Taifun/05
V.
Han ventet. Foran sig så han maskinen arbeide langsomt, men i det øieblikket da den skulde til å rase vanvittig avgarde, bråstanset den ved Routs rop: «Pass på, Beale!» Den stod stille, som om den skjønte alt, den var stivnet midt i sin gang, med en veldig krumptapp stanset på høikant, den forstod faren og øieblikket. Så lød det: «Nu!» fra chiefen, og med en lyd som av et åndedrag mellem sammenbidte tenner, gjorde maskinen sin avbrutte omdreining ferdig, og begynte på en ny.
Der var visdommens sikre dømmekraft og den veldige styrkes ro i dens bevegelser. Dette var dens arbeide: tålmodig å føre et forpint skib rakt mot blesten over bølgenes raseri. Undertiden sank Rours hake ned på brystet og han stirret med rynkete bryn på maskinen, som han var tapt i tanker.
Stemmen som holdt orkanen borte fra Jukes' ører, begynte igjen: «Ta folkene med Dem . . .» Så blev den med ett borte.
«Hvad skal jeg gjøre med dem, kaptein?»
Et hårdt, brutalt, bydende smell eksploderte plutselig. Tre par øine fløi mot telegrafskiven, og så viseren jage fra Full til Stopp, som en djevel hadde grepet den. Og samtidig hadde disse tre menn i maskinrummet følelsen av at skibet blev hindret i sin vei, at det vek angst tilbake og likesom krummet sig sammen til et fortvilelsens sprang.
«Stop!» skrek Rout.
«Ingen — ikke engang kaptein Mac Whirr som stod alene på dekket og så en hvit skumlinje stupe fremover i en slik høide at han ikke trodde sine egne øine — ingen vil nogensinne fatte steilheten av sjøen eller det forferdelige dypet som orkanen hulte ut bak den stormende muren av vann.
Den jog frem og møtte skibet; efter et ophold, hvor Nan-Shan likesom gjorde sig rede, løftet hun baugen og sprang til. Flammen i alle lampene sank; det blev mørkt i maskinen. En av dem sluknet. Med et sønderrivende brak og et hvirvlende, vanvittig kaos falt tonn med vann ned på dekket, som om skibet var slynget inn under en foss.
Dernede så de forferdet på hverandre. «Gud! Den gikk over hele båten!» skrek Jukes.
Nan-Shan styrtet rett ned i bølgedalen som om hun gikk ut over verdens ende. Maskinrummet svaiet truende fremover, som det indre av et tårn under jordskjelv. Et forferdelig brak av jern som falt, kom fra dørken.
Skibet hang i denne hellingen lenge nok til at Beale falt på kne og på alle fire begynte å krabbe avgårde, som om han vilde bort fra maskinrummet, og til at Rout langsomt vendte sitt uthulte og forstenede hode hvor underkjeven hang ned. Jukes hadde lukket øinene, og ansiktet blev på et sekund håbløst ubeskrevet og blidt — som en blind manns ansikt.
Tilslutt reiste Nan-Shan sig, ravende, som om hun måtte løfte et berg på baugen.
Rout lukket munnen, Jukes blinket; og lille Beale reiste sig fort.
«En sån til, og det er ute med henne,» skrek chiefen.
Han og Jukes så på hverandre og den samme tanken kom til dem. Kapteinen! Alt måtte være sopt overbord. Styreapparatet gått — skibet nakent som en stokk. Snart var alt forbi.
«Op!» skrek Rout med tykk stemme og stirret med store, tvilende øine på Jukes, som gav ham er usikkert blikk til svar.
Klangen av telegrafklokken gav dem ro i samme stund. Den sorte viseren falt lynsnart fra Stopp til Full.
«Nu Beale», skrek Rout.
Dampen hveste lavt. Stempelstengene gled inn og ut. Jukes la øret inn til talerøret. Stemmen var rede til ham. Den sa: «Saml alle pengene sammen. Se å få gjort det. Jeg trenger Dem heroppe.» Og det var alt.
