Gjennom Sibir/3
SAMOJEDER PÅ BESØK[rediger]
Den vestlige vinden drev oss langsomt tvers bort mot landet. Etter som vi kom det nærmere, kunne vi skimte folk bevege seg inne ved merket; de syntes å stå i flokk der oppe på flaten og glane på oss. Var det samojeder? eller var det kan hende russere, som nettopp var nådd hit for å sette opp den trådløse stasjon? Vi kunne ikke vite det.
I vika nord for båken så vi snart også en båt med mast. Det syntes da rimelig at det virkelig var russerne som var kommet her, og da det kunne være viktig å få vite noe om is-forholdene, bestemte vi oss til å ro i land en tur, mens kapteinen sov. Men først måtte vi ha middag.
Da vi hadde fått i oss den, og endelig var rigget ferdige til å dra, roper Johansen fra tønna, at det kommer en båt fra land. Det er stor spenning ombord. Er det samojeder eller russere?
Nå kan vi i kikkerten se folkene i båten over de spredte flakene. De er iallfall kledd i samojedenes reinskinns-pesker med hetter over hodene; og som Loris-Melikov sa, så de nesten ut som apekatter. Det var seks mann i båten; men det var ellers ikke så liketil å avgjøre kjønnet.
Vostrotin ropte en hilsen til dem på russisk, men de bare bøyde seg på østerlandsk vis, og slo ut med hånden til gjenhilsen. Vostrotin ropte påny. Den gamle mann som styrte, og nok var høvdingen, kom fram på midttofta, bukket, men ble stående bøyd, og stirret uforstående. De forsto ikke et ord, stanste å ro og nølte tvilrådige.
Så vinket vi vennlig, og gjorde tegn til dem at de skulle komme; og de gled sakte og forsiktig inn til fallreps-trappa mens Vostrotin stadig talte til dem.
Det viste seg nå at det var en som forsto litt russisk. Han var fra Pustosersk-distriktet, og var nok syrjen. Syrjenene er samojedenes blodsugere, sa Vostrotin. De andre var samojeder fra Obdorsk-distriktet.
Syrjenen forklarte at han var i kompani med gamlingen der om fiske og jakt. Dessuten hadde han vel noe rein, men drev sikkert også handel. Han så ut som en forslagen fyr, og var helt forskjellig fra de andre. Han fortalte, som det syntes med en viss stolthet, at det arr han hadde ved underkanten av munnen på høyre side, det hadde han fått ved et knivstikk i slagsmål. Vostrotin sa meg at syrjenene var store slåss-kjemper, og glad i vodka (brennevin), mens samojedene var fredsommelige, selv om de også gjerne tar en rus når og hvor de kan.
Den eldste i båten som satt atter ved styreåra hadde litt gråsprengt skjegg, og så ikke ut til å være ublandet samojed. Derimot var det noen yngre som så mer ekte ut, særlig en ung mann med et tiltalende, nesten vakkert ansikt. Han kunne vel være så en 25 år, og det ble sagt oss at det var ham som hadde bygd båten deres. Så var det en annen som vel hadde hatt kopper; han var rød og arret over hele ansiktet, og så nå fæl ut, og dertil lite oppvakt.
Vi innbød dem ombord, og de kom tassende opp fallrepstrappa, virkelig ikke ulik apekatter. De tasset forsiktig rundt, og glodde på alt det merkelige i den store damperen. Det var vel det største skip de noensinne hadde sett. Alt det kostelige jernet som her var måtte jo omhyggelig beføles. Jernstagene som holdt den svære skorsteinen måtte jo ses på, og riggen, som også var av jern, og mastene, og lukene ned i skipet. De så ned i maskin-rommets svarte dyp, og hørte alle de underlige lyder fra fyrbøterne dernede, som sang og skramlet med sine våpen. Det syntes vel som en hemmelighetsfull underverden.
Imens våknet handelsmannen Lieds forretnings-sans; han innledet byttehandel med dem, kjøpte to kniver med messingbeslåtte slirer og belter, og messingkjeder. Han viste dem sine byttesaker, og særlig en elektrisk lommeløkt, som selvsagt imponerte dem. En av dem måtte endelig ha den. Han skulle vel gjøre oppsikt hjemme i leiren med denne trolldommen. Men hvordan vil ansiktene se ut, når trolldommen er borte og det ikke mere vil bli lys?
