viste sig i aapningen. „Vi er paa den gælne siden av odden!” lød den usalige melding, og fjæset forsvandt. Farvel smukke planer, farvel frokost! I en fart kom vi alle mand op paa dæk og det viste sig kun altfor vel, at den bedrøvelige underretning var sandfærdig. Vi hadde tat feil i regntykken. Vinden, som nu var øket til stiv kuling, hadde jaget regnskodden væk fra fjeldtoppene, og paa den pynt vi hadde tat for Tasman Head, fik vi se fyrtaarnet. Det var følgelig Tasman Island, og istedenfor at være i Storm Bay var vi ute i aapne Stillehavet, langt i læ av den infame odde.
Der var intet andet for end at gaa baut og gjøre et forsøk paa igjen at arbeide os op til luvart, skjønt vi visste det vilde bli omtrent faafængt stræv. Kulingen øket til storm og istedenfor at vinde noget op var der al utsigt til at drive grundig ned i læ; det var gjerne resultatet, naar vi skulde forsøke at krydse med „Fram”. Litt sinte som vi var, bestemte vi os til at gjøre hvad gjøres kunde, og med hver kvadratfot seil strakt stampet „Fram” ivei utover kloss bidevind. Til en begyndelse saa det ut som vi holdt stoppen nogenlunde; men eftersom avstanden fra land øket, og vinden fik mere magt, viste snart peilingene, at det gik den vei hønen sparker. Ved middagstider gik vi rundt og stod indover mot land igjen; like efter vendingen kom en voldsom byge, som flænget yttre klyver i stumper og stykker; derved var vi ogsaa nødt til at berge gaffelstorseil, ellers hadde der temmelig fort været bak seil og dermed yderligere ramponering av takkelagen. Med de seil som nu stod igjen, var ethvert videre forsøk unyttig; der stod intet andet tilbake end at klore os mest mulig op under læ land og ved maskinens hjælp prøve