«Kaptein?» kalte Jukes. Der var intet svar.
Han stavret avsted som en slagen mann fra kampplassen. Han hadde fått en flenge over venstre øienbryn — en flenge til benet. Han ante intet om det: masser av Kinahavet, mer enn nok til å brekke nakken på ham, hadde gått over hodet hans, hadde renset, vasket og saltet såret. Det blødde ikke, men gapte rødt. Og denne flengen og det pjuskede håret og de forrevne klærne gav ham utseende av en mann som kom rett fra et slagsmål.
«Skal gå og samle op dollarene.» Han appellerte til Rout, mens han smilte ynkelig.
«Hvad» spurte Rout med villskap — «samle op? Jeg er like gla . . .» Så fortsatte han skjelvende i hver muskel, men med en overdreven, faderlig tone: «Kom avgårde nu, for Guds skyld. Jeg blir gal av dere dekksfolk. Annenstyrmann, han gikk løs på skipperen. Vet De ikke det? Dere blir sån, fordi dere har ingenting å gjøre. . .»
Ved disse ord merket Jukes at han begynte å bli sint. Nei jasså — ingenting å gjøre! Fylt med forbitret hån mot chiefen vendte han tilbake den vei han var kommet. På dørken jobbet den tykke donkeymannen med sin skuffel, taus som om tungen hans var slitt ut; men annenmaskinisten drev på uanfektet lik en rasende sinnsyk som hadde glemt alt, undtagen sin ferdighet i å fyre under en dampkjel.
«Hei, du vandrende styrmann! Kan du ikke få nogen av de griseguttene dine til å hive op nogen pøser aske? Satan også! Hallo — husk paragrafen: Dekksfolk og fyrbøtere skal bistå hverandre. Hei! Hører du?»
Jukes klatret vekk som i raseri, og den andre løftet ansiktet og slengte efter ham: «Kan du ikke snakke? Hvad ligger du og graver hernede efter? Hvad fakeren er det du vil?»
Et vanvidd tok makten over Jukes. Da han nådde tilbake til mennene i gangens mørke, var han rede til å vri nakken om på dem, hvis han merket det ringeste tegn på at de vilde snike sig unda. Han kunde ikke snike sig unda. De skulde ikke.
Farten som han dukket op med, rev dem avgårde. De var allerede opskaket av måten han kom og gikk på — ved bevegelsenes villskap og hurtighet; de følte mer enn de så ham og han virket fryktinngydende, optatt med ting som gjaldt liv og død og tålte ingen opsettelse. På hans første ord jumpet de lydig ned i bunkersen, den ene efter den andre, med tunge fall.
De var ikke klar over hvad der skulde gjøres. «Hvad er det? Hvad er det?» spurte de hverandre. Båtsen prøvde å forklare dem det, larmen av en stor kamp fylte dem med undring og de tunge støtene, som runget med forferdelig gjenklang i det svarte bunkersrummet, lot dem bestandig føle faren. Da båtsen åpnet døren, var det som et stykke av orkanen hadde veltet inn gjennem skibssiden, og hvirvlet alle disse legemene op som støv; der steg mot dem et vilt oprør, en jagende storm, det hvisket vilt, rop skingret og døde bort, og føtter trampet og blandet sig med slagene av sjøen.
Et øieblikk stanset de forferdede, og sperret døren. Jukes trengte sig brutalt igjennem. Han sa ingenting, bare styrtet inn. En klynge med kulier stod som før oppe på leideren og prøvde selvmorderisk å bryte sønder den skalkede luken op til det overskyllede dekket; da gikk klyngen overende og han forsvant under dem som under et jordskred.
Båtsen vrelte ophisset: «Gå på karer. Få styrmann ut. De tramper ham ihjel! Gå på!»
