Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/203

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

ret frem. Men resultatet blir det samme. Hadde Hanssen latt Bjaaland fortsætte at gaa uten at underrette ham, vilde denne sandsynligvis i løpet av en time ha beskrevet den nydeligste cirkel og befundet sig paa det sted, hvor han saa energisk begyndte sin vandring. Kanske dette allikevel ikke var nogen feil, naar alt kom til alt, for vi visste altid med absolut sikkerhet, at vi — naar vi var kommet ut av varderækken — befandt os til høire for den eller maatte søke efter vardene i vest. Dette var os virkelig flere ganger til stor nytte, og vi blev efterhaanden saa fortrolige med Bjaalands høiretilbøieligheter, at vi ganske vænte os til dem.

Søndag den 14. januar skulde vi efter vor beregning række depotet paa 83° s. br. Dette var det sidste av vore depoter, som ikke var merket tvers paa og altsaa det sidste kritiske punkt. Dagen var ikke helt egnet til at finde „naalen i hølæsset”. Det var stille med tæt taake, saa tæt at vi bare saa nogen faa meter fremover. Vi saa ikke en eneste varde paa hele vor marsj. Klokken 4 om eftermiddagen hadde vi ifølge distansehjulene utgaat distansen og skulde efter beregning befinde os paa 83° s. br. ved depotet. Men der var ingenting at se. Vi bestemte os da til at gjøre holdt og sætte op vort telt og vente til det letnet. Under arbeidet med dette, gik det et rift i den tætte taakemasse, og der — ikke mange meter borte — i vest naturligvis — laa vort depot.

I en fart samlet vi teltet op, pakket det paa slæden og kjørte bort til vor mathaug, som viste sig at være helt i orden. Intet tegn til at fuglene hadde avlagt besøk paa stedet. Men hvad var dette? Friske, kraftige hundespor i den nyfaldne sne. Vi forstod snart, at det maatte være