Taifun/02
II.
Da kaptein Mac Whirr så barometrets jevne fall, tenkte han: «Der er ruskevær i vente.» Det var akkurat hvad han tenkte. Han hadde før vært ute i temmelig rusket vær, — «rusket», om været, betyr bare tålelig ubehag for sjømannen. Hadde han fått høre av den ubestrideligste autoritet at jorden skulde gå under ved en katastrofal forstyrrelse av atmosfæren, vilde han ha forbundet dette med begrepet «ruskevær». Intet mer. Han hadde ingen erfaring om syndfloder, og å tro er ikke det samme som å forstå.
Hans fedrelands visdom hadde bestemt ved en parlamentsbeslutning at for å anses skikket til å føre skib, måtte man kunne besvare endel enkle spørsmål om hvirvelstormer, — så som orkaner, cykloner, taifuner; og øiensynlig hadde han svart på dem siden han nu stod som skipper på Nan-Shan i taifuntiden. Men om han hadde svart, så husket han ingenting nu. Han følte bare at han blev uvel av den klamme varmen. Han gikk ut på broen, men det hjalp ikke. Luften var tykk. Han gispet som en fisk, og begynte å tro han feilte noget.
Nan-Shan pløiet en svinnende fure over havets rundkrets, hvis flate og skimmer var som et grått, bølgende silketeppe. Blek og uten stråler sendte solen ned blytung hete i et underlig nølende lys, og kineserne lå utstrakte på dekket.
Deres blodløse, forpinte, gule ansikter lignet galdesyke menneskers. Kaptein Mac Whirr la særlig merke til to, som lå på ryggen under broen. Straks de lukket øinene virket de som døde. Men tre andre kjeklet barbarisk forut, og en svær, halvnaken fyr, med skuldre som en Herkules, hang slapt over en winch. En annen satt på dekket med optrukne knær og hodet bøiet til siden som en pike, og flettet sin pisk, med en uendelig sløvhet over hele skikkelsen og i selve fingrenes bevegelser. Røken kjempet sig tung ut av skorstenen, og istedenfor å strømme vekk, spredte den sig lik en helvedes-sky som stank av svovel og regnte med aske, nedover dekket.
«— Hvad Satan gjør De her, Jukes?» spurte kaptein Mac Whirr.
Skjønt denne uvante tiltaleform blev mere mumlet enn talt, fikk den Jukes til å fare op som var han rammet under femte ribben. Han hadde fått en lav benk bragt op på broen, og der satt han, med en taugende ved benene og et stykke seilduk over knærne, og håndterte kraftig en seilmakernål. Han så op, og forbløffelsen gav øinene hans et uttrykk av uskyld og opriktighet.
«Jeg setter bare taug i nogen av de nye sekkene vi laget på siste turen til å hive op kull i,» svarte han mildt. «Vi trenger dem næste gang vi bunkrer.»
«Hvad blev der av de andre?»
«Slitt ut, naturligvis.»
Kaptein Mac Whirr stirret ubestemt ned på sin førstestyrmann; derefter tilkjennegav han som sin dystre og kyniske overbevisning at halvparten av dem var gått overbord «hvis bare sannheten kom for dagen,» og trakk sig tilbake til den andre enden av broen. Forbitret over dette urettferdige angrep, brakk Jukes nålen ved annet sting; han reiste sig fra arbeidet og bandte over varmen med lav, rasende røst.
Propellen dunket, de tre kineserne forut kjeklet plutselig ikke mere, og han som hadde lettet pisken, omfavnet sine ben og stirret opgitt ut over knærne.
Det gustne sollyset kastet svake, sykelige skygger. Dønningen blev høiere og heftigere for hvert øieblikk, og skibet hev sig tungt i havets blanke, dype hulninger.
«Fa'n vet hvor den fordømte dønningen kommer fra,» sa Jukes og gjenfant fotfestet efter en overhaling.
«Fra nordøst,» gryntet den bokstavelige Mac Whirr fra sin side av broen. «Der er ruskevær i vente. Gå og se på barometret.»
Da Jukes kom ut fra bestikklugaren, var ansiktet blitt tankefullt og grublende. Han grep om rekken, og stirret forover.
Temperaturen i maskinrummet var steget til 37 grader réaumur. Irriterte stemmer steg op gjennem skylightet og op fra dørken med hård, hissig gjenklang, blandet med rasende hugg og klirring av metall; det var som menn med jernlemmer og bronsestruper kjeklet dernede. Annenmaskinisten skjeldte fyrbøterne ut fordi de lot damptrykket gå ned. Han hadde armer som en grovsmed og var fryktet av alle; men denne eftermiddagen svarte de ham desperat igjen, og smeldte fyrdørene i, med fortvilelsens raseri.
Plutselig stanset larmen, og annenmaskinisten kom tilsyne, grimet av sot og drivende våt, — som en skorstensfeier, trukket op av en brønd.
