Under Svenskestriden i 1860

A. O. Vinje

Blandkorn

Alb. Cammermeyer, 1867 (s. 27–28).

Under Svenskestriden i 1860.

---

Du svenske Mann, Du Gilde,
skal alle Strider paa os vera spilde,
og Folk for inkje fallne?
So, skal me enno vera like galne?
Er det vaart Ervestykke,
at erva Daarskap etter all Ulykke?

Skal Diktaren seg møda
til Hat og Harm i Folket up at gløda,
i Gudemaalet tala
som Ravnar, naar dei etter Aata gala?
Han vere utan Harme!
for Folket trenger meir til Ljos og Varme.

Skal Ufred evig vara
og Herferd altid gjenom Livet fara?
Er ikki Fredsens Gjerning
langt betre enn den ville Krigens Terning?
Skal Fridom altid fljuga
for Blod og Brann og den, som best kan ljuga.

So maa me ville sviva
og lenger Hat en Kjærleiken maa liva,
og Daarskap vara lenger
en Visdomen, som Ingen lenger trenger!
So, er vaart Livs Forbanning,
at Lygne evig vara skal som Sanning?

Me skulde Fridom dyrka,
og Folkeaand og Rett og Sanning styrkja.
Det vilde lenger vara
en liksom fyrr paa Vikingsferd at fara.
Den Visvomferd best gjorde,
til at faa Plass i Raad bland Verdsens Store.

Vel ere me so smaae,
og til at føra Verdsens Krig for faae.
Men altid Visdoms-Mannen
var større en den nevasterke Grannen.
So me kan store vera,
naar me med Dygd og Vit vaar Gjerning gjera.

---