Tulingen
<poem>;Skillingsvisen Tulingen:Ukjent forfatter
- Hvor skogsstien bøyer seg mot elvebakken ned,
- der lå en liten hytte i aftensolens fred.
- De siste stråler spiller på den tjærebrune vegg,
- og gjennom vinduet dufter det av bjørk og av hegg!
- Det var med sorg og savn tatt så mangt et alvorstak,
- men aldri har det kjempet så hårt som i dag.
- Den onde barne-farsot kom fra bygden også hit,
- nu strider deres lille gutt den siste, store strid.
- Han var en liten klosset og underlig en,
- men ærlig og så trofast, men tuslete og sen.
- Blant guttene i skolen ble han alltid holdt for narr,
- dess mere vokset hjertet fast hos mor og hos far.
- I lekser og i lek bar det like galt avsted,
- bestandig lød det: "Tullingen får ikke være med".
- Men Tullingen satt stille og tenkte på mor
- og grunnet og grublet på de grusomme ord.
- De visste det jo ikke, de tankeløse små
- hvor brennende og dype sår et sådant ord kan så.
- De visste det jo ikke at han hadde dem så kjær
- og lenget etter lek og å komme dem nær.
- De sto for hans tanker i flokk og i rad,
- de sto for hans sind da den siste bønn han bad.
- Med møye og med smerte han hvisket det fram:
- "Gud la den onde farsot ei komme til dem."
- Nu bøyer mor seg over sin lille bleke gutt,
- og kysser ham for siste gang, nu vet hun det er slutt.
- "Nu skal du nok gå fra oss, det merker jeg for visst
- og ja, men hos Jesus der treffes vi til sist."
- Men er du ikke redd da for dødens mørke port?
- Å mor, det er et-to-tre tak og så er det gjort.
- Nu er det også gjort og et smil på leben ler,
- "så slipper de å kalle meg for Tullingen mer."