Straks hodet hans var over risten, begynte han å bande over Jukes som ikke passet på luftrørene til dørken; til svar gjorde Jukes avvergende mildnende håndbevegelser som betød: «Fins ikke vind — kan ikke for det — du kan selv se.» Men den annen vilde ikke ta imot fornuft. Tennene hans glimtet forbitret inne i det svarte ansiktet. Han kunde godt, sa han, slå hodet ned i magen på de dernede, det kunde han fa'n så gjerne, men trodde de drittene på dekket at han kunde holde dampen oppe i de helvedes kjelene bare ved å kuske med de fordømte fyrbøterne? Nei, så satan. En trengte trekk også — de kunde kalle ham for en rev av en sjømann, om en ikke dét gjorde! Og chiefen danset foran manometret og hadde fart op og ned maskinrummer helt siden middag. Hvad fan trodde Jukes han var her for hvis han ikke kunde få en av de råtne, ubrukelige dekkskrøplingene sine til å tørne luftrørene mot vinden?
Forholdet mellem «maskinrummet» og «dekket» var som sagt av en broderlig art på Nan-Shan; derfor lente Jukes sig over rekken og bad den andre med behersket stemme om ikke å skjemme sig så fordømmede ut, skipperen var på den andre siden av broen. Men annenmaskinisten erklærte oprørsk at han gav blanke fan i hvem som var på andre siden av broen, og Jukes gikk lynsnart over fra ophøiet mishag til ophisselse; i lite smigrende vendinger bad han ham selv komme op og tørne på de satans greiene og få sig all den vinden som en sån idiot kunde finne. Maskinisten styrtet sig ut i kampen. Han hev sig over luftrøret om bakbord som om han vilde slite det op og slenge det overbord. Alt han gjorde var å rokke ventilatoren etpar tommer rundt, med en kollosal kraftanstrengelse; det lot til at dette gav ham knekken. Han lenet sig mot aktersiden av styrehuset, og Jukes gikk hen til ham.
«Å, Herre Gud,» stønnet maskinisten med svak røst. Han løftet sine øine mot horisonten, som steg til en vinkel på firti grader og blev hengende på skrå for en stund, før den langsomt sank ned. «Herre Gud. Pu! Hvad står på?»
Jukes sprikte med benene som en passer, og så overlegen ut. «Denne gang får vi det,» sa han; «barometeret ramler nedover som bare pokker. Og her kommer du og lager jævelskap — —».
Ordet «barometer» syntes å fornye annenmaskinistens rasende forbitrelse. Han samlet igjen hele sin energi og bad Jukes med lav, brutal stemme om å trykke det unevnelige instrumentet ned gjennem den møkkete kjeften sin. Hvem vøret hans fordømte barometer? Det var dampen — dampen — som gikk ned; og når fyrbøterne svimet av og chiefen blev tussete, var det værre enn et hundeliv for ham; han gav vel katten i om hele greien gikk tilbunns. Han lot til å være på nippet til å briste i gråt; men han klarte sig og mumlet mørkt: «Jeg skal svime dem av,» og forsvant. Han stanset på risten lenge nok til å ryste neven mot det unaturlige dagslyset, og stakk ned i mørket med et hyl.
Da Jukes vendte sig, falt hans øine på den runde ryggen og de store, røde ørene til kaptein Mac Whirr. Han så ikke på styrmann, men sa straks: «Det er en meget hissig mann, den annenmaskinisten.»
«Flink fyr,» gryntet Jukes. «De kan ikke holde dampen oppe,» la han fort til, og tok et tak i rekken mot dønningen som kom.
Kaptein Mac Whirr var uforberedt, han satte i løp og stanset med et rykk ved en av solseilstøttene.
«Han er rå i munnen,» sa han trassig. «Driver han på slik, skal jeg sørge for å bli kvitt ham snarest.»
«Det er varmen,» sa Jukes. «Været er fælt. Det kunde få en helgen til å bande. Selv her oppe føler jeg det som om jeg hadde hodet mitt tullet inn i et ullteppe.»
Kaptein Mac Whirr så opp. «Mener De virkelig hvad De sier Jukes? At De har hatt hodet inntullet i et ullteppe? Men hvorfor?»
«Det er en slags talemåte,» sa Jukes, sløvt.
«Nei, nei! Snart tillater enkelte sig hvad som helst! Hvad mener De med at helgener bander? Jeg skulde ønske De ikke talte så vilt. Hvad slags helgen vilde bande? Ikke mer helgen enn De selv, tenker jeg. Og hvad har et ullteppe å gjøre med det — eller været. . . Får varmen mig til å bande, hvad? Det er riktig dårlig humør, det er akkurat hvad det er. Og hvad er det godt for, at De snakker sån?»
