Taifun/04
IV.
Alt hvad båtsmannen, med en hærskare av hyl, kunde gjøre forståelig for kaptein Mac Whirr, var den selsomme oplysning at «de der kineserne på forreste mellemdekk har slått sig løs, kaptein.»
Jukes som stod i le, kunde høre de to skrike til hverandre, ikke mere enn seks tommer fra ansiktet sitt, slik som man en stille kveld kan høre to menn, en kilometer borte, snakke sammen over en eng. Han hørte kaptein Mac Whirrs irriterte: «Hvad? Hvad?», og den andres høie anstrengte heshet. «I en klump . . . . så selv . . . . fælt syn . . . . trodde . . . . si fra.»
Jukes stod fremdeles likegyldig, likesom gjort uansvarlig av orkanens makt, som fikk bare tanken på handling til å synes helt meningsløs. Og, siden han var meget ung, fant han dette å holde hjertet stålsatt mot det værste så altopslukende, at han hadde fått en overveldende avsky for enhver form for virksomhet. Han var ikke redd; det visste han, fordi han fullt og fast trodde han aldri mer skulde se solen stå op, og dog var han rolig i denne tro.
Slik er de øieblikk av uvirksomt heltemot som endog tapre menn stundom gir sig over til. Mange skibsofficerer kan utvilsomt huske et tilfelle fra sin erfaring når nettop denne drømmetilstanden av fordømt stoisisme plutselig falt over et helt skibsmannskap.
Men Jukes hadde ikke stor erfaring, hverken om mennesker eller om stormer. Han trodde han var rolig — ubønnhørlig rolig; men i virkeligheten var han kuet; ikke ynkelig, men så meget som et mannfolk kan være det, uten å vemmes over sig selv.
Det var snarere som en følelsesløshet hadde tvunget sig inn på sinnet. Den lange, lange påkjenningen av en storm gjør det; den dirrende vente tiden på en undergang som evig nærmer sig, og så den legemlige trettheten ved bare å klynge sig fast til livet i så rasende et oprør; en søkende, lumsk tretthet som trenger sig dypt inn i en manns bryst for å nedslå hans hjerte og fylle det med kval, den trettheten som ikke kan stilles, men som bare lengter efter en ting, mer enn efter livet selv: fred.
Jukes var meget mer slitt enn han visste selv. Han holdt fast — våt, kall, stiv i alle lemmer; og i en plutselig hallusinasjon av hurtige syner (det er sagt at en druknende ser sitt liv gå slik forbi), så han alleslags minner, helt uten forbindelse med den nuværende situasjon. Han husket sin far, for eksempel: en bra forretningsmann som gikk rolig tilsengs — engang det gikk dårlig med forretningene, og døde kort efter med resignert sinn. Jukes mintes selvsagt ikke disse omstendigheter, men, uten at det ellers berørte ham, syntes han tydelig å se den dødes ansikt; han husket et slag kjuett, han hadde spilt i Taffelbukten ombord på et skib som siden gikk under med mann og mus; de tykke øienbrynene til sin første skipper; og uten sinnsbevegelse husket han sin mor, slik som han likegyldig vilde ha gått inn i stuen til henne for år tilbake og funnet henne der med en bok; hun var også død nu — et greit menneske som hadde opdradd ham med fast hånd.
Det kunde ikke ha vart mer enn et sekund, kanskje ikke så lenge. En tung arm var falt over skuldrene hans, og kaptein Mac Whirrs stemme ropte hans navn inn i øret på ham.
«Jukes! Jukes!»
Han opdaget en dyp bekymring i tonen. Vinden hadde styrtet sin vekt nedover skibet og prøvde å nagle det ned mellem sjøene. De slo helt over, som over en dypt svømmende logg; og den samlede tyngden av bråkene veltet sig kjempemessig og truende fra det fjerne. Brenningene jog ut av natten med et spøkelsesaktig skjær i skavlene — skjæret av skummet som i et glubsk, kokende, blekt glimt viste hver sjø som brusende reiste sig, stupte ned, og sydet vanvittig bort over skibets spinkle legeme. Ikke et øieblikk kunde det ryste sjøene av sig; og Jukes stod stiv og følte i dets bevegelser et farlig varsel om at det gav sig den blinde skjebne i vold. Det kjempet ikke lenger, bevisst og fornuftig. Det var begynnelsen til enden; og tonen av ivrig bekymring i kaptein Mac Whirrs stemme kvalmet ham, som en fremvisning av blind og skadelig dårskap.
Stormens hekseri var falt over Jukes. Han var fylt av denne trolldomsmakten, gjennemtrengt av den; han var vokset sammen med den i en krampaktig, sløv anspenthet. Kaptein Mac Whirr fortsatte sine skrik, men vinden drev en tykk kile mellem dem. Han hang rundt nakken på Jukes, tung som en møllesten, og plutselig slo hodene deres sammen.
«Jukes! Jukes, da!»
Han måtte svare den stemmen som ikke vilde tie. Han svarte på vanlig vis. «. . . Ja, kaptein.» Og med ett gjorde hans hjerte, demoralisert av stormen som føder en hunger efter fred, oprør mot opdragelsens og ordrenes tyranni.
Kaptein Mac Whirr holdt hodet til styrmann fast inne i albuekroken, og presset det hemmelighetsfullt til sin skrikende munn. Undertiden brøt Jukes av med en hastig varsel: «Pass på!» eller kaptein Mac Whirr brølte en alvorlig opfordring: «Hold hardt, nu!» og hele det sorte universet syntes å slingre sammen med skibet. De holdt inne. Det fløt ennu. Og kaptein Mac Whirr gjenoptok sine hyl: «. . . Sier . . . allesammen . . . slått sig løs . . . burde se . . . hvad er iveien.»
Straks orkanens fulle styrke hadde rammet skibet, blev det uråd å ferdes noget steds på dekk; og sjøfolkene søkte, blindede og skremte, ly om bakbord, i gangen under broen. Den hadde en dør akter, og den lukket de; her var mørkt og kalt og ufyselig. Hver gang skibet hev tungt på sig, stønnet de alle sammen i mørket, og tonn av vann skvulpet omkring likesom sjøen prøvde å få has på dem ovenfra. Båtsmannen hadde bannet og svoret over dem, men aldri, sa han, hadde han truffet en urimeligere gjeng. De hadde det bra nok hvor de var, ikke noget ondt kunde nå dem, og ikke blev de bedt om å gjøre noget heller, og allikevel drev de bare på med å klynke og klage sig, som de var sjuke småunger. Tilslutt sa en at om de hadde en lanterne så de kunde se snurten av hverandre, hadde det hjulpet. Han blev gal, sa han, ved å ligge der i mørket og vente på at den fordømte holken skulde gå tilbunns.
«Hvorfor går du ikke utenfor, og får gjort en ende på det straks,» gikk båtsmannen løs på ham. Dette fremkalte et skrik av harme. Båtsmannen fant sig overveldet av alle slags bebreidelser. De synes å ta det ille op at der ikke blev skaffet en lampe til dem ut av det skjære intet. De skrek efter et lys til å bli druknet ved — i det minste! Og skjønt det urimelige i deres hånsord var innlysende — siden ingen kunde nå lampeskapet forut — plaget alt dette ham meget. Han syntes ikke det var rettferdig av dem å grine på ham slik. Han sa det til dem, og blev møtt med ny hån. Han søkte derfor tilflukt i en forbitret taushet. På samme tid var han brydd av all den knurringen og sukkingen og mumlingen deres; men litt efter litt demret det for ham at der hang seks lanterner på mellemdekket, og at det ikke var noget galt i å ta en av dem fra kuliene.
Nan-Shan hadde en kullbunkers tverrskibs; undertiden blev den brukt som lasterum og var derfor forbundet med forreste mellemdekk ved en jerndør. For øieblikket var den tom, og dens mannhull var det forreste i gangen. Båtsmannen kunde derfor komme inn, uten å måtte ut på dekket; men til sin store forbauselse fant han at ingen kunde bli overtalt til å hjelpe ham med å ta mannhull-lokket av. Han grov efter det allikevel, men en av mannskapet som lå i veien, nektet å rikke sig.
«Jamen, jeg vil jo bare få tak i den fordømte lanternen som dere skriker på,» utbrøt han, næsten ynkelig.
En av dem bad ham dra hjem og legge sig. Han beklaget at han ikke gjenkjente stemmen, og at det var for mørkt til å se; ellers, sa han, skulde han sannelig legge et sånt utskudd av paddeslekten, ja legge ham dobbelt, om det krevdes, enten de fløt eller sank. Like forbanna, han hadde besluttet å vise dem at han kunde skaffe lys, om det så skulde koste ham livet.
Under skibets voldsomme rulling var enhver bevegelse farlig. Å ligge stille syntes arbeide nok. Han knekket næsten nakken da han lot sig falle ned i bunkersen. Han falt på ryggen, og blev sendt hjelpeløst fra side til side i det farlige selskap med en tung jernstang — sleisen til en kullemper var det vel — som var glemt igjen dernede. Den gjorde ham nervøs som om den hadde vært et vilt dyr. Han kunde ikke se den, for bunkersen var klædt med kullstøv, og var fullkommen og ugjennemtrengelig svart; men han hørte den rutsje og klirre og hugge her og der, alltid i nærheten av hodet hans. Den syntes å gjøre en overveldende støi — med så tunge bump som om den hadde vært en brodrager. Han kunde ikke undgå å legge merke til dette mens han blev slengt fra bakbord til styrbord og tilbake igjen, under fortvilede forsøk på å klamre sig fast til bunkersens glatte sider for å stoppe sig selv. Døren inn til mellemdekket sluttet ikke helt inn, og han så en tråd av svakt lys nederst.
Sjømann og sprek kar som han var, så han fort sitt snitt til å komme på benene igjen. Han hadde hellet med sig, for da han kjempet sig op, satte han hånden på sleisen, og han grep den, mens han reiste sig. Ellers hadde han vært redd for at den vilde brekke benene hans, eller idetminste slå ham i dekket. Først stod han stille. Han følte sig utrygg i dette mørket som synes å gjøre skibets bevegelse uvant, uforutsett, og vanskelig å motvirke. Han følte sig så gjennemrystet at han våget ikke å røre på sig av frykt for «å gå i drift igjen.» Han aktet ikke å slå sig i smadder i bunkersen.
To ganger hadde han støtt hodet sitt, og han var litt blindet. Ennu syntes han å høre jernsleisen klirre og hugge omkring ørene sine, så han grep fastere, for å forvisse sig om at han hadde den trygt i neven. Han var vagt forbauset over hvor tydelig han kunde høre stormen rase hernede. Hylene og skrikene av den syntes her i bunkersens tomrum å ta på sig et slags menneskelig vesen, menneskelig raseri og kval — ikke tordnende, men uendelig skjærende. Og ved hver rulling kom der brak også, dype tunge brak som om stykkgods på fem tonn hadde slått sig løs i lasten. Men der var ingenting slikt her nede. På dekk? Umulig. Eller langs siden? Ikke tale om.
Alt dette tenkte han på fort, greit, som sjømenn gjør, og like klok blev han. Denne støien kom døivd utenfra sammen med vann som vasket og fosset over hodet på ham. Var det vinden? Det måtte være den. Her nede gjorde den en larm som om en hop av vanvittige skrek. Og han opdaget hos sig selv også, en lengsel efter lys — om bare til å drukne ved — og en nervøs iver efter å komme ut av bunkersen.
Han trakk slåen tilside; den tunge jernplaten dreide sig på hengslene; og det var som om han hadde åpnet døren til stormens hyl. Et kast av hese vræl møtte ham; luften var stille og bruset av vann deroppe blev overdøvet av et uvær av kvalte strupeskrik som gav inntrykk av fortvilet oprør. Han skrevet med benene i hele døråpningens bredde og strakte hodet fremover. Først skimtet han bare det som han var kommet for å finne: seks små flammer som svinget heftig gjennem skumringens mektige dyp.
Rummet var bygget som et grubegalleri, med en rekke stivere i midten og tverrbjelker over; uransakelig strakte det sig innover i mørket. Og om bakbord hevet der sig, tåket, som i en uthulning av siden, en tung, skrånende masse. Hele rummet, med skygger og former, rørte uavladelig på sig. Båtsmannen stirret, skibet la sig over til styrbord og et stort skrik steg fra denne massen som skrinet nedover lik et jordskred.
Trestykker suste forbi. Planker, trodde han, fullstendig felen, og kastet hodet tilbake. Ved føttene hans gled en mann avsted på ryggen, med åpne stirrende øine, mens de løftede armene klamret efter ingenting; og en annen kom rullende som en løsnet sten med hodet mellem benene og nevene knyttet.
Pisken hans fløi i luften; han grep efter båtsmannens ben, og fra hans åpne hånd rullet en blank, hvit skive mot båtsmannens føtter. Han så det var en sølvdollar og skrek av forbauselse. Larmen av nakne føtter som trampet og slepte sig, øket, strupeskrikene steg, og hele haugen av vridde, tumlende legemer som var hopet op om bakbord, løsnet fra skibssiden; uvillig og kjempende rutsjet den over til styrbord med et tungt, brutalt støt. Skrikene hørte op. Båtsmannen hørte et langt klagestønn gjennem blesten som brølte og hven; han så en uløselig floke av hoder og skuldrer, nakne fotblad som sparket i luften, løftede knyttnever, rullende rygger, ben, hårpisker, ansikter.
«Gode Gud,» mumlet han redselslagen, og smeldte jerndøren igjen for dette syn.
Dette var hvad han var kommet op på broen for å si. Han kunde ikke holde det for sig selv, og ombord på et skib er der bare én som det er verd å lette sitt sinn for. På tilbakeveien skjeldte folkene i gangen ham ut for en idiot. Hvorfor kom han ikke med lampen? Hvem Satan brød sig om kuliene? Og da han kom ut og så hvordan det stod til med skibet, blev alt som gikk for sig dernede, likegyldig også for ham.
Først trodde han at han var kommet ut av gangen i det øieblikket skibet sank. Leiderne op til broen var skyllet vekk; men en veldig sjø som fylte akterbrønden løftet ham op. Siden måtte han ligge på maven en stund og holde fast i en jernring; han gispet efter luft og slukte saltvann. Han kjempet sig videre på armer og ben, altfor redd og ute av sig til å vende tilbake. Slik nådde han akterkanten av styrehuset. Her, hvor der ikke var værst le, fant han annenstyrmann.
Båtsmannen blev gledelig overrasket, for han trodde at alle på dekk måtte være skyllet overbord for lenge siden. Han spurte ivrig hvor kapteinen var.
Annenstyrmann lå flatt ned, som et ondt, lite dyr under en hekk.
«Kapteinen? Gått overbord, efter å ha fått oss op i det her.» Styrmann, også, for alt han visste. Han gav fa'n. En idiot, han og. Gjorde ingenting. Snart gikk allesammen.
Båtsmannen krabbet ut igjen i blestens vold; ikke fordi han ventet å finne nogen, sa han, men bare for å komme bort fra «den mannen.» Han kravlet vekk likesom en utstøtt, alene mot en ubarmhjertig verden. Derav hans fryd over å finne Jukes og kapteinen. Men det som var hendt på mellemdekket, var uvesentlig for ham nu. Dessuten var det vanskelig å bli hørt. Men han klarte å gi et inntrykk av, at kineserne var gått i drift sammen med kistene sine, og at han var kommet op for å melde av. Angående folkene, var alt vel. Med fred i sinn satte han sig ned på dekket, og knuget med armer og ben stativet for maskintelegrafen — en støtte av svært støpejern. Når den gikk, ja da gikk vel han også. Kuliene skjenket han ikke lenger en tanke.
Kaptein Mac Whirr hadde fått Jukes til å forstå at det var best han gikk ned — for å se efter.
«Men så — hvad skal jeg gjøre så?» Jukes skalv slik gjennem hele sitt våte legeme at stemmen hans lød som en breking.
«Se efter først — båtsen . . . sier . . . i drift.»
«Båtsen er en forbannet idiot,» hylte Jukes, skjelvende.
Det meningsløse i kravet som blev stillet til ham, oprørte Jukes. Han hadde slik uvilje mot å gå, som om skibet var sikker på å synke i det sekund han gikk fra dekket.
«Må vite . . . kan ikke la dem . . .»
«De ordner det nok selv.»
«Slåss . . . båtsen sier de slåss — hvorfor kan ikke ha — slagsmål . . . ombord . . . Vilde heller De blev her . . . tilfelle . . . jeg . . . skyllet overbord . . . Stans det . . . på en eller annen måte . . . Se efter først og meld av . . . gjennem talerøret i maskinen. Vil ikke De . . . komme op her . . . for ofte . . . Farlig . . . ferdes . . . på dekk.»
Jukes stod med hodet i skruestikken og måtte høre på dette forslaget som syntes ham forferdelig.
«Vil nødig . . . miste Dem . . . så lenge . . . skibet ikke . . . Rout . . . flink mann . . . Skibet kan . . . likevel klare sig . . . gjennem dette . . .
Med ett forstod Jukes at han hadde å gå.
«Tror De hun klarer sig?» skrek han. Men vinden slukte svaret, og Jukes hørte bare det ene ordet, uttalt med stor kraft: «. . . Altid . . .»
Kaptein Mac Whirr frigjorde Jukes; bøiet sig ned over båtsmannen og hylte: «Gå tilbake med styrmann.»
Jukes visste bare at armen var ikke mer på hans skulder. Han var sendt bort med ordre om å gjøre — hvad? Han var så forbitret at han slapp taket uvørent; og øieblikkelig blev han blåst vekk. Han syntes at intet kunde hindre ham i å bli blåst rett tilsjøs. Han hev sig hurtig ned, og båtsmannen som kom efter, falt over ham.
«Ikke reis Dem, styrmann,» skrek båtsmannen. «Haster ikke.»
En sjø slo over. Jukes forstod at båtsmannen spyttet ut nogen ord om at leiderne var gått.
«Jeg skal fire Dem ned efter hendene,» hylte han. Han skrek også noget om at skorstenen gikk vel også snart. Jukes fant det meget mulig, og så i et syn fyrene slukket og skibet hjelpeløst . . . . . Ved siden av ham drev båtsmannen på med sine vræl. «Hvad? Hvad er det?» skrek Jukes i sin nød, og den andre gjentok: «Hvad vilde madammen si om hun så mig nu?»
Nede i gangen var en del vann trengt inn, og skvulpet i mørket; mennene lå stille som døden, til Jukes stumpet mot en av dem og bante rasende fordi han var i veien. Da spurte to eller tre stemmer, ivrige og svake: «Er der håp, styrmann?»
«Hvad fa'n plager dere elendige fjols,» sa han, brutalt. Han følte det som om han kunde slenge sig ned blandt dem og aldri mer røre på sig. Men de syntes å bli opkvikket, og under underdanige advarsler: «Pass på! Akt Dem for mannhull-lokket!» firte de ham ned i bunkersen. Båtsmannen tumlet ned efter ham, og straks han var kommet på benene igjen, sa han: «Hun vilde si — Det er tilpass til dig, når du er så dum å gå tilsjøs.»
Båtsmannen hadde litt penger, og det likte han godt å hentyde til. Konen hans — et tykt kvinnfolk — og to voksne døtre drev fruktbutikk ute på østkanten av London.
Jukes stod ustø i mørket og lyttet til en fjern, tordnende larm. Et døivd skrik løftet sig uophørlig, likesom ved siden av ham; og ovenfra falt stormens høiere brak nedover disse nære lyd. Hodet hans svømte. Også for ham synes skibets bevegelse ny og truende her nede i bunkersen; det undergravet hans besluttsomhet som om han aldri hadde vært tilsjøs før.
Han var nær ved å krype ut igjen; men han husket kaptein Mac Whirrs stemme og det var umulig. Ordren var å gå og se efter. Han skulde gjerne vite, hvad det var godt for! Forbitret sa han til sig selv at han skulde se efter — selvfølgelig! Men båtsmannen som stavret tungt bak ham, bad ham være forsiktig når han åpnet døren, der var et forbanna slagsmål igang derinne. Og Jukes spurte irritert som i stor legemlig smerte, om hvad satan de sloss for.
«Dollars! Dollars, styrmann. Alle de råtne kistene er gått i sønder. De forbanna pengene deres flyter overalt, og de farer efter, hulter til bulter — sliter og biter som bare fa'n. Det er som helvede er løs dernede.»
Jukes åpnet døren med et rykk, og båtsmannen som var mindre, kjek under armen hans.
En av lanternene var slukket, smadret kanskje. Hese strupeskrik veltet sig mot dem, og en underlig, gispende lyd, alle disse forpinte lungene i arbeide. Et tungt støt rammet skibssiden; vannet deroppe falt som et bedøvende slag, og i forkanten av mørket hvor luften var rødlig og tykk så Jukes et hode dumpe voldsomt mot dekket; to tykke legger sparket i luften; muskuløse armer slynget sig om en naken kropp; et gult ansikt med åpen munn og stivt, vilt blikk, så op og rutsjet vekk. En tom kiste fór forbi og veltet, en mann falt hodestups ned med et sett, som om et spark hadde løftet ham i været; og lenger borte i utydeligheten strømmet andre likesom et ras av rullesten nedover en skråning; føttene deres klasket mot dekket og armene svinget vilt. Leideren op til lukeåpningen var stuvende full av kulier, som svermende bier på en gren. De hang på trinene i en klavrende, myldrende mølje og slo vanvittig med knyttneven mot undersiden av den skalkede luken. Inne mellem skrikene hørtes vannet deroppe som skylte henover dekket. Skibet krenget sterkere over, og de begynte å falle ned; først en, så to, så hele resten i en klump; de falt rett ned med et stort skrik.
Jukes stod som himmelfallen. Båtsmannen knurret engstelig, og bad ham: «Gå ikke inn, styrmann.»
Hele rummet syntes å vri og kaste på sig; og da skibet reiste sig for en sjø, trodde Jukes at alle disse mennene vilde suse mot ham i en eneste masse. Han rygget tilbake, svang døren igjen, og med skjelvende hender satte han slåen for . . . .
Straks kaptein Mac Whirr var blitt alene på broen efter at styrmann var gått, stavret han sig sidelangs bortimot styrehuset. Døren var hengslet fremover, og han måtte kjempe med stormen for å komme inn, og da han tilslutt klarte det, var det med et smell og et brak, som om han var blitt skutt inn gjennem fyllingen. Han stod innenfor, og klynget sig til klinken.
Damp lekket fra styreapparatet, og i det trange rummet dannet natthusglasset en skinnende oval av lys gjennem den tynne, hvite tåken. Vinden hylte, mumlet, pep, med plutselig drønnende kast som fikk dører og skodder til å gi sig i det ville, hvesende sprøitet. To opkveilte lodd-liner og en liten seildukssekk som hang i et langt taljerep, svinget ut i rummet og smalt tilbake igjen mot skottet. Treristene på dekket fløt næsten, og hver gang sjøen feiet henover skibet, fosset vannet voldsomt inn gjennem alle sprekkene rundt døren. Rormannen hadde slengt luen og jakken av sig og stod lenet mot rattet i en stripet bomullstrøie som var åpen i brystet. Det lille messinghjulet i hendene hans så ut som et skinnende og skrøpelig leketøi. Hals-senene stod dirrende hårde og magre, og en sort skygge lå i strupehulningen. Hans ansikt var stille og innsunkent som en død manns.
Kaptein Mac Whirr tørket øinene. Den bølgen som næsten slo ham overbord, hadde til hans store ærgrelse skyllet sydvesten av hans skallede hode. Det dunede, tynne håret var søkkvått og mørknet, og lignet en hespel med bomullstråd festet rundt den nakne skallen hans. Ansiktet glinset av sjøvann, purpurrødt av blesten og skumsprøitets piskeslag. Han så ut som han svettende var kommet bort fra en smelteovn.
«Er De her?» mumlet han tungt.
Annenstyrmann hadde funnet frem til styrehuset en liten stund før. Han hadde satt sig borte i et hjørne med optrukne knær, og en knyttneve presset mot hver tinning; og denne stilling gav inntrykk av raseri, sorg, resignasjon, underkastelse, med en fortettet uforsonlighet. Han sa klagende og trossig: «Javel; det er min frivakt, ikke sant?»
Styreapparatet klapret, stoppet, klapret igjen; og rormannens øienepler syntes bulne ut av et sultent ansikt som om kompassrosen bak natthusglasset var spiselig. Gud vet hvor lenge han hadde stått der og styrt; det var som alle kameratene hadde glemt ham. Glass var ikke gått, avløsning kom ikke, skibets daglige liv var tatt av taifunen; men han prøvde å holde kursen nord-nordøst. For alt han visste kunde gjerne roret være borte, fyrene slukket, maskinen i filler og skibet i ferd med å rulle over som et lik. Han anspente sig for ikke å klusse og miste herredømmet; for kompassrosen svinget langt begge veier og slingret på pinnen og syntes undertiden å hvirvle helt rundt. Sinnet hans led under påkjenningen. Han var forferdelig redd, også, for at styrehuset skulde gå overbord. Fjellrygger av vann veltet sig uophørlig mot det. Når skibet tok en av sine fortvilede dukkerter, dirret det i munnvikene på ham.
Kaptein Mac Whirr så op på styrehus-klokken. Den var skrudd fast til skottet; den stirret som et hvitt ansikt. De sorte viserne syntes å stå helt stille. Den var halvett om morgenen.
«En ny dag,» mumlet han til sig selv. Annenstyrmann hørte ham, han løftet hodet sitt, lik én som klager mellem ruiner.
«De får ikke se den,» skrek han. Håndleddene og knærne skalv voldsomt. «Nei, så Gud! De får ikke . . .»
Igjen tok han ansiktet mellem sine knyttnever. Rormannen hadde rørt litt på kroppen, men hadde ikke dreiet hodet — det var likt et stenhode som står fast og stirrer én vei fra en sokkel. Rullingen slo næsten sjøstøvlene bort under kaptein Mac Whirr, men han sa strengt, mens han vaklet som værst: «Bry dig ikke om hvad den mann sier.» Og han la til, meget alvorlig, med et ubestemmelig tonefall: «Han har ikke vakt.»
Matrosen sa ingenting.
Orkanen kastet sig frem og rystet det lille rummet, som virket lufttett; og lyset i natthuset blaffet hele tiden.
«Du er ikke blitt avløst,» fortsatte kaptein Mac Whirr, og så ned. «Men jeg ønsker du skal bli tilrors, så lenge du kan. Du har tak på skibet. En annen kunde kanskje ødelegge alt. Går ikke. Ikke barnelek. Og folkene er antagelig optatt med en jobb nedenunder. . . . Tror du, du kan?»
Styreapparatet sprang til i en kort, brutt klapring; lyden stanset, brente likesom ned; og mannen, som stod stille med et ubevegelig blikk, skrek ut, som om all lidenskap inne i ham var steget til lebene: «Ja! Jeg kan styre bestandig, bare ikke nogen snakker til mig.»
«Å — Det er godt. . .» Kapteinen løftet øinene for første gang mot mannen . . . «Hackett».
Og så lot han til å skyve tanken på dette fra sig. Han lutet sig ned mot talerøret til maskinen, blåste, og bøiet hodet. Rout svarte nedenfra, og straks satte kaptein Mac Whirr munnen mot tuten.
Med stormens oprør rundt sig brukte han vekselvis lebene og øret, og maskinistens stemme steg op til ham, hård og skrikende som fra en slagtummel. En av fyrbøterne hadde skadd sig, de andre hadde gitt op, annenmaskinisten og donkeymannen fyrte. Tredjemaskinisten stod ved dampventilen. Maskinen blev passet med hånd. Hvorledes var det der oppe.
«Ille nok. Det kommer mest an på dere,» sa kaptein Mac Whirr. Var styrmann kommet ned? Godt, han kom snart. Vilde Rout la ham tale gjennem talerøret — gjennem talerøret til dekket, for han — kapteinen — gikk straks ut igjen på broen. Der var visst leven med kineserne. De sloss, lot det til, kunde ikke tillate at de sloss nu . . .
Rout var borte, og kaptein Mac Whirr kunde føle mot øret maskinens stempelslag; det var skibets hjerte som slo. Routs stemme skrek fjernt dernede. Skibet stupte fremover, stempelslagene sprang til med hvesende larm, og bråstanset. Kaptein Mac Whirrs ansikt var ubevegelig, og øinene stirret uten mål og med på annenstyrmann som lå sammenkrøpet. Igjen ropte Routs stemme uti dypet, og stempelslagene begynte igjen med langsomme slag, siden hurtigere.
Rout var vendt tilbake til talerøret. «Det er ett fett hvad de gjør,» sa han fort, og derefter ergerlig: «Hun tar disse dukkertene som om hun aldri vilde komme op igjen.»
«Forferdelig sjø,» sa kapteinens stemme ovenfra.
«La ikke mig kjøre henne tilbunns,» gjødde Salomon Rout op gjennem røret.
«Mørke og regn. Kan ikke se hvad som kommer,» sa stemmen. «Må — holde — farten — nok til å ha styring — og la stå til,» fortsatte den.
«Jeg driver på alt hvad jeg tør.»
«Vi har fått adskillig smadret heroppe,» fortsatte stemmen mildt. «Men det går ikke så værst. Selvfølgelig hvis styrehuset går . . .»
Rout lyttet opmerksomt, mens han mumlet forbitret for sig selv.
Den rolige stemmen blev litt ivrigere: «Er Jukes kommet?» Så, efter et lite ophold: «Jeg skulde gjerne ha ham her. Han må gjøre sig ferdig og komme op, i tilfelle av at noget skulde hende. For å se efter skibet. Jeg er helt alene. Annenstyrmann mistet . . .»
«Hvad?» skrek Rout ut i maskinrummet, og rykket hodet vekk. Så skrek han op gjennem røret: «Gått overbord?» og presset øret til.
«Mistet fatningen,» fortsatte stemmen deroppe saklig. «Fordømt kjedelig.»
Rout stod bøiet og lyttet, og sperret øinene op ved dette. Han hørte likesom lyden av en kamp og brutte rop, som kom ned til ham. Han anstrengte sig for å høre bedre. Hele tiden stod Beale, tredjemaskinisten, med løftede armer og holdt mellem håndflatene randen av et lite svart hjul som stod frem ved siden av et stort kobberrør. Han syntes å balansere det over hodet sitt, som om det var den korrekte stilling i en idrettsøvelse.
For å støtte sig, trykket han skulderen mot det hvite skottet, med det ene kneet bøiet; en svetteduk dinglet ned fra beltet mot låret. Hans glatte kinner var grimete og blussende; kullstøvet på øienbrynet var trukket op som med en sminkestift og fremhevet det skinnende hvite i øinene; det gav det ungdommelige ansiktet litt av et kvinnelig, eksotisk og tiltrekkende utseende. Når skibet stampet, skrudde han hårdt på hjulet med forte håndbevegelser.
«Blev gal,» begynte kapteinens stemme plutselig i røret. «Sprang på mig . . . nettop nu. Måtte slå ham ned . . . I dette øieblikk. Hører De, Rout?»
«Det var som satan,» mumlet Rout. «Pass på, Beale!»
Skriket hans skingret som faresignalet fra en trompet mellem maskinrummets jernvegger. De reiste sig hvitmalte op mot skylightets skumrende skråtak; hele det høie rummet lignet det indre av et monument, delt ved gulv av jernrister, hvor lys flimret i forskjellige høider, og mørke ruget i midten i maskineriets søileformede bevegelser, under cylindernes svulmende ro. En høi og vill gjenklang av alle orkanens lyd lå igjen i luftens stille varme. Lukten av hett metall og olje var i den, og en tynn dis av damp. Sjøenes brak syntes å gå gjennem rummet med et stumt, bedøvende slag fra side til side.
Som lange, bleke flammer skalv glimt i metallets glans; de veldige krumtappene steg op fra dypet med lyn av bronse og stål, og gled vekk; de svære, leddede stengene mellem dem lignet skjelettarmer som slengte dem ned og trakk dem op igjen, med uimotståelig presisjon. Og dypt nede i halvlyset så en andre stenger som gled mot hverandre og smatt vekk, krysshoder nikket, og metallskiver møttes bløtt og langsomt i et spill av glimt og skygger.
Undertiden saktnet alle disse kraftige og sikre bevegelsene på én gang, som om den levende organismen de tilhørte, plutselig var rammet av en dødelig tretthet; og da brendte Routs øine mørkere i det lange, gustne ansiktet. Han utkjempet kampen i broderte tøfler. En kort, glinsende jakke rakk ham såvidt til hoften, og hans hvite håndledd stakk langt ut av de trange ærmene; det var som om øieblikkets alvor hadde øket hans vekst, forlenget armene, gjort blekheten sterkere, og hulet øinene ut. Han var påferde overalt, klatret høit og og forsvant i dypet, med rastløs, målbevisst iver; når han stod stille, støttet han sig til rekkverket foran påslipningsventilen, mens han stirret på manometret og vannstandsmåleren, som var gjort fast på det hvite skottet, i lys av en svaiende lampe.
De to talerørene gapte tomme og tåpelige ved albuen hans; maskintelegrafens skive lignet en svær klokke som istedenfor tall hadde korte ord. Bokstavene som stod kraftige og svarte rundt tappen på viseren, symboliserte høie rop: Forover! Akterover! Sakte! Halv! Stopp! og den digre, svarte viseren pekte ned på ordet Full! merket det ut blandt de andre, tvang opmerksomheten mot det, likesom et skarpt skrik.
Ved hvert støt av stemplene kom der en svak hvesing fra den treklædte, svære lavtrykk-cylinderen som stirret mektig og truende ovenfra, men undtatt denne lave hvesingen rørte maskinen sine stål-lemmer med stum besluttsomhet. Og alt dette — de hvite skottene, stålets bevegelser, platene under Salomon Routs føtter, jernristene over hans hode, skumringen og glimtene, steg og sank uavbrutt i én rytme, over sjøenes harde slag mot skibssiden. Det høie rummet, som drønnet hult av stormens veldige stemme, svalet øverst oppe som en trekrone og lutet under de forferdelige vindstøtene.
«De skulde rappe Dem!» skrek Rout, straks han så Jukes dukke frem i døren fra dørken. Jukes' blikk var flakkende og forvillet, og det røde ansiktet var ophovnet som han hadde forsovet sig. Han hadde tilbakelagt en tung vei, men gått den med umåtelig rastløshet; det var som kroppen var likeså ophisset som sinnet hans. Han hadde rust ut av bunkersrummet, og stumpet i den mørke gangen over en flokk fortumlede menn som spurte mumlende og angstfullt: «Hvad er påferde, styrmann?» — mens han trådte på dem; ned leideren til dørken for han, og sprang over mange trin, ned til et sted, dypt som en brønn, mørkt som Gehenna og urolig som et vippebrett. Bunnvannet tordnet for hver overhaling, og kullklumper seilte frem og tilbake, og raslet som et stenskred over en skrent av jern.
Inne i mørket stønnet en av smerte, og en annen krøp sammen ved det som lignet liket av en mann; en rå stemme bante; og ilden under fyrdørene var lik en pøl med flammende blod som strålte rolig ut i det fløielsbløte mørket.
Et vindstøt ramte Jukes i nakken, og i næste øieblikk følte han vinden strømme om sine våte ankler. Ventilatorene brummet, og foran de seks fyrdørene ravet og lutet to ville skikkelser, nakne til beltestedet, mens de slet med skuflene.
«Hei! Plenty med trekk nu!» vrelte annenmaskinisten øieblikkelig; det var som om han hele tiden hadde holdt utkik efter Jukes. Donkeymannen, en kvikk liten fyr med blendende hvit hud og en liten rød bart, arbeidet likesom i stum henførelse. De holdt full damp, og en tung ramling, som når en tom flyttevogn kjører over en bro, satte en evig bass til alle de andre lydene.
«Vi blåser på toppen hele tiden,» fortsatte annenmaskinisten med et vrel. Med et brak som av hundre kasseroller, spyttet ventilator-åpningen plutselig en styrtsjø av saltvann over skuldrene hans, og han avfyrte en salve med eder over alt som fantes på jorden, innbefattet sin egen sjel — han hoppet og bar sig som en vanvittig, og hele tiden passet han sin jobb. Med et skarpt smeld av metall åpnet ilden sitt strenge, bleke blikk på det kulerunde hodet hans, det lyste på de spyttende lebene og det frekke ansiktet; og med nok et smeld lukket det sig, lik det hvitglødende blinket fra et jernøie.
«Hvor er det jævla skibet henne? Forbanne min sjel, si mig det? Under vannet — eller hvad? Vi får vannet ned i tonn. Er de drittene på dekket dradd til helvede? Hei — vet du ingenting, du sjømann, du . . .»
Efter et fortumlet øieblikk fikk Jukes hjelp av en rulling til å styrte over dørken; straks hans øine møtte det forholdsvis sterke lyset, freden og velden i maskinrummet, satte skibet stavnen tungt mot sjøen og sendte ham hodestups mot Rout.
Chiefens arm, lang som en fangarm, spratt ut med en fjærs styrke og snudde ham rundt i farten, mot talerørene. Samtidig gjentok Rout alvorlig: «De skulde rappe Dem, hvad det nu er.»
Jukes skrek: «Er De der kaptein!» og lyttet. Intet. Plutselig falt stormens brøl rett mot øret hans, men så skjøv en tynn stemme den hylende orkanen tilside.
«Er det Jukes? Nå?»
Jukes var klar til å tale, det var bare tid det skortet på. Det var lett nok å forklare alt. Han så ganske tydelig kuliene for sig, skalket ned på det stinkende mellemdekket, der de lå syke og vettskremte mellem rekkene av kister. Så hadde en av kistene — eller kanskje flere på engang — slått sig løs, revet andre med sig, og sidene var smadret, lokkene fløiet op, og hele klumpen med kinesere hadde reist sig for å redde sin eiendom. Siden hadde hver slingring av skibet slynget denne trampende, hylende massen frem og tilbake, fra den ene siden til den andre, i en hvirvel av sønderslått tre, forrevne klær, rullende dollars. En kamp som, engang begynt, ikke kunde stanses av dem selv. Den kunde ikke stanses uten ved makt. Det var fælt. Han hadde sett det, og det var alt han kunde si. Flere var døde, trodde han. Resten vilde fortsette med å slåss . . . Ordene han sendte op, snublet over hverandre, kjempet om plass i det trange røret. De steg likesom op mot en stum, alvidende forståelse som hersket deroppe sammen med stormen. Og Jukes ønsket å bli fritatt for denne elendigheten som var kommet til skibet i dets store nød.