Så kom de også inn i salongen og så seg rundt, og fikk da høre grammofonen, men den imponerte dem ikke større. De hadde hørt en bedre i Obdorsk, sa de, den skrek enda høyere.
Men så kom de også opp i bestikk-lugaren, og fikk høre den trådløses hvin og sus mens telegrafisten prikket og telegraferte. De glodde med åpen munn, den ene over hodet på den andre, og i ansiktene sto udulgt forbauselse og undren. Om de skjønte at all denne merkelige redskapen kunne sende bud gjennom luften til steder langt borte, er vel usikkert. Men iallfall forsto de at det var en ny og underfull kraft de her møtte.
Klærne deres er mest bare reinskinn, som de bærer på nakne kroppen, og var det hull noen steds, så så en selve den gulbrune huden under. På overkroppen bærer de alle skinn-pesker med hetter, både menn og kvinner, og det er ikke så lett for en uvant å se forskjell på dem. Jeg tror nå det var seks menn dette som var ombord hos oss, men mange av mannskapet vårt bante på at to var kvinnfolk; ja telegrafisten sa siden at han var sikker på at den ene var det; han hadde kjent på bakdelen, sa han.
Med Vostrotin som tolk fikk jeg vite at båten deres hadde de selv bygd av bord som var ført med helt fra Obdorsk på tre sleder bundet etter hverandre og trukket av seks reinokser. En kan forstå at på det vis er det ikke så lett å skaffe seg båter, og det er bare noen få som har dem langs denne kysten. Fangsten av sjødyr drives ellers bare på isen nær land.
På Jamal regnes det å skulle holde til omkring 350 samojed-menn, mellom 15 og 50 eller 55 år, som plikter å svare skatt til den russiske regjering. Etter det skulle en kunne sette hele folketallet på halvøya til omkring 1 000, med kvinner og barn. De tilhører den gren av Jurak-samojedene som kalles Karnen-samojeder (d. e. Ural-samojeder), som er noe blandet med Ostjak-samojeder. En del av dem holder til på Urals skråninger sønnenfor Jamals grenser; og de regnes også å kunne være så omkring et tusen.
Samojeder fra Arkhangelsk guvernement, vestenfor Ural, kommer stundom til Jamal; men ellers er omtrent alle samojedene der fra Obdorsk distrikt.
De foretar to store vandringer i løpet av året. Ut på høsten trekker de med reinene til skogtraktene henimot Nadim og Obdorsk, og holder om vinteren til i skogene der ved Objs nedre basseng.
På Obdorsk-markedet om vinteren selger de sitt pelsverk, hvalross-tenner, rein-skinn, rein-kjøtt, osv., og forsyner seg med den nødvendige proviant, krutt og bly og annet de trenger. Provianten er mest mel, hvitt brød, smør, te, tobakk, som mest tygges, bare enkelte snuser og røyker, – de rike av dem kjøper også sukker, og fint hvetemel, og alle kjøper de selvsagt vodka etter evne, for det liker de godt, og nyter gjerne til overmål når de bare slipper til. I nødsfall kjøper de også vodka av folk som har opplag inne på tundraen, og de kan da betale en rein (d. e. 10 rubel) for en tsjetvjert, d. e. et kvart-mål (3.1 liter).
I mars og april drar de tilbake til sine beiter på Jamal[1]. Til reisen fra Obdorsk til de midtre og nordre strøk på Jamal går det med omtrent to måneder, og det samme på veien tilbake om høsten. På den vis er samojeden med sitt telt fire måneder av året på vandring mot nord og tilbake mot sør. De øvrige åtte måneder er han forholdsvis rolig innenfor sitt område på Jamal-tundraen, eller i skogene ved Obj.
Fra november til mars er Jamal så omtrent tom for folk; bare enkelte samojeder blir tilbake ved Malygin-stredet og ved kysten av Kara-havet, for å fange bjørn tidlig på våren. Det hender også at noen samojeder sitter igjen ved Objbukta eller ved de store sjøene, de som har for lite rein til å ta på den lange vandringen sørover, og som må hjelpe seg med fiske; de kan ofte bli sittende der i årevis.
På Jamal er det ti forskjellige stammer, som holder til i hver sin del av halvøya som regel, og hver stamme har gjerne bestemte grenser for sine rein-beiter, likesom hver tsjum (telt) har sine, om de enn ikke alltid holdes så nøye. Tsjummen holder seg om sommeren noenlunde rolig innenfor disse grenser; det bare flyttes det som er nødvendig for å skaffe reinene nye beiter.
Innenfor sitt område fisker samojeden i sjøene og jager gås i fjærfellingen. Hvit- og blårev-hiene regner han som sin uomtvistelige eiendom, og setter sine feller og snarer omkring i nærheten av dem.
Samojedene lever godt på Jamal. Det er et fett land med vide rein-beiter og med rikdom på pelsverk, fugl og fisk. Derfor er det da også såvidt mange samojeder der. De enkelte eieres rein-flokker kan nå opp til 5 000. Samojeder som bare har to til tre hundre rein regnes for lite velhavende. Til fiske-fangsten ved kysten, særlig øst ved Obj, tyr de som har lite rein. Det er noe i likhet med sjø-finnene hos oss, om enn de er meget fattigere. Men jo lenger de kommer inn på Jamals tundra, desto rikere er samojeden.
En velstående samojed har to til tre og helt opp til fire tsjummer (telt) med mange soveplasser (som vesentlig bare er noen rein-skinn), alt etter familiens størrelse. Som regel har de bare en kone. Rikere folk, og elskere av kvinnekjønnet, – som heller ikke er så sjeldne blant samojedene – har to og tre, og tilmed fire koner som undertiden har særskilte tsjummer.
En kone betales med 30 til 100 rein, og dertil skinn og forskjellige andre ting. Brudens far gir på sin side utstyr, drakt, skinnhyre, stundom også smykker, og stas-kjøreren, som regnes som hennes private eiendom. Blir de lei en kone som er doven og ikke vil arbeide, kan de sende henne tilbake til faren, men da uten at de forlanger betalingen tilbake. Faren er ikke alltid misnøyd med det, for så kan han selge henne igjen og få ny betaling.
Samojedene er åndelig vel utrustet, og holdes ikke for å stå lavere i intelligens enn en alminnelig russisk bonde. Det høyeste de kan tenke seg av kultur er selvsagt Obdorsk, og de har aktelse for en kultur som frembringer slikt; men med nomadens stolthet setter de nå likevel sin egen høyt nok, og sitt fri liv på tundraen, hvor hverken russer eller syrjen kan måle seg med dem.
Det slo meg, at disse samojeder vi traff på ved Jamal så i det hele godt ut; og de var noe større og kraftigere folk enn våre fjell-finner, selv om de ikke kan kalles høye; de må vel nærmest regnes for bortimot et middels høyt folk, eller litt under middels[2].
Særlig utpreget asiatiske eller mongolske, med framstående kinnben og sterkt skrått stilte øyne, kan jeg nå ikke si de var. For det meste var de omtrent skjeggløse og mørke, med svart, langt hår; ansiktene kunne være helt vakre, selv etter vår smak. Det er vel noe innblanding av russisk blod hos disse folk, og enda mer av andre innfødte sørfra. Sjitkov forteller at han inne på Jamal traff to menn av Okotetta og Lamdu stammene, de var høye og sterkbygde med skarpe ansikts-trekk og store, rette, ja litt ørneaktige neser. Den samme type skal ofte treffes blant samojedene lenger sør, påsto hans fører. Sjitkov sier at slike typer også stundom treffes blant vogulene. De minner om nordlige folk av den såkalte palæ-asiatiske gruppe, og både samojeder og voguler kan ha fått innblanding fra slike folk som Jenisei-ostjakene.
Gamlingen i det båtlaget vi her så, hadde litt gråsprengt
skjegg, og det kunne se ut som det ikke var så lite russeblod i ham. Særlig ved fiske-plassene langs Obj, hvor russiske arbeidere og samojeder ligger sammen, blir det vel ikke så liten anledning til den slags rase-blanding.
Mens vi var opptatt med våre gjester hadde det klarnet, og vi så stort farvann nordover. Kapteinen kom nettopp opp etter sin lur, og det gjaldt å komme avsted. Da samojedene skjønte at de måtte gå, begynte de å tigge og trygle oss om å få kjøpt vodka; men Vostrotin forklarte dem med faderlig hode-rysten at det gikk ikke an. Og da de endelig så at det ikke nyttet, tasset de, dypt skuffet, ned fallreps-trappa igjen og ut i båten.
