«Spring under bakstefjøla og gjem dig,» sa mor hans.
«God dag!» sa trollet; «er han Smørbukk hjemme idag?»
«Neimen er han ikke,» sa moren, «han er på skogen med far sin og veider ryper.»
«Det var troll det!» sa haugkjerringa, «for jeg har en vakker liten sølvgaffel jeg vilde gitt ’n.»
«Pip, pip, her er jeg!» sa Smørbukk og kom frem.
«Jeg er så stiv i ryggen,» sa trollet, «du får smette ned i sekken og ta ’n sjøl.» Da Smørbukk vel var kommet i sekken, slengte trollet den på ryggen og la av gårde.
Da de hadde kommet et godt stykke på veien, blev hun trett og spurte: «Hvor langt er det bort å sove?»
«En halv mil,» svarte Smørbukk.
Så satte trollet ned sekken ved veien og gikk op igjennem skogen og la sig til å sove. Mens trollet gjorde det, fikk Smørbukk hull på sekken, og da han var kommet ut, la han en stor stein i sekken. Da haugkjerringa kom hjem, gjorde hun op varme på peisen, satte over en diger kjel og skulde til å koke Smørbukk. Men da hun tok sekken og trodde hun skulde slippe Smørbukk oppi, falt steinen ut og slo hull i bunnen på kjelen, så vannet rant ut og slukket varmen. Da blev trollet sint og sa: «Om han nå gjør sig aldri så tung, skal jeg lure ’n likevel, jeg.»
Tredje gangen gikk det akkurat like ens; Gulltann satte i å gjø, og så sa moren til Smørbukk: «Spring ut, du Smørbukken min, og se efter hvem det er Gulltann gjør på.»
Så sprang Smørbukk ut, og kom inn igjen og sa: «Å, jeie mig! Det er trollet som kommer igjen, med hodet under armen og en sekk på ryggen.»
«Spring under bakstefjøla og gjem dig,» sa mor hans.
