre av vore ruð-navn. Munkerud paa Nesodden, i Aker og i Nes paa Romerike maa ha sit navn av at de har tilhørt et kloster[2]. Men det ældste klostret paa Østlandet, Cistersienserklostret paa Hovedøen, blev stiftet 1147, saa disse navn kan tidligst være fra slutten av 1100-tallet.

Hadde det været gaarder av navnet Ruð eller sammensat med ruð i vikingetiden eller i det 11. aarhundrede, skulde vi vel tro at en eller anden av dem hadde været nævnt i kongesagaerne. Men saa er ikke tilfældet. Det nævnes ingen ruð-gaard i nogen av kongesagaerne, ikke engang i Haakon Haakonssons saga. Vi kan derav slutte, at ruð-tiden først begyndte paa 1100-tallet. De ældste ruð-navn som nævnes i historiske kilder, er Rød i Frogn i Follo og Skjellerud inderst i Bundefjorden (ved 1190), Manglerud i Aker (ved 1200) og Sneisrud i Eidsvold (ved 1210)[3]. Endel ruð-gaarder i Smaalenene maa ogsaa være ældre end 1200. I Viken var det, som bekjendt, svarende til skipreiderne andetsted, en eiendommelig inddeling i lider. Hver liði skulde stille én mand, naar det blev utbudt leding. Lide-inddelingen nævnes første gang under kong Sverre[4]. Den maa være ældre end fra Sverres tid; for han hadde jo liten magt i Viken. Men den maa, skal vi slutte av lide-navnene, være fra kristen tid; for mellem liderne i Id nævnes i 1344 Kirkiubear lidi (Kirkebøens lide)[5].

  1. Edv. Bull, Folk og kirke i middelalderen, 24.
  2. N.G. II, 90, 118, 360.
  3. N.G. II, 77, Akershusregisteret av 1622, n. 939, 1122.
  4. Fornmannasögur VIII, 395.
  5. D.N. IV n. 278, jfr. N.G. I, 210.