De gikk på, de trampet på bryst, på fingrer, på ansikter, de snublet i dynger med klær, de sparket i trestumper; men før de fikk tak i ham, dukket Jukes op i et hav av famlende, gripende hender som gikk til livet på ham. I det øieblikket de hadde tapt ham av syne, var alle knappene i trøien slitt av, ryggen var flerret til kraven, vesten var revet op. Den store, kjempende massen av kinesere rullet over til siden, mørk, utydelig, hjelpeløs, med ville glimt fra øinene i det svake lampeskjæret.
«Satan — la mig være — jeg klarer mig,» skrek Jukes. «Driv dem forover. Pass på når hun dukker. Forover med dem. Driv dem mot skottet. Klem dem fast.»
Matrosenes angrep på det sydende mellemdekket virket som sprøitet av kalt vann i en kokende heksekjel. Det rasende oprøret sank for et øieblikk. Kineserne var filtret sammen i en eneste mølje; sjøfolkene tok hverandre i hendene, og med hjelp av en forferdelig overhaling av skibet drev de dem fremover som én klump, med et veldig skubb. Bak dem tumlet små klynger og enkelte legemer fra den ene siden til den andre.
Båtsen utførte stordåder av styrke. Med sine lange armer vidtåpne og med hver av de digre potene fast i en deksstøtte, stanset han en klump på syv kinesere som kom farende lik en rullesten mot ham. Det knaket i leddene hans, han sa: «Ha», og de fløi fra hverandre. Men tømmermannen viste større forstand. Uten å si et ord til nogen gikk han tilbake til gangen og hentet flere kveiler med taug og kjetting han hadde sett der. Av dem rigget de strekktauger.
Der var i virkeligheten ingen motstand. Hvordan kampen enn var kommet igang var den nu bare blind panikk. Om kuliene hadde begynt med å kjempe for sine trillende dollars, sloss de nu bare for fotfestet. De tok hverandre i strupen for å slippe å bli hvirvlet omkull. Den som fikk tak etsteds, sparket til de andre som grep fatt i benene hans og holdt fast til en slingring sendte dem rusende bortover dekket.
Det vakte redsel da de hvite djevlene kom. Var det for å drepe? Hver mann som blev slitt ut av massen, blev myk i sjøfolkenes hender; de som blev dradd tilside efter helene, lå passive som døde legemer, med åpne, stive øine. Av og til falt en kuli på kne som om han vilde be om nåde; mange som angsten gjorde ustyrlige, fikk et neveslag mellem øinene, og var kuet; de som var såret, fant sig i alt, blinket hurtig med øinene og klaget ikke. Ansikter strømmet av blod, huden var flådd av de barberte hodene, der var skrammer, flenger, dype sår. Porselensbitene fra kistene hadde skyld i meget. Hist og her satt en kineser med ville øine og uflettet pisk, og stelte med et blødende fotblad.
De var blitt stuet tett sammen i rekker efter at de var blitt undertvunget, de blev dunket litt, for å stagge ophisselsen, og talt til med opmuntrende ord som lød lik onde trusler. De satt på dekket i spøkelsesaktige svaiende rekker, og bortest gikk tømmermannen, med to mann tilhjelp, ivrig fra sted til sted og strammet strekktaugene. Båtsen stod og omklamret en støtte med en fot og en arm, med en lampe presset mot brystet og prøvde å få den tendt, mens han hele tiden knurret som en ivrig optatt gorilla. Matrosene gikk og bøiet sig, likesom høstfolk, og alt blev kastet inn i bunkersen: klær, trestykker, porselensskår, og dollarene også, samlet op i mennenes trøier. Nu og da stavret en matros mot døren med armene fulle av bytte; og sørgmodige, skrå øine fulgte hans gang.
Med hver slingring av skibet svaiet hele den lange rekken av Himlens sønner forover, og når skibet gikk hodestups ned i sjøen, dunker hele linjen av nakne skaller sammen fra den ene ende til den andre. Da larmen av vannet som rullet over dekket, døde bort et øieblikk, forekom det Jukes, som ennu skalv av ophisselse, at han på sett og vis hadde beseiret blesten ved sin vanvittige kamp; at en stillhet var falt over skibet, en stillhet hvor sjøen slo tordnende mot siden.
Alt var nu ryddet bort fra mellemdekket — alt vrakgodset, som mennene sa. De stod opreiste, men vaklende, over raden av hoder og lutende skuldrer. Hist og her gispet en kuli hulkende efter pusten. Hvor lyset falt skarpest, så Jukes en kinesers fremspringende ribben, en annens gule, lengselsfulle ansikt; bøiede nakker; eller han møtte et sløvt blikk som var rettet mot hans eget ansikt. Han var forbauset over ikke å se nogen lik; men de fleste så ut som de trakk sitt siste sukk, og de virket tristere på ham enn om de alle hadde vært døde.
Plutselig begynte en av kuliene å tale. Lyset kom og gikk på hans magre, anspente ansikt; han slengte hodet op som en gjøende hund. Fra bunkersrummet kom lyden av tre som ramlet omkring og klirringen av rullende dollars. Han strakte ut armen, munnen gapte svart, og de uforståelige, ulende strupelydene som ikke syntes å tilhøre et menneskelig sprog, gav Jukes en underlig følelse av at her prøvde et dyr å tale.
To andre begynte å utslynge det som Jukes mente måtte være ville forbannelser; resten rørte på sig, gryntende og knurrende. Jukes skynte sig med å få folkene ut fra mellemdekket. Han gikk selv baklengs ut gjennem døren som sistemann, mens gryntene steg til en høi mumling og hender blev løftet efter ham som efter en ugjerningsmann.
Bitsen skjøv slåen for døren, og sa urolig: «Later til vinden har gitt sig nu.»
Matrosene var glad over å komme tilbake igjen til gangen. I sitt stille sinn hadde hver av dem tenkt at i siste øieblikk kunde han redde sig ut på dekket, og det var en trøst. Det er noget dypt avskylig i tanken på å bli druknet under dekk. Men nu da de var ferdig med kineserne, blev de igjen klar over skibets stilling.
Da Jukes kom ut av gangen, fant han sig til halsen i brølende vannmasser. Han nådde broen, og opdaget at han kunde skimte dunkle former som om hans syn var blitt overnaturlig skarpt. Han så vage omriss. De minnet ikke om Nan-Shan slik som hun pleide å se ut — men om noget han husket fjerntfra — en gammel avrigget damper som han år tilbake hadde sett ligge og råtne på en mudderbanke. Hun minnet om det vraket.
Der var ingen vind, ikke et pust, undtagen den luftningen som kom hver gang skibet hev på sig. Røken drev ut av skorstenen og sank ned på dekket. Han åndet den inn mens han gikk forover. Han følte maskinens rolige slag og hørte små lyd som måtte ha overlevet oprørets velde: jernstykker som klapret, vrakgods som raslet bortover broen. Han skimtet tåket kapteinens tunge skikkelse, som stod og holdt i det vridde rekkverket, ubevegelig og dog svaiende; det var som om han hadde slått rot i dekket. Den uventede stillheten i luften virket knugende på Jukes.
«Vi klarte det,» gisper han.
«Det visste jeg De vilde,» sa kaptein Mac Whirr.
«Visste De det?» mumlet Jukes for sig selv.
«Vinden la sig plutselig,» fortsatte kapteinen.
Da brast det ut av Jukes: «Hvis De tror det var en lett job . . .»
Men kapteinen klamret sig til rekken og enste det ikke: «Ifølge bøkene er ikke det værste over ennu.»
«Hvis ikke mesteparten hadde vært halvdøde av sjøsyke og skrekk hadde ikke én av oss kommet levende ut fra mellemdekket,» sa Jukes.
«Måtte gjøre det som var riktig mot dem,» mumlet kaptein Mac Whirr utilgjengelig. «Det er nu ikke alt som står i bøkene.»
«Jeg tror at de vilde ha styrtet sig over oss om jeg ikke så fort hadde fått folkene ut,» fortsatte Jukes med varme.
Efter at deres rop så lenge hadde lydt som en hvisking, klang deres almindelige stemmer uhyre høit og klart ut i luftens stillhet. Det synes dem som om de talte i en mørk hvelving hvor ekkoet drønnet tilbake.
Gjennem en forreven flenge i skydækket, falt lyset av nogen stjerner ned på svart sjø som steg og sank i oprør. Av og til styrtet toppen av en vannkjegle over rekken og gikk sammen med de rullende skumhvirvlene på dekket; og Nan-Shan veltet sig tungt avgårde på bunnen av en rund brønn av skyer. Ringen av tette tåker som roterte vanvittig rundt centrets stillhet, omgav skibet som en ubrutt mur av et uendelig truende mørke. Innenfor var det som sjøene blev pisket til oprør av et indre raseri, de steg som fjelltopper og støtte sammen og slo tungt mot skutesiden; og en lav, klagende klang, stormens uendelige smerte og raseri, kom hinsides den truende stillheten. Kaptein Mac Whirr stod ubevegelig, og Jukes årvåkne øre fanget plutselig det svake langtrukne drønnet av en umåtelig bølge som bruste usynlig under det tette mørket, som var den forferdelige grensen for hans syn.
«Kuliene trodde naturligvis,» begynte han forbitret, «at vi vilde benytte leiligheten til å plyndre dem! Naturligvis! De sa — saml pengene sammen. Lettere sagt enn gjort; de kunde ikke vite hvad hensikten vår var. Vi røk like på dem — like inn i flokken. Måtte bare gyve på.»
«Bra at det er gjort,» mumlet kapteinen uten å prøve på å se på Jukes. «Måtte gjøre det som var riktig.»
«Det skal bli en helvedes jobb å betale dem, når dette er over,» sa Jukes og følte sig meget krenket. «La dem bare få kommet sig litt, og De skal få se. De flyr i strupen på oss. Glem ikke at Nan-Shan ikke lengere er et britisk skib. De jævlene vet det pokker så godt. Det elendige siamesiske flagget. . . .»
«Men vi er ombord,» sa kaptein Mac Whirr.
«Dette er ikke over ennu,» fastholdt Jukes profetisk, mens han sjanglet og fikk atter tak. «Skuten er vrak,» la han svakt til.
«Dette er ikke over ennu,» innrømmet kaptein Mac Whirr halvhøit. «Pass på herute et øieblikk.»
«Går De fra broen, kaptein?» spurte Jukes fort, som om stormen sikkert styrtet sig over ham straks han blev alene med skibet.
Han så Nan-Shan, ensom og forslått, arbeide sig tungt mot de ville, bergfulle, sorte vannene, hvor lyset som falt var glimt fra fjerne verdener. Skibet gikk langsomt fremover; det åndet ut sin styrkes overskudd som en hvit sky av damp mot orkanens stille indre; og den dype, vibrerende klangen av sikkerhetsventilen var likesom et sjødyrs trossige snøfting, når det utålmodig venter på å gjenopta kampen. Den stanset plutselig. Det klaget gjennem luftens stillhet. Over Jukes' hode skinte nogen stjerner ned i et dyp av sorte tåker. Skybankens blekksvarte brem stirret truende ned mot skibet under den lysende himmelstrimen. Stjernene syntes også å stirre på skibet, anspente, som for siste gang. Deres lysende prakt satt som et diadem på en panne som senket sig.
Kaptein Mac Whirr var gått inn i bestikklugaren. Der var ikke lys; men han følte uordenen her i dette rummet hvor han ellers hadde alt på stell. Stolen var veltet. Bøkene var ramlet ned på dørken; en glassbit knastes under støvlen hans. Han famlet efter fyrstikker og fant en eske på en hylle med høi kant. Han rev en av, og mens han knep øinene sammen, førte han den lille flammen bort mot barometeret, hvis glinsende glass og metall svaiet og nikket til ham.
Det stod meget lavt — utrolig lavt, så lavt at kaptein Mac Whirr gryntet. Fyrstikken gikk ut, og han skynte sig med å tenne en ny, med tykke, stive fingrer.
Igjen blusset en liten flamme op foran det nikkende glasset og metallet. Øinene hans stirret så de blev små av opmerksomhet; det var som han ventet et umerkelig tegn. Mens han stod der med sitt alvorlige ansikt lignet han en vanskapt hedning som brente røkelse foran sitt gudeorakel. Det var ingen feiltagelse. Det var den laveste barometerstand han hadde sett i sitt liv.
Kaptein Mac Whirr plystret sakte. Han stod til flammen svant inn til en fortapt blå gnist, brente fingrene hans og forsvant. Kanskje var der en feil ved instrumentet!
Der var et aneroidbarometer skrudd fast over køien hans. Han vendte sig dit, tendte en ny fyrstikk, og så glassets hvite ansikt stirre mot sig fra skottet; det kunde ikke motsies, det var som dets visdom blev urokkelig ved dets likegyldige ro. Der kunde ikke være tvil lenger nu. Kaptein Mac Whirr brummet sakte, og kastet fyrstikken vekk.
Det værste var altså tilbake — og hvis bøkene hadde rett, vilde det værste bli meget ille. De siste seks timene hadde utvidet hans begreper om hvad der kunde menes med hardt vær. «Det vil bli forferdelig,» sa han til sig selv. Han hadde ikke sett efter andre ting enn barometeret da han tendte fyrstikkene; allikevel hadde han forstått at vannkaraflen og de to glassene var slengt ut av stativet. Dette gav ham likesom et inderligere kjennskap til hvor umåtelig slingringen hadde vært. «Jeg vilde ikke ha trodd det,» tenkte han. Bordet var blitt rasert, det også, linjalene, blyantene, blekkhuset — alle disse tingene som hadde sin faste, trygge plass — de var borte, som om en ondskapsfull hånd hadde grepet dem, en efter en, og kastet dem ned på den våte dørken. Orkanen hadde brutt sig inn i hans livs orden og ro. Det hadde aldri hendt før, og følelsen av motløshet åt sig inn i det innerste av sinnet. Og det værste var ennu i vente! Han var glad at opstyret på mellemdekket var blitt opdaget i tide. Hvis dette var slutten, så gikk skibet i hvert fall ikke tilbunns med mennesker som sloss i strupen på hverandre. Det hadde vært avskylig. Det hadde ikke passet sig.
Disse tankene kom tunge og langsomme til ham, slik som mannens natur var. Han strakte hånden ut for å legge fyrstikkesken tilbake i dens hjørne av hyllen. Der var alltid fyrstikker der — det hadde han gitt beskjed om. Stuerten hadde for lenge siden fått ordre om det: «En eske — akkurat her, forstår De . . . Ikke helt full . . . hvor jeg lett kan finne den, stuert. Kan være jeg skal ha lys i en fart. Vet ikke hvad en har bruk for i en fart ombord på et skib. Husk det nu.»
Selvfølgelig sørget han på sin side for å legge den omhyggelig tilbake på plass. Han gjorde det nu også, men før han trakk hånden til sig, kom han til å tenke på at han kanskje aldri mer fikk leilighet til å bruke den esken. Denne tanken var så levende at den stanset ham, og i en brøkdel av et sekund lukket hans fingrer sig igjen om den lille gjenstanden, som om den var symbolet på alle de små vaner som knytter oss til livets dager. Tilslutt slapp han den og lot sig falle ned på sofaen, for å lytte efter den første lyden av vinden som vendte tilbake.
Ennu ikke. Han hørte bare larmen av vannet, de tunge drønnene, de dumpe slagene av sjøen som veltet mot skibet fra alle kanter. Aldri klarte det å få vannet rystet av dekket.
Men stillheten i luften var forferdende tung og utrygg, det var som et sverd hang i en tynn tråd over hans hode. I denne fryktelige pausen gjennemtrengte stormen mannens forsvar og vristet ord fra hans leber. Han talte til lugarens ensomhet og belgmørke, likesom til et annet vesen som var våknet inne i brystet på ham.
«Jeg vilde nødig miste Nan-Shan,» sa han halvhøit. Han satt der, alene og usett, borte fra sjøen, borte fra skibet, borte fra hele sitt livs gang, hvor slike nykker som å tale med sig selv sannelig ikke hørte hjemme. Håndflatene hvilte på knærne, han bøiet den tykke nakken sin og pustet tungt; han gav sig over til en underlig følelse av tretthet som han ikke skjønte var reaksjonen efter sjelelig anspennelse.
Der hvor han satt kunde han rekke døren til vaskeservanten; der skulde være et håndklæ. Det var der. Godt . . . Han tok det frem, tørket ansiktet og gned efterpå sitt våte hode. Han gnikket sig kraftig der i mørket, og blev sittende ubevegelig med håndklædet på knærne. Der gikk et øieblikk, fylt av en stillhet så dyp at ingen vilde ha ant at der satt et menneske inne i lugaren. Så mumlet det.
«Hun klarer det kanskje allikevel.»
Da kaptein Mac Whirr kom ut på dekket — og det gjorde han med et rykk som om han skjønte at han hadde vært for lenge borte, hadde det vært vindstille i over et kvarter, lenge nok til at det var uutholdelig selv for hans innbilningskraft. Jukes stod ubevegelig fremme på broen og begynte øieblikkelig å tale. Stemmen lød mekanisk og anstrengt, som om han talte mellem sammenbitte leber, og den synes å svinne bort i mørket som atter senket sig over sjøen.
«Jeg fikk Hackett avløst ved rattet. Han sang ut at han klarte ikke mer. Han ligger derinne ved siden av styreapparatet, med et ansikt som døden. Først fikk jeg ikke nogen til å krabbe ut og avløse den arme djevelen. Båtsen er verre enn ingenting, har jeg ikke sagt det bestandig? Trodde jeg måtte gå selv og hale en av dem op efter nakken.»
«Godt,» mumlet kapteinen. Han stod og stirret ved siden av Jukes.
«Annenstyrmann er også derinne, og holder sig om hodet. Er han såret?»
«Nei — gal,» sa kaptein Mac Whirr kort.
«Ser ut som han har slått sig.»
«Måtte gi ham et slag,» forklarte kapteinen.
Jukes sukket utålmodig.
«Det vil komme plutselig,» sa kaptein Mac Whirr, «derover fra, tror jeg — skjønt Gud vet. De bøkene blir en bare forvirret av, nervøs også. Det vil bli ille, og dermed basta. Hvis vi bare kan få styrt henne rundt i tide til å møte det. . .»
Et minutt gikk, nogen av stjernene blinket hurtig og forsvant.
«De har det forholdsvis bra dernede?» begynte kapteinen plutselig som stillheten ikke var til å bære.
«Tenker De på kuliene, kaptein? Jeg rigget til strekktauger over mellemdekket.»
«En god idé, Jukes.»
«Jeg trodde ikke . . . De brød Dem om. . . å få vite . . .,» sa Jukes, og skibets overhalinger hugget ordene i sønder, som om nogen svinget ham rundt mens han talte — «hvorledes jeg gjorde . . . den jobben. Vi klarte det. Og kanskje — kunde det allikevel vært det samme . . .»
«Måtte gjøre det som var riktig, selv om de bare er kinamenn. Gi dem samme chansen som oss selv — måtte det. Skibet er ikke gått under ennu. Galt nok å være sperret inne under dekk i storm.»
«Det var det jeg trodde da De gav mig jobben, kaptein,» avbrøt Jukes, mørkt.
«— uten at de skal slåes i stumper,» fortsatte kaptein Mac Whirr med stigende heftighet. «Kunde ikke la sånt gå for sig her ombord, selv om jeg visste at skibet ikke klarte det mer enn fem minutter til . . . Kunde ikke tåle det, Jukes.»
En hul, drønnende lyd, lik et rop som velter gjennem en fjellkløft, nærmet sig skibet og forsvant. Den siste, disige stjernen videt sig ut, som om den vilde vende tilbake til den brennende tåken den var skapt av; den kjempet med det veldige dypet av mørke som hang over skibet — og sluknet.
«Nu gjelder det» mumlet kaptein Mac Whirr. «Jukes».
«Ja, kaptein.»
De to menn blev utydelige for hverandre. «Vi får stole på skibet går igjennem og kommer ut igjen på den andre siden. Her har vi ikke bruk for kaptein Wilsons stormstrategi.»
«Nei, kaptein.»
«Nu blir skibet sopt igjen av sjøene i timevis,» mumlet kapteinen. «Dennegang er der ikke meget igjen på dekket til å ta med sig — undtagen De eller jeg, Jukes.»
«Eller begge,» hvisket Jukes åndeløst.
«De møter alltid bekymringene på halvveien, De, Jukes,» innvendte kaptein Mac Whirr på sin underlige måte. «Og annenstyrmann er altså ubrukelig. Hører De, Jukes, De blir alene, hvis. . . .»
Kaptein Mac Whirr avbrøt sig selv, og Jukes som stirret omkring sig, sa ingenting.
«La ikke noget bringe Dem ut av fatning,» fortsatte kapteinen og mumlet hurtigere enn han pleide. «Hold skibet rett mot været. De kan si hvad de vil, men de tyngste sjøene løper bestandig med vinden. Rett mot — alltid rett mot — det er måten en kommer igjennem. De er en ung sjømann. Rett mot. Det er nok å vite for en mann. Hold hodet kalt.»
«Ja, kaptein,» sa Jukes, og hjertet hans skalv.
I de næste sekundene talte kapteinen med maskinrummet, og fikk svar.
Av en eller annen grunn følte Jukes sig med ett tillitsfull, det var en følelse som kom til ham utenfra, likt et varmt åndedrag, og fikk ham til å føle sig istand til å møte alt. Den fjerne mumlingen ute fra mørket smøg sig mot øret. Han hørte den, rolig, fordi han plutselig trodde på sig selv, slik som en mann i full rustning tør se kårdespissen nærme sig.
Skibet arbeidet sig uavbrutt frem gjennem de svarte åsene av vann; det var livet det stod om, og det solgte sig dyrt. Det buldret dypt nede i skibet, mens dampen slengtes som en hvit brusende fjær ut i natten. Jukes' tanke jog som en fugl ned til maskinen hvor Rout — flink mann— stod rede. Da buldret stanset, syntes det ham som all lyd holdt op, en dødelig stillhet, hvor kaptein Mac Whirrs stemme fikk ham til å fare sammen.
«Hvad er det? Et vindpust?» Den klang meget høiere enn Jukes hadde hørt nogengang før. «Mot baugen. Det er rett. Hun kan klare det ennu.»
Vindenes mumling drev nærmere. Forrest kunde de skjeldne en døsig, våknende klage som drog forbi, fjernere et kor, som steg med tusenstemmig klang, det vokste, videt sig ut, gikk på. Der var hvirvelen av mange trommer i det, en vill stormende tone, som lignet sangen fra en trampende menneskehop.
Jukes kunde ikke lenger se sin kaptein tydelig. Mørket tårnet sig op over skibet. Best så han den andres bevegelser, han skimtet albuer som stakk frem, et hode som løftet sig.
Kaptein Mac Whirr prøvde å knappe igjen øverste knapp i oljehyren med usedvanlig hast. Her hadde orkanen — med sin makt til å piske havet, senke skiber, oprykke trær, velte sterke murer og kaste selve himlens fugler til jorden — funnet denne tause mannen i sin vei, og idet den gjorde sitt ytterste, hadde den klart å vriste nogen ord ut av ham. Før stormen jog mot skibet med nytt raseri, fikk den ham til å si, likesom i en brydd tone:
«Jeg vilde nødig miste Nan-Shan.»
Den ergrelsen blev han spart for.