— Saa! sier hun muntert — ikke vær naa bedrøvet
mer! det er ikke saalænge til klokken blir elve
i aften! — adjø!
og hun tar mei om halsen og kysser mei, og springer let inover bryggen og dukker inn i skoven...
Jei sitter igjen i prammen og ror utover bugten — alene! Hjerte er saa stort og saa tongt som aarker det ikke mer — aah, jei kan, jei kan ikke være til uten at hun er der?... hva skal jeg arme menneske gjøre...
og jei brister i volsom graat og blir sittende der og ro me taarerne strømmende nedover mit ansikt — og fatter ikke at et menneske kan være saa alene...
Men saa blir det bedre igjen; taarerne rinner fremdeles, men alt er lissom lettere —: hun er jo gla i mei allikevel... og jei skal faa se henne i aften — og være hos henne igjen!...
— Være hos henne igjen...? — hver fiber i mei sitrer ve tanken — være hos henne igjen?... Jei forsøker atter aa kalle mei tilbake den natten som er gaat — men møter atter bare dette søte forvirrete mørke hvor alting er henne, alt, alt, inni mei og utenom mei, bare henne henne henne, som er der og er gla i mei — gud for en vidunderli nat!... slik har jei aldri hat det i mit liv!... Og jei har ikke engang husket at det hele var sykt og galt!... og hun har vært gla i mei allikevel, tiltrods for alt det syke og gale!... og er gla i mei endda... og vil være det iaften naar jei faar se henne — gud! gud!
og hjerte slaar i stille bævende glæde, taarerne
