|
Side
|
| Jeg har i sinne å fortelle alt det rare som har hendt mig i livet |
5
|
| I. Jeg heter Elme Laurent Jacques Ménétrier |
9
|
| II. «Slik som Dere nu ser mig,» sa han, «eller riktigere dengang jeg var helt anderledes enn Dere ser mig nu. |
18
|
| III. Det merkeligste i menneskelivet |
22
|
| IV. En aften, helligtrekongersaften |
27
|
| V. Neste dag gikk min kjære lærer og jeg |
42
|
| VI. I spisesalen fant vi tre kuverter |
50
|
| VII. Efter middag førte vår vert oss over til et stort galleri |
55
|
| VIII. I en hel måned eller seks uker drev Coignard som han hadde lovt dag og natt på med å studere |
60
|
| IX. Da jeg gikk fra vertshuset, var det mørk natt |
64
|
| X. Min kjære lærer og jeg førte like til våren et regelrett og innestengt liv |
71
|
| XI. Sommeren det året var strålende, og det gav mig lyst til å streife omkring i byen |
77
|
| XII. Jeg vet ikke hvorledes det blev mulig for mig å rive mig løs fra Catherine |
82
|
| XIII. Av denne lange talen blev det bare igjen en forvirret drøm |
94
|
| XIV. Tankene på Catherine optok mig hele den uken |
97
|
| XV. Jahel holdt ord |
113
|
| XVI. Det var varmt den aftenen da min kjære lærer og jeg var i Ferjestedsgaten |
119
|
| XVII. Daggryet skar oss alt i våre trette øine |
145
|
| XVIII. Jeg tok altså min vante plass ved kabbalistens bord |
166
|
| XIX. I grålysningen neste dag vendte jeg tilbake til sårlegens hus |
220
|
| XX. To skrekkelige dager gikk under håp og frykt |
228
|
| XXI. Sognepresten i Vallars gav Jérôme Coignard en høitidelig gravferd |
231
|
| XXII. Tre dager efterat min kjære lærer hadde opgitt anden |
234
|
| XXIII. På dette punkt mister mitt liv den interesse det fikk på grunn av forholdene |
236
|
| XXIV. Det finnes ikke den kjærlighet som kan tåle adskillelse |
241
|
