Taifun/06
VI.
En strålende solskinnsdag, da brisen jog røken fra skorstenen langt bort, kom Nan-Shan inn til Fu-chau. Det var et skib som blev lagt merke til; sjøfolkene i havnen sa: «Nei se! Se på den damperen der. Hvad er den — siameser, ikke sant? Nei, dere må se på den!»
Nan-Shan så ut som hun var blitt brukt som flytende mål for batteriene på en krysser. En regn av granater kunde ikke ha gitt skanseklædningen et mere smadret, sønderslått og ødelagt utseende; og skibet hadde det trette, slitte preget over sig som skiber har når de kommer fra verdens fjerne egner; og det måtte være så, for på sin korte reise hadde det vært meget fjernt, det hadde sett kysten av Det store hinsides, hvorfra intet skib vender hjem, for å gi sitt mannskap tilbake til Jordens støv. Det var dekket med en grå saltskorpe op til masteknappene og øverst på skorstenen; en vittig sjømann sa at det var som om mannskapet hadde fisket skuten op fra havets bunn og nu kom inn for å få «bjergelønn.» Og beruset av sitt eget vidd, tilbød han å gi fem pund for hele greien, «som den stod og gikk.»
Skibet hadde ikke ligget for anker en time, før en mager liten mann med rød nesetipp og et forbitret utseende, landet fra en sampan på kaien av fremmed-konsesjonen; han vendte sig, sanseløs av sinne, og truet med neven utover.
En lang skikkelse, med altfor tynne ben til en rund mave, og med vassne øine, drev bort til ham og sa: «Nettop gått fraborde — hæ? Fort ekspedert.»
Han hadde en flekket blå dress og skitne seildukssko; en ustelt, grå bart hang nedover munnen og dagslyset skinte to steder gjennem hattepullen hans.
«Hallo! Hvad driver De med her?» spurte eks-annenstyrmann på Nan-Shan og trykket ham hurtig i hånden.
«Venter på en jobb — noget som kan lønne sig — fått et fint tipp,» forklarte mannen med den hullete hatten, i en støtvis, apatisk hvesing.
Annenstyrmannen rystet atter neven mot Nan-Shan. «Der er en fyr derombord som ikke skulde hatt kommandoen på en mudderpram engang,» utbrøt han skjelvende av lidenskap, mens den andre så sig likegyldig omkring.
«Jasså?»
Da fikk han øie på en tung skibskiste som stod på kaien, brunmalt under et frynset lerretstrekk og surret med nytt manillataug. Han blev straks mere interessert.
«Jeg vilde gjøre bråk, hvis det ikke var for det satans siamesiske flagget. Ingen å gå til — ellers skulde han få det helvede hett. Den kjeltringen! Sa til førstemaskinisten — og han er akkurat av samme slaget — at jeg mistet fatningen! En verre bande idioter har aldri vært tilsjøs. Nei! De vet ikke . . . .»
«Fikk De hyren Deres» spurte hans luvslitte venn plutselig.
«Ja. Blev avmønstret ombord,» raste annenstyrmannen. «Spis frokost iland, sa han.»
«En sån usling,» mente den høie, distré, og vetet lebene med tungen. «Kanskje vi skulde ta oss en drink?»
«Han slo mig,» hvislet annenstyrmannen.
«Slo han? Nei De sier ikke det?» Mannen i blå dress begynte å vimse deltagende omkring. «Umulig å snakke sammen her. Dette må jeg høre mer om. Slo — hvad? La oss få en fyr til å bære kisten Deres. Jeg vet om et rolig sted hvor de har godt øl.»
Jukes som ransaket stranden gjennem kikkerten, fortalte efterpå til chiefen at «vår forhenværende annenstyrmann var ikke lenge om å finne sig venner. En fyr som aldeles sikkert var på bommen. Jeg så dem gå avgårde sammen fra kaien.»
Larmen og hamringen fra alle de reparasjonene som måtte til, forstyrret ikke kaptein Mac Whirr. Stuerten fant så fengslende avsnitt i det brevet han skrev i den ryddede bestikklugaren, at han nær var blitt grepet på fersk gjerning. Men fru Mac Whirr satt i dagligstuen hjemme og skjulte en gjesp med hånden — kanskje av selvrespekt — for hun var alene.
Hun lå tilbakelenet i en plysjtrukket, forgylt gyngestol, tett ved den murstensrøde kaminen, hvor ilden glødet på risten og japanske vifter hang over gesimsen. Trett stirret hun hist og her på de mange sidene. Hun kunde sannelig ikke for at de var så prosaiske, så håpløst uinteressante fra «elskede hustru» til «din hengivne mann». Man kunde ikke forlange av henne at hun skulde forstå alle disse tingene ombord. Selvfølgelig var hun glad over å høre fra ham; men hun hadde egentlig aldri spurt sig selv hvorfor.
«De kalles taifuner . . . Det lot ikke til at styrmann likte det . . . Ikke i bøkene . . .kunde ikke la det fortsette . . .»
Papiret raslet skarpt. «Et vindstille som varte i mer enn tyve minutter,» leste hun sløvt, og de næste ordene som hennes tankeløse øine fant, øverst på en annen side, var: «se dig og barnene igjen.»
Hun gjorde en utålmodig bevegelse. Alltid tenkte han på å komme hjem. Han hadde aldri hatt så god hyre før. Hvad var det nu som stod på?
Det falt henne ikke inn å bla tilbake for å se efter. Der vilde hun sett nedskrevet, at mellem klokken 4 og 6 om morgenen den 25. desember, trodde ikke kaptein Mac Whirr at skibet kunde klare sig ennu en time i slik sjø, og at han aldri mer kom til å se hustru og barn igjen. Ingen fikk vite om det — for hans brever blev så hurtig forlagt — undtagen stuerten som blev meget betatt av å lese dette. Så meget at han prøvde å gi kokken en forestilling om at det var «på hekten vi greide det,» ved å si «at skipperen selv trodde vi var solgt.»
«Hvad vet du om det?» spurte kokken, som var gammel soldat, hånsk. «Sa han det kanskje til dig?»
«Tja, han lot nu falle et ord . . . . . ,» sa stuerten frekt.
«Reis og ryk! Næste gang blir det mig han betror sig til,» snerret kokken over skulderen sin.
Fru Mac Whirr som nu var på vakt, kjek hurtig videre. «Gjøre hvad der var riktig . . . Elendige skapninger . . . Tre som hadde brukket benet, og en . . . Trodde det var bedre å ordne det i stillhet . . . . håper å ha gjort det riktige. . .
Hun lot hennene synke. Nei, der var ingenting mer om å komme hjem. Han måtte bare ha uttrykt et fromt ønske. Fru Mac Whirr følte sig lettet tilsinns; og marmorklokken på kaminen tikket stillferdig og forståelsesfulle.
Døren fløi op, og en ung pike i den alder da benene er lange og kjolene korte, kom styrtende inn i stuen. Det tørre, farveløse håret dinglet ned over skuldrene hennes. Da hun så moren, stanste hun og rettet de blasse spørrende øinene på brevet.
«Fra far,» mumlet fru Mac Whirr. «Hvad har du gjort med hårbåndet?»
Småpiken tok hendene op til hodet, med et furtent gjep.
«Han har det godt,» fortsatte moren langsomt. «Det tror jeg i hvert fall. Han sier aldri noget selv.» Hun lo kort. Datterens ansikt var likegyldig og hørte ikke efter; fru Mac Whirr så kjærlig og stolt på henne.
«Gå og få på dig hatten,» sa hun så. «Jeg skal ut og gå erinder. Der er utsalg hos Lenom.» «Så knast!» ropte barnet, med en uventet alvorlig dirrende stemme, og fór ut av stuen.
Det var en vakker eftermiddag, med grå himmel og tørre fortauer. Utenfor manufakturbutikken smilte fru Mac Whirr til en dame i sort kåpe og jettperler på hatten; øverst hadde hun en dusk med blomster som blusset falskt over et gusten gammelkoneansikt. De stanste og styrtet sig i snakk med hverandre; Lydia stod og stakk med parasollen mellem stenhellene; fru Mac Whirr snakket videre og videre.
«Jo, tusen takk. Han kommer ikke hjem enda. Det er naturligvis trist å ha ham så langt borte; men det er en trøst at han har det så godt.» Fru Mac Whirr trakk pusten. «Klimaet derute passer ham så utmerket,» la hun gledestrålende til, som om den arme Mac Whirr var på reise i Kina for sin helbreds skyld.
— — —
Førstemaskinisten kom heller ikke hjem ennu. Rout visste alt for vel hvad det er å ha en god stilling.
«Salomon sier at miraklenes tid aldri hører op,» ropte fru Rout muntert til den gamle damen ved kaminen. Routs mor rørte litt på sig; de vissne hendene lå i fanget med sorte pulsvanter på.
Maskinistens kone lot øinene danse nedover papiret. «Du, den kapteinen ombord — han som er så innskrenket — husker du ikke ham? Han har gjort noget som Salomon sier var meget fornuftig.»
«Jo, søte dig,» sa den gamle damen blidt, mens hun satt der med sølvhvitt, bøiet hode, og med det preget av innvendig stillhet som gamle folk ofte får, når de sitter fortapt og ser på livets siste blaff — «jeg synes jeg husker ham.»
Salomon Rout, gamle Salomon, fader Salomon, chiefen, «Rout — flink mann,» all ungdoms ned latende og faderlige venn hadde vært minstegutten blandt hennes mange barn — alle de andre var døde nu. Best husket hun ham som en gutt på ti år — lenge før han reiste nordpå for å ha sin læretid ved det store mekaniske verkstedet der. Hun hadde sett så lite av ham senere, hun hadde gått gjennem så mange år, at hun måtte vandre langt tilbake for å se ham tydelig i tidens tåke. Stundom syntes det henne som om svigerdatteren snakket om en fremmed mann.
Den yngre fru Rout var skuffet. «Hm. Hm.» Hun vendte arket. «Så ærgerlig! Han sier ikke hvad det var. Han sier jeg vil ikke forstå det allikevel. Tenk det! Hvad kan det være som var så godt gjort? Så avskylig av Salomon ikke å fortelle det til oss!»
Hun leste rolig videre, uten flere bemerkninger, og satt tilslutt og stirret inn i ilden. Chiefen skrev bare nogen få ord om taifunen; men noget hadde fått ham til ytre en lengsel efter å være sammen med sin livsglade kone. «Hvis det ikke var det at mor måtte passes, så vilde jeg sende dig reisepenger den dag i dag. Du kunde få et litet hus herute. Kanskje fikk jeg se dig undertiden da. Vi blir ikke yngre. . . »
«Han har det godt, mor,» sukket fru Rout, og reiste sig.
«Han var bestandig en slik sterk, sund gutt,» sa den gamle damen stille og tilfreds. . . .
Men Jukes' beretning var ganske anderledes livfull og rikholdig. Hans venn på Atlanteren bragte den straks videre til de andre officerene. «En fyr jeg kjenner, skriver til mig om noget besynderlig som hendte ombord hos ham i den taifunen dere vet — den som vi leste om i avisene for to måneder siden. Det er virkelig rart! Dere kan få lese selv hvad han skriver. Jeg skal vise dere brevet.» Der var setninger i det som var beregnet på å gi inntrykk av munter, ukuelig besluttsomhet. Jukes hadde skrevet dem i god tro, for han følte det slik da han skrev. Han skildret med dyster virkning scenene på mellem-dekket. . . «Det gikk lynsnart op for mig at disse elendige kineserne kunde ikke vite om ikke vi var det reneste røverpakk. Vi måtte jo ha vært gale hvis vi var kommet for å stjele i slikt vær, men hvad visste de stakkarene om oss? Jeg kjappet mig med å få folkene ut igjen. Vi var ferdige med denne jobben som skipperen var så hissig på. Vi kom oss vekk, uten å spørre hvorledes de hadde det. Jeg er sikker på at om de ikke hadde vært så umenneskelig rystet, og så redde, var vi blitt revet i stykker. Det var jævli, skal jeg hilse og si; og du kommer nok å gå frem og tilbake over den store Andedammen til dine dagers ende før du får en slik jobb mellem hendene.»
Derefter omtalte han saklig den skade som skibet hadde fått, og fortsatte:
«Det blev først da været la sig, at stillingen blev svinaktig vanskelig. Det gjorde ikke saken bedre at vi nettop var kommet under siamesisk flagg; skipperen skjønner riktignok ikke at dét kan gjøre nogen forskjell — «sålenge som vi er ombord,» sier han. Der er følelser som den mannen ikke eier, der er ikke mer å si om det. Du kunde like godt prøve på å snakke fornuft til en sengestolpe. Men bortsett fra det, er det forbanna ødslig å gå rundt på Kinakysten uten ordentlige konsuler, uten en kanonbåt, uten en kjeft å henvende sig til i et knipetak.
Min tanke var å holde alle kinamennene innesperret de femten timene vi hadde igjen til Fu-chau. Der fant vi sannsynligvis et eller annet krigsskib, og under kanonene av det var vi frelst. Der finnes ikke den skipper på et krigsskib — engelsk, fransk eller hollandsk — som ikke vil gi en hvit mann en håndsrekning om det trengs. Efterpå kunde vi bli kvitt dem og deres penger ved å overlevere dem til deres mandarin eller taotai eller hvad de nu heter, disse fyrene med hornbriller som en ser blir båret rundt i bærestol ide stinkende gatene deres.
Men skipperen vilde ikke vite av noget slikt. Han vilde det hele skulde ordnes i stillhet. Han hadde fått den fikse idéen inn i hodet sitt, og en dampwinch kunde ikke hale den ut av ham. Han vilde ha så lite bråk som mulig, for skibets skyld, for redernes skyld, «for alle parters skyld,» sa han og så stivt på mig. Da blev jeg forbanna i blodet. Sånt kan selvfølgelig ikke ordnes i stillhet. Men kistene var blitt surret fast på vanlig vis, og hadde stått trygt i almindelig storm, men dette var noget satanskap som det er aldeles umulig å beskrive for dig.
Jeg var forresten så trett at jeg knapt kunde stå på benene. Ingen av oss hadde hatt en pust i næsten tredve timer, og her satt skipperen og gned sig om haken og klødde sig i hodet og var så bekymret at han ikke engang trakk sjøstøvlene av.
«Kaptein,» sa jeg, «jeg håper ikke De slipper dem ut på dekket, før vi er klar til å ta mot dem.» Men Gud skal vite at jeg hadde ikke stor tro på at vi skulde klare å kuske de jævlene om de gikk til angrep. Det er ikke barnelek å ha leven med en last kinesere. Jeg var dødstrett, også. «Jeg vilde ønske,» sa jeg, «at De vilde la oss kaste hele haugen med dollars ned til dem, så kan de selv slåss om dem, og vi får oss en hvil.»
«Nu snakker De vilt, Jukes,» sa han, og så op på den langsomme måten, som får det til å verke i kroppen på mig. «Vi må finne på noget, som er rettferdig for alle parter.»
Der var en masse å gjøre ombord, som du vel kan forstå, og jeg satte folkene i sving; efterpå trodde jeg at jeg skulde få mig et lite napp. Jeg hadde ikke sovet mer enn i ti minutter før stuerten kommer farende inn i lugaren og rusker i mig.
«Kom ut, styrmann! For Guds skyld, kom ut på dekk. Å, De må komme ut!»
Fyren skremte næsten vettet av mig. Jeg skjønte ikke hvad som var hendt; en ny orkan, eller hvad. Hørte ikke et vindpust.
«Kapteinen slipper dem løs! Å, han slipper dem løs. Spring ut på dekk og redd os! Chiefen har nettop løpt ned efter revolveren.»
Dette var visst meningen av det som han sa. Fader Rout bander forresten på at han bare gikk ned efter et rent lommetørklæ. Jeg sprang i hvert fall i buksene og fløi akterover dekket. Der kom skrål og skrik forenfor broen. Fire av folkene jobbet akter sammen med båtsen. Jeg delte ut nogen av de geværene som alle skib på Kinakysten har i salongen; så sprang vi med mig i spissen, op på broen. Underveis løp jeg mot gamle Salomon, som sudde på en utendt eigar og så nokså nervøs ut.
«Kom med!» skrek jeg.
Vi styrtet op, alle syv, til bestikklugaren. Alt var over. Der stod skipperen fremdeles med sjøstøvlene dradd helt op til skrevet og i skjorteermer. Han var vel blitt varm av å tenke så meget, skulde jeg tro. Den fine kontoristen til Bun Hin stod ved siden av, møkket som bare det, og ennu grønn i ansiktet. Jeg så straks at her trakk det op til uvær.
«Hvad i helvede er dette for apekattstreker, styrmann?» spør skipperen, så rasende som han kan greie å bli. Jeg må tilstå at jeg fikk ikke et ord frem. «For Guds skyld få geværene fra folkene; ellers kan De være viss på at nogen kommer til å ska sig. Satan, om ikke dette skibet er det rene galehus. Hør efter nu. Jeg vil at De skal hjelpe mig og Bun Hins mann med å telle pengene. Kanskje De også vilde gi en handsrekning, Rout, siden De er her. Jo fler, desto bedre.»
Dette hadde han tenkt ut, mens jeg tok mig en blund. Hadde vi vært et engelsk skib, eller om vi bare skulde ha losset kineserne i en engelsk havn, som Hong-Kong, da vilde der vært all verdens undersøkelser og elendighet, skadeserstatning også videre. Men disse kineserne kjente sine embedsmenn bedre enn vi.
Lukene var alt blitt tatt av, og alle sammen var kommet på dekk efter et helt døgn dernede. Det var rart å se alle disse magre, ville ansiktene. De stirret omkring sig, på himlen, på sjøen, på skibet; det var som om de trodde at hele greien måtte være blåst sønder og sammen. Det var ikke til å undres over! De hadde hatt en omgang som vilde rystet sjelen ut av en hvit mann. Men man sier jo at kineserne ikke har nogen sjel. Men noget har de nu, som er forbanna seigt. Der var mange som var stygt skadd, men særlig en som hadde næsten hele øiet slått ut. Det stod ut av hodet hans, så stort som et hønseegg. Det var nok til å legge en hvit mann på ryggen i en hel måned, men denne fyren albuet sig frem mellem de andre og snakket som om der var ingenting i veien. De holdt et veldig leven sig imellem; men hvergang skipperen viste det skallede hodet sitt frempå broen, blev de stille og stirret bare op på ham.
Det later til at da han hadde gjort fra sig med tenkningen, hadde han fått den fyren fra Bun Hin til å gå ned og forklare dem den eneste måten de kunde få pengene igjen på. Han sa efterpå til mig at siden alle kuliene hadde arbeidet samme sted og like lenge, mente han det blev rettferdigst å dele alle pengene vi hadde samlet op, likt mellem dem. Man kan ikke skjelne én manns penger fra en annens, sa han, og spurte man hver enkelt om hvor mange dollars han hadde med ombord, var han redd for at de vilde lyve, og så var han like langt. Jeg tror han har rett i det. Og hvad det angikk å overlevere pengene til en kinesisk embedsmann i Fu-chau, da kunde han likegodt stikke pengene i sin egen lomme; kuliene vilde ha like meget glede av det. Jeg antar at de var enige med ham i dette.
Vi blev ferdig med utdelingen før det blev mørkt. Det var virkelig et syn: sjøen gikk høi og skibet lignet et vrak, og en efter en stavret disse kinamennene op på broen for å få sin del. Og skipperen stod i døren til bestikklugaren og svettet og betalte, i sjøstøvler og skjorteærmer; og av og til kostet han efter mig og fader Rout, når han var misfornøiet med noget. Han gikk selv ned med pengene til dem som var skamslåtte, der hvor de satt på 2-luken. Der blev tre dollar for meget, og de blev gitt til de tre som var mest medtatt, en til hver. Efterpå tørnet vi til, og skufflet haugevis med våte filler og ting en ikke kunde se hvad de var gjort av, ut på dekket, og lot dem klare det sig imellem.
Bedre kan man vel ikke ordne det hele i stillhet — for alle parters skyld! Eller hvad sier du din forbrælte passasjerbåt-snob? Chiefen sier at det var det fornuftigste som kunde gjøres. Skipperen sa til mig forleden: «Der er ting som ikke står i bøkene.» Jeg synes han klarte det ganske godt til å være en så dum mann.»