Slik fordømte kaptein Mac Whirr bruken av billeder i sproget, og sendte tilslutt et elektrisk støt gjennem Jukes ved et foraktelig snøft, fulgt av disse lidenskapelige og harmfulle ord: «Satan! Han skal få sparken hvis han ikke passer sig.»
Og den uforbederlige Jukes tenkte: «Trøste oss alle! Han er ikke til å kjenne igjen, skipperen. Her er humør, stol på det! Det er været, selvfølgelig, hvad skulde det ellers være? Det kunde få en engel til å kjekle — for ikke å snakke om en helgen.»
Alle kineserne på dekket syntes å ligge på sitt siste.
Da solskiven sank i havet, var den mindre enn ellers, og den utsendte en døende, brun, stråleløs glød; det var som om millioner av århundrer var gått siden morgenen og hadde bragt den nær sitt livs ende. En tett skybanke blev synlig i nord; den hadde en skummel mørk olivenfarve, og lå lav og ubevegelig på sjøen; den lignet en tung hindring i skibets vei. Nan-Shan gikk ravende mot den, som et utmattet dyr, drevet i døden. Den kobberfarvede skumringen vek langsomt, og mørket kalte frem en sværm av usikre, store stjerner over skibet. De flimret voldsomt, som om de svaiet i blest, og syntes å henge nær jorden. Klokken åtte gikk Jukes inn i bestikklugaren for å føre loggboken a jour.
Han førte omhyggelig inn fra kladden antallet av mil, kursen, og i spalten for «vind» malte han ordet «stille» fra øverst til nederst av de åtte timer siden middag. Han var forbitret over skibets evige, ensformige rulling. Det tunge blekkhuset rutsjet vekk på en måte som tydet på ondskapsfull gløgghet i å undgå pennen. Efter å ha skrevet «Heten meget trykkende» i det store rummet under «Anmerkninger,» stakk han penneskaftet i munnen, som en snadde, og tørket ansiktet omhyggelig.
«Skibet ruller tungt i høi stampesjø,» fortsatte han, og tenkte ved sig selv «tungt er ikke ordet.» Derefter skrev han. «Solnedgangen truende, med lav skybanke i N. og Ø. Himmelen klar i Zenit.»
Mens han lå over bordet, med pennen stanset, stirret han ut av døren, og innrammet i karmene av teak, så han alle stjernene fly opover den svarte himmelen. Hele flokken tok flukten sammen og forsvant; tilbake var bare en avgrunn av mørke, brutt av hvite glimt; for havet var svart som himelen, med skumskavler bortover. Stjernene som hadde fløiet til værs med rullingen kom tilbake med den; de styrtet sig nedover i glitrende mengder, ikke som ild-funker, men som små skiver, lysende med en klar, våt glans.
Jukes så et øieblikk på de store flyvende stjernene, og skrev derpå: «Kl. 8 em. Dønningen øker. Skibet arbeider tungt og tar inn vann over dekket. Har skalket lukene over kuliene for natten. Barometerer faller stadig.» Han holdt inne, og tenkte ved sig selv: «Det blir kanskje ikke til noget allikevel.» Og så avsluttet han resolutt sine innførsler: «Alt tyder på at en taifun nærmer sig.»
Da han gikk ut, måtte han tre tilside for kaptein Mac Whirr som steg over dørtrinet uten et ord eller et tegn.
«Vil De lukke døren, Jukes!» ropte han innenfra.
Jukes kom tilbake og lukket den, mens han mumlet spydig: «Han er vel redd for å forkjøle sig.»
Det var hans frivakt, men han lengtet efter menneskelig selskap, og sa muntert til annenstyrmann: «Det kunde se værre ut, ikke sant?»
Annenstyrmann marsjerte op og ned på broen, i det ene øieblikket trippet han nedover med små skritt, i det næste klatret han med vanskelighet opover skråningen av dekket. Ved klangen av Jukes' stemme stod han stille og så forover, men svarte ikke.
«Hei! Der har vi en ordentlig en,» sa Jukes, og svaiet for å møte den lange dønningen til hans senkede hånd rørte plankene. Denne gang kom der en lyd fra annenstyrmanns strupe, av uvennlig art.
Han var en gammelmodig, shabby liten fyr, skjeggløs og med dårlige tenner. Han var mønstret på i en fart i Shanghai, dengang annenstyrmannen de hadde med hjemmefra klarte å forsinke skibet i tre timer ved å falle overbord (på en måte som kaptein Mac Whirr aldri kunde fatte) ned i en kullekter langs siden; med hjernerystelse og etpar brukne lemmer blev han sendt i land til hospitalet.
Jukes blev ikke skremt av dette uelskverdige gryntet. «Kineserne må ha det praktfullt dernede,» sa han. «Heldig for dem at Nan-Shan ruller makeligere enn noget skib jeg har stått ombord i. Hæp! Den der var ikke dårlig.»
«Bare vent De,» snerret annenstyrmann.
Med den skarpe nesen sin, