Taifun/03
III.
Jukes kunde måle sig med hvilket som helst dusin unge styrmenn en kunde fiske op om der blev kastet en dregg på havet; og skjønt han var blitt overrumplet av det første stormkastets forferdende ondskap, hadde han øieblikkelig tatt sig sammen, purret folkene ut og kjørt dem avsted for å sikte de åpningene på dekket, som ikke var blitt skalket tidligere på kvelden.
«Hei, karer, ta en hånd med her,» ropte han med sin friske kraftige stemme, og førte an i arbeidet, mens han sa til sig selv at han «akkurat hadde ventet dette.»
Men samtidig demret det for ham at dette var nok mer enn han hadde ventet. Fra det første luftpustet mot kinnene hans hadde stormen tatt på sig et skreds fortettede kraft. Tunge skumsprøit drev om Nan-Shan fra baug til hekk, og plutselig begynte hun, midt i den vante slingringen, å rykke til og stampe, som om hun var blitt vanvittig av frykt.
Jukes tenkte: «Dette er ingen spøk.» Mens han vekslet forklarende hyl med sin kaptein, falt mørket plutselig dypere over natten, og rørte øinene deres som noget følbart. Det var som verdens blendede lys var blitt skrudd helt ned.
Jukes var blindt lykkelig over å ha skipperen ved siden av sig. Det hjalp ham, som om den mannen bare ved å komme på dekk, hadde tatt det meste av stormens vekt på sine skuldre. Slik er kommandoens heder, rettighet og byrde.
Kaptein Mac Whirr kunde ikke vente nogen slags hjelp fra nogen i verden. Slik er kommandoens ensomhet. Han prøvde å se, speidende som sjømannen pleier, når han stirrer inn i vindens øine som i fiendeøine — prøvde å gjennemtrenge angrepets skjulte hensikt og gjette dets mål og makt. Den sterke vinden feiet mot ham ut fra et veldig mørke; han følte under føttene hvor skibet gav sig, og han kunde ikke engang skimte skyggen av dets form. Han ønsket at det ikke var slik; og ganske stille ventet han. Han følte sig rammet av en blind manns hjelpeløshet.
Å være taus var naturlig for ham, i lys eller mørke. Ved albuen hans, gjorde Jukes sig hørt ved å brøle muntert i stormkastene: «Vi må ha fått det værste først!» En svak glimting av lyn skalv rundt alt, som de blaffet inne i en hule, inne i et mørkt, hemmelig rum av havet, med et gulv av skummende skavler.
I et skummelt, skjelvende øieblikk rev det sløret tilside for en sønderflenget, lavt hengende skymasse, det lange rullende omrisset av skibet, mennenes sorte skikkelser stående på broen med lutende hoder, som forstenede iferd med å stange. Mørket sank sitrende nedover alt dette, og så tilslutt kom det for alvor, kom dét.
Det var noget forferdelig og hurtig, som om et vredens kar plutselig var blitt smadret. Det syntes å eksplodere overalt rundt skibet med et overveldende brak og et brus av store vann, som om en umåtelig demning var sprengt til luvart. Øieblikkelig mistet mennene føling med hverandre. Dette er en stor storms splittende makt; den bringer en bort fra de andre. Et jordskjelv, et ras, et sneskred, rammer et menneske likesom tilfeldig — uten lidenskap. En rasende storm angriper ham som en personlig fiende, griper om lemmene, velter sig inn over sinnet, prøver å slite selve sjelen ut av ham.
Jukes blev drevet bort fra skipperen. Han trodde selv han blev hvirvlet langt bort gjennem luften. Alt forsvant — for et øieblikk endog hans tankeevne; men hånden hans hadde funnet en av brorekkens stivere. Hans nød blev på ingen måte mindre ved at han var tilbøielig til å tro at dette ikke var sant. Skjønt ung, hadde han sett adskillig ruskevær, og hadde aldri tvilt på sin evne til å utmale sig det værste; men dette var til de grader hinsides hans innbildningskraft at det syntes uforenelig med noget skibs eksistens. Kanskje vilde han på samme måte ha vært vantro angående sin egen tilværelse, hvis han ikke hadde vært så plaget av å måtte brytes med en makt som prøvde å slite ham vekk fra taket hans. Dessuten vendte vissheten om å ikke være totalt gått under tilbake gjennem følelsen av å være halvt druknet, umenneskelig rystet og delvis kvalt.
Det syntes ham som han var farlig alene med den stiveren en lang, lang tid. Regnet drev ned på ham, fløt og fosset. Han åndet i gisp; undertiden var vannet han slukte, ferskt, undertiden salt. For det meste holdt han øinene tett sammenknepet, som om han var redd synet kunde gå tapt i dette umåtelige oprør av elementene. Når han våget å blinke fort, fikk han litt moralsk støtte fra det grønne glimtet av styrbords lanterne, som skinte svakt på flommen av regn og sprøit. Han så nettop på den, idet dens stråle falt på den steilende sjøen, som slukket den. Han så bølgetoppen stupe ned og føie sitt rørende, spinkle brak til det forferdelige vanviddet som hylte rundt ham, og næsten samtidig blev stiveren vridd ut av armene hans. Efter et knusende slag over ryggen følte han plutselig at han fløt og blev båret opover. Hans første uimotståelige tanke var at hele Kinahavet hadde stormet broen. Derefter antok han, med større rimelighet, at han var gått overbord. Hele tiden mens han blev slengt og slått og rullet i veldige vannmasser, gjentok han for sig selv med den største hast ordene: «Gud! Gud! Gud! Gud!»
Plutselig, i et oprør av elendighet og fortvilelse, fattet han den sinnssvake beslutning å ville ut av dette her. Og han begynte å slå omkring sig med armer og ben. Men straks han begynte sin fortvilede kamp, opdaget han at han på en eller annen måte var blitt floket inn i et ansikt, en oljehyre, nogen støvler. Vilt slo han kloen i den ene av disse tingene efter den andre, mistet dem, fant dem igjen, mistet dem påny, og blev tilslutt selv grepet med fast tak av nogen kraftige armer. Han gjengjeldte heftig omfavnelsen rundt et tykt, massivt legeme. Han hadde funnet sin kaptein.
De tumlet rundt og rundt, mens de knuget hverandre fastere. Plutselig slapp sjøen dem med et brutalt slag; de strandet mot siden av styrehuset og åndeløse og forslåtte stavret de op mot vinden, og holdt fast hvor de best kunde.
Jukes kom ut av det, temmelig vettskremt, som om han hadde undsluppet et uhørt raseri rettet nettop mot hans egne følelser. Det svekket hans tro på sig selv. Han begynte å skrike uten mål og med til mannen han følte nær sig i dette djevelske mørket: «Er det Dem, kaptein? Er det Dem, kaptein?» til tinningene hans syntes å måtte sprenges. Og han hørte en stemme svare, som den ropte langt borte, som den skrek irritert til ham fra en fjern avstand, dette ene ordet: «Ja!» Igjen feiet sjøer over broen. Forsvarsløs lot han dem gå over sitt nakne hode, mens begge hendene holdt og holdt.
Skibets rulling var over all forstand. Dets overhalinger hadde en forferdelig hjelpeløshet; det sprang til, likesom hodestups ut i et intet, og hver gang syntes det å ramme en mur.
Når det rullet, falt det pladask på siden, og det blev rettet op av et slikt tilintetgjørende slag at Jukes følte det sjangle, slik som en mann sjangler efter et kølleslag, før han stuper. Stormen hylte og sloss gigantisk i mørket, som om hele verden var en eneste sort avgrunn. Av og til strømmet luften mot skibet som sudd gjennem en tunnel med en fortettet tung støtkraft, som syntes å løfte det skvær op av sjøen og holde det der et øieblikk, mens bare en skjelving fór gjennem det fra baug til hekk. Og så begynte det å tumles rundt igjen, som det var sluppet ned i en kokende heksekjel. Jukes prøvde hardt å ta sig sammen og se nøkternt på tingene.
Sjøen som blev slått flat i de tyngre vindstøtene, reiste sig atter og slo over hele Nan-Shan i snehvite skred av skum, som strakte sig langt utover begge rekkene, inn i natten. Og i denne blendende flaten, spredt ut under skyenes mørke med en blåaktig, skimrende glød, kunde kaptein Mac Whirr få et ødslig glimt av nogen få flekker, sorte som ibenholt, luketoppene, de skalkede trappenedgangene, de dekkede winchehodene, foten av en mast. Det var alt han kunde se av sitt skib.
Midtskibet, dekket av broen, som bar ham og styrmann og det lukkede styrehuset hvor en mann stod tilrors med frykt for å bli sopt overbord sammen med hele stasen i et veldig brak — midtskibet var som en klippe ved kysten under flo sjø. Det var lik en klippe langt, langt ute, hvor sjøen kokte op, jog over, strømmet ned, frådet rundt — lik en klippe i brenningen som skibbrudne klynger sig til før de slipper taket — bare at den løftet sig, og sank, og rullet bestandig uten fred eller ro, lik en klippe som ved et mirakel var slått løs fra kysten og rullende var gått i drift på havet.
Nan-Shan blev ribbet av stormen med ødeleggelsens vanvittige raseri: gaffelseil blev revet ut av ekstra beslagseisinger, dobbelt surrede solseil sopt vekk, broen feiet ren, presenninger sønderflenget, rekken vridd, lanterneskjermene smadret — og to av båtene var alt gått. De var gått uhørt og usett, likesom smeltet sammen med braket og røiken av sjøen. Det var først senere, da Jukes i det hvite glimtet av en ny, svær sjø, skimtet to par davider som sprang tomme og sorte ut av det tette mørket, med en overhalet ende og en jernbeslått blokk dansende i luften, at han skjønte hvad det var hendt nogen meter bak ham.
Han stakk hodet sitt fremover og famlet efter skipperens øre. Lebene fant det — stort, kjøttfullt, meget vått. Han skrek med ophisset stemme: «Nu går båtene, kaptein.»
Og igjen hørte han den stemmen, anstrengt og svak, men med en virkning av stillhet som trengte sig inn i den veldige uro av larm, som om den kom fra et fjernt, fredfullt sted hinsides stormens mørke øde; igjen hørte han en manns stemme — den spinkle, uovervinnelige lyden som kan rumme en uendelighet av tanke og vilje og hensikt, som skal tale tillitsfulle ord på den ytterste dag når himlene faller og rettferdigheten fullbyrdes — igjen hørte han den, og den ropte til ham, likesom langt, langt bortefra: «Godt.»
Han trodde at han ikke hadde greid å gjøre sig forstått. «Båtene våre — båtene sier jeg — båtene! To gått»
Den samme stemmen, bare en fot fra ham og dog så fjern, skrek, som riktig var: «Ingenting å gjøre ved det.»
Kaptein Mac Whirr hadde ikke vendt ansiktet sitt, men Jukes opfanget ennu nogen ord i blesten.
«— Hvad kan De vente — når vi hugger oss gjennem — slikt — må la — noget efter sig — det er klart.»
Årvåkent lyttet Jukes efter mer. Ingenting mer kom. Det var alt kaptein Mac Whirr hadde å si; og Jukes kunde tenke sig, mere enn se, den breie, firkantede ryggen foran sig. Et ugjennemtrengelig mørke presset sig nedover sjøens spøkelsesaktige skimmer. En sløv visshet la sig over Jukes: der var ingenting mer å gjøre.
Hvis styreapparatet ikke gikk i filler, hvis de veldige vannmassene ikke sprengte dekket eller smadret en av lukene, hvis maskinen ikke brøt sammen, hvis der kunde holdes fart på skibet mot denne forferdelige vinden, og hvis det ikke blev begravet under de fryktelige sjøene som han bare så de hvite skavlene av, nu og da, i et kvalmende glimt når de reiste sig høit over baugen — da var der en mulighet for at skibet kunde komme fra det med livet. Noget inne i ham likesom vendte sig, og øverst lå nu den følelsen at Nan-Shan var fortapt.
«Hun er ferdig,» sa han til sig selv, med en forunderlig sinnsbevegelse, som om han opdaget en uventet mening i denne tanken. En av disse tingene måtte skje. Ingenting kunde hindres nu, og ingenting bøtes på. Mennene ombord var til ingen nytte, og skibet klarte det ikke. Været var for umulig.
Jukes følte at en arm blev lagt tungt over skuldrene hans, og på denne tilnærmelsen svarte han med stor forstandighet ved å gripe sin kaptein rundt livet.
Slik stod de sammenslynget i den blinde natten, og omfavnet hverandre mot vinden, kinn mot kinn og munn mot øre, lik to skibsskrog surret sammen fra for til akter.
Og Jukes hørte sin skippers stemme, neppe høiere enn før, men nærmere som den sprengte mot orkanens veldige brus og næsten var kommet bort til ham, med den underlige virkningen av stillhet rundt sig, som en glories rolige glød.
«Vet De hvor folkene blev av?» spurte den, kraftig og forsvinnende på samme tid; den overvant stormen og feides øieblikkelig bort fra Jukes.
Jukes visste det ikke. De var alle på broen, da orkanens makt rammet skibet. Han ante ikke hvor de hadde krabbet sig hen. Som det nu var, var de ingensteds, i betraktning av den nytten de kunde gjøre. Men kapteinens ønske om å få vite det, urodde på sett og vis Jukes.
«Vil De ha tak i folkene?» spurte han, engstelig.
«Burde vite det,» svarte kaptein Mac Whirr. «Hold hardt.»
De holdt hardt. Et utbrudd av undsluppet rasende vanvidd, et hatefullt kast av vinden fikk skibet til å stå fullkomment støtt, det gynget bare, hurtig og lett som et barns vugge i et forferdelig øieblikk av dirrende forventning, mens hele atmosfæren likesom fór over det, med et skingrende brøl, bort fra jordens natt.
Det kvalte dem, og med lukkede øine grep de fastere. Det, som efter støtets velde kunde ha vært en vannsøile jagende opreist gjennem mørket, støtte mot skibet, brøt sig, og falt knusende, høit oppe fra, nedover broen med en dødelig, begravende vekt.
Et flyvende stykke av den sammenstyrtningen, et rent plask, slo i en eneste hvirvel over dem fra isse til fot, og fylte voldsomt ørene, munnen og neseborene med saltvann. Det slo benene bort under dem, vridde armene, sydet hastig vekk under hakene deres; og da de åpnet øinene, så de ophopede skummasser velte frem og tilbake mellem det som lignet stumpene av et skib. Det hadde gitt efter, som det var smadret. Deres gispende hjerter gav efter, de også, under det veldige slaget; og plutselig sprang skibet op igjen, til sin fortvilede stamping, som prøvde det å krype frem under ruinene.
Sjøene i mørket syntes å velte sig frem fra alle sider for å holde det igjen der hvor det måtte gå under. Der var hat å måten Nan-Shan blev behandlet på, og rovlyst i slagene som falt. Hun var som et levende vesen, kaster ut til mobbens raseri: grusomt slengt omkring, slått, hevet op, kastet ned, trampet på. Kaptein Mac Whirr og Jukes holdt fast i hverandre, døve av larmen, kneblet av vinden; og den veldige tumulten som raste omkring deres legemer, bragte en dyp nød til deres hjerter. Et av disse ville og forferdende hvin som stundom jager hemmelighetsfullt høit oppe gjennem orkanens jevne brøl, suste, som båret på vinger, ned mot skibet, og Jukes prøvde å skrike høiere enn det.
«Klarer hun dette?»
Ropet var vristet ut av brystet hans. Det var ubevisst, som en tanke blir født i hjernen, og han hørte det ikke selv. Alt blev med ett slettet ut — tanken, viljen, anstrengelsen — og av ropet føiet dets uhørlige vibrering sig til luftens stormbølger.