Mens vi dampet for full fart nordetter så vi dem heise det vesle seilet og dra innover mot landpynten, de kom fra. Det er underlig, nettopp fra samme stedet kom det to samojeder på besøk ombord i «Fram», da vi lå her den 9. august 1893, på veien østover for å trenge nord i Pol-havet. Herregud, så fort går tiden, er det da virkelig 20 år siden?
Det var litt over seks om ettermiddagen at vi gikk videre gjennom ganske slakk is, og om ikke lenge var det mest åpne sjøen, med ikke liten dønning. Det syntes som om havet måtte være isfritt langt vestover, på den kant hvorfra dønningen kom; og den isen vi hadde gått langs med søretter, må vel da ha vært et nokså smalt belte her vestenfor oss.
Vi holdt nå full fart nordover hele natten, og møtte bare et isflak her og der.
Onsdag 13. aug. Klokka halv fem om morgenen møtte vi igjen tettere is, og snart ble det skodde, så vi måtte gå med sakte fart. Vi møtte svære flate florer, opp til halve kvartmilen lange, og flere ganger måtte vi gå tilbake. Til slutt ble isen ganske tett forut, og kl. 7 ankret vi på 10 favner vann. – Vi lå til ankers hele dagen. Det var nordvestlig vind, men den løyet etter hvert.
Det letnet ut på formiddagen, og vi fikk klar horisont og sol. Sett fra tønna lå isen hvit og tett til synsranden mot nord og nordvest og like inn til fjæra i land; ikke tegn til råk på noen kant. Men himlen var temmelig blå i nord, så åpent vann kan ikke være langt unna. Langs landet nordetter var himlen hvitere, så der måtte nok isen være tettere enn noe lenger ut fra land. I vest synes det ikke å kunne være langt til klare etter luften å dømme. –
Om ettermiddagen meldtes en båt i sikte. Det var uventet her midt ute i isen, så vidt langt fra landet. Det var igjen en samojedbåt med fem mann som kom roende. De skjønte nesten ikke et ord russisk.
Som båtstyrer satt en mann tilbakelent akterut som en pasja. Det var vel høvdingen. Han hadde en merkelig likhet med en kineser, og det samme hadde den mann som rodde i baugen. I midten satt en mann uten nese og med et skjevt hull som skulle være munn. Han lignet en spedalsk, men var vel helst en syfilitiker; han så forferdelig ut. Ansiktet på den andre mannen midt i båten var bulnet, rødt og arret, det var vel helst av kopper, hvis det da ikke også var syfilis.
De fikk komme ombord og se seg om på dekket. Det var den samme beføling og glaning rundt omkring på allting. Men underholdningen var det smått med, deres ordforråd av russisk var snart brukt opp, og siden gikk det mest med tegn.
Da de kom ned i båten sin igjen, fikk de noe brød i foræring av stuerten, og det gjorde megen lykke. Men ulike mere inntrykk gjorde likevel en flaske whisky; den gikk straks fra munn til munn en omgang, men så ble den levert atter til høvdingen, og han nøyde seg ikke med en omgang, og hans ansikt lyste av den inderligste tilfredshet, idet han holdt flasken opp imot oss og klappet seg lykkelig på magen.
De viste oss forskjellige ting, men ikke noe av særlig verd. De tok opp fisk av en kiste i båten; det var en sik-art; så vidt jeg kunne se var det muksun, som også fins i Jenisei, en bred fisk med store blanke skjell og forholdsvis lite hode. De største fiskene var vel en fots lengde. Den var dårlig saltet og luktet ikke bra; noen var litt friskere, og av dem ga de oss et par som gave; det skulle vel være som vederlag for det de hadde fått av oss. Vi prøvde en til kvelds, men frisk var den jo ikke. Da vi spurte hvor denne fisken var fanget, pekte de innover mot land; men om det var inne ved kysten eller lenger inne på Jamal, kunne jeg ikke få rede på; men jeg tror helst det var i sjøene inne på landet.
Så skrapte de skjellene av noen av denne rå fisken, og begynte å spise. De skar den opp etter lengden, stakk de lange stykkene i munnen, og skar av med kniven like foran leppene, mens de holdt i enden med hånden. Det var aldeles på samme vis som eskimoen spiser, bare med den forskjell at han skjærer av kjøtt-stykket eller fiske-stykket foran munnen med kniven ovenfra nedover; disse skar med kniven undenfra og oppover. Begge har de stor ferdighet, så de skjærer ikke nese og lepper av seg. Det tok ikke lang tid for dem å ekspedere ned slik en stor rå fisk på denne vis.
En liten sel (snadd, Phoca hispida) hadde de også i båten. Den var nettopp skutt. De hadde flere børser og en norsk hvalross-harpun.
Som de lå ved et flak foran skuta kom en snadd opp; en av dem skjøt den med hagl, men den sank før han nådde den med båten; han kastet harpunen etter den i vannet, men fikk den ikke. Da samojedene så at selen var truffet, skrek de alle sammen over seg og holdt et farlig leven mens det sto på; jeg fikk ikke nettopp høye tanker om dem som jegere, særlig når jeg tenker på eskimoen, hvor stillfarende han er på fangst.
De hadde en liten båt på slep. Den kunne vel være så en 12 fot lang, og bruktes nok til seljakten, når det gjelder å snike seg inn på dyret; den store båt er reisebåten, og den kunne vel være så en 20 fot eller mere.
Mens vi lå med skipsbåten ved et flak og forsøkte å snakke med dem og så på greiene deres begynte de med ett å rope og skrike til hverandre; det var styrmannen som kom vrikkende med jollen; de pekte på ham, lo himmelhøyt og skrek over seg. Det syn, tror jeg, gjorde mest inntrykk på dem av alt de så hos oss; en mann som drev en båt fram bare ved å vrikke med én åre akterut, var noe helt nytt og ukjent for dem; og da han satte fart på båten, så det skummet for baugen, steg deres jubel til høydepunktet.
Mens de enda lå ved siden av oss ble det ropt at nå kom det en båt til, og snart var også den framme. I bakstavnen satt en eldre mann, høvdingen, med litt skjeggbuster, og et barn på en tre, fire år, det var vel den unge prins, som han viste fram med stolthet og fikk til å nikke til oss.
Det var enda fire mennesker i båten. Det ene var ganske mørk i ansiktet, som var sterkt prognatisk og vilt utseende. Det så mest ut til å være et kvinnfolk.
Heller ikke disse forsto mere enn noen få russiske ord, og det var ikke noe å få ut av dem.
Ikke før var de kommet opp på siden av oss, før det første båtlaget ropte i munnen på hverandre til dem, og fortalte om styrmannen som vrikket jollen med den ene åra, og over det syntes de alle å more seg kostelig.
De nykomne ville kjøpe brød og te; dessverre hadde vi ikke noe å selge, men noen brødstykker fikk de da. Så fikk de også valnøtter og sjokolade til barnet som ikke ble imponert av det, men stoppet det i munnen og syntes å like det godt.
Den sistkomne båt hadde også en liten fangstbåt på slep, og dessuten en liten lekebåt, en fot lang, som høvdingen løftet opp og viste fram, så snart han så at vi la merke til den; det var jo leketøyet til prinsen. Begge båtlagene hadde nok vært på selfangst i isen, så har de fått se den store, svarte skuta, og har rodd bort til oss.
De pratet uavlatelig og hadde meget å fortelle hverandre; men deres sprog var for oss helt uforståelig. De lå der og glante, og gjorde ikke tegn til å ville reise igjen.
Kl. ½10 gikk solen rødglødende ned bak isen i den stille natten; sjøen blank som et speil mellom flakene, ikke et pust som rørte seg. En tåke-banke blå som dansk porselen i sør. Isen den samme, men den siger vel utover nå i stilla, og så får vi håpe på vind fra øst i morgen, så den driver litt fra land.
Vi gikk inn og spiste til kvelds. Samojedene lå der fremdeles; men da vi kom ut igjen, var de reist tilbake til isen.
Vi kunne da ikke gjøre noe bedre enn å få oss en røyk og et slag kort. Det var mest boston det gikk på.
- ↑ Det er for at reinen ikke skal bli plaget for meget av mygg og bremser om sommeren, at de må trekke med den enten mot nord, hvor det er kaldere, eller opp i fjellene.
- ↑ Hr. Kai Donner meddeler meg at etter de målinger han har kunnet gjøre av forskjellige samojed-stammer skulle samojedenes legems-høyde gjerne veksle mellom 160 og 165 cm., mens f. eks. de ugriske ostjakers ofte stiger til 170 cm. Samojedenes cerebral indeks fant han gjennomsnittlig omkring 82 (de er altså ikke meget kortskallete, nærmere mesocephale), mens ostjakenes var like til 89, hvilket jo er usedvanlig kortskallet.