Han ventet sig ingenting av det. Intet som helst. Sannelig, hvad svar kunde han få? Men efter en stund hørte han med undren den spinkle og trossende stemmen i sitt øre, en dverg av en lyd, som reiste sig ubeseiret blandt kjempemessig oprør.
«Kanskje!»
Det var et matt skrik, vanskeligere å høre enn en hvisken. Og nu vendte stemmen tilbake igjen, halvt holdt nede av stormens veldige brak, lik et skib som slåss mot oceanets bølger. «La oss håpe det!» ropte den — liten, ensom og ubeveget, en fremmed for håpets eller fryktens visjoner; og den blaffet, med løsrevne ord: «Skibet . . . Dette . . . Aldri — I hvertfall . . . til det beste.»
Jukes opgav det. Men likesom den plutselig hadde funnet den ene ting som kunde stå imot en storms velde, syntes den å vinne styrke og fasthet til de siste, brutte rop:
«Bare hugge igjennem . . skibsbyggerne . . . flinke folk. . . la stå til. . . maskinen . . . Rout . . . flink mann.»
Kaptein Mac Whirr trakk sin arm bort fra Jukes' skulder og ophørte ved dette å eksistere for sin styrmann; så mørkt var det. Efter å ha stått med alle musklene spente, sank Jukes slapt sammen. Et dypt, gnagende ubehag rørte sig i ham ved siden av en utrolig hang til søvnighet; han var blitt slått og pint og plaget inn i en døs. Vinden grep fatt i hodet hans og prøvde å ryste det av skuldrene, klærne var fulle av vann og tunge som bly og dryppende som en rustning av smeltende is; han gjøs — det varte lenge; og mens nevene knuget om taket, lot han sig langsomt synke ned i dypet av legemlig elendighet. Hans tanke blev innadvendt på en dorsk, hensiktsløs måte, og da noget puslet lett ved knesenene hans, fór han, som det heter, næsten ut av sitt gode skinn. I spranget støtte han mot ryggen til kaptein Mac Whirr som ikke rørte sig; og så grep en hånd ham om låret. Der var kommet et ophold — et truende ophold av vinden, stormen holdt pusten — og han følte sig befingret overalt. Det var båtsmannen. Jukes gjenkjente disse hendene så tykke og veldige, at de syntes å tilhøre en ny menneskeart.
Båtsmannen hadde kommet op på broen, og kravlet på alle fire mot vinden, til han hadde funnet førstestyrmanns ben med skallen sin. Han krøp øieblikkelig sammen og begynte å utforske Jukes' person opover, med forsiktige, undskyldende grep, som det sømmet sig en underordnet.
Han var en heslig, undersetsig, grov sjømann på de femti, håret, kortbent, langarmet, han lignet en eldre ape. Styrken hans var umåtelig; i hans store, klumpede poter som svulmer ut lik brune boksehansker fra enden av lodne armer, blev de tyngste ting håndtert som leketøi. Bortsett fra den gråsprengte pelsen på brystet, et truende vesen og en hes stemme, hadde han ingen av sin stillings klassiske attributer. Hans godmodighet grenset næsten til fjollethet; mennene gjorde hvad de vilde med ham, og han eide ikke et grand foretagsomhet i sin karakter som var sorgløs og snakkesalig. Av disse grunner mislikte Jukes ham; men til Jukes' forakt og vemmelse syntes kaptein Mac Whirr å anse ham for en førsterangs båtsmann.
Han hevet sig op efter Jukes' frakke; han tok sig den frihet med det største måtehold, og bare forsåvidt som orkanen tvang ham til det. «Hvad er det båtsen, hvad er det?» hylte Jukes utålmodig. Hvad kunde den elendige båtsen ville på broen? Taifunen var gått Jukes på nervene. Skjønt de hese vrælene til den andre var uforståelige syntes de å gi uttrykk for en livlig tilfredshet. Der kunde ikke være tvil. Den gamle idioten var glad over noget.
Båtsmannens andre neve hadde funnet et annet legeme; for med endret tonefall begynte han å spørre: «Er det Dem, kaptein i Er det Dem, kaptein?» Vinden kvalte hans hyl.
«Ja!» skrek kaptein Mac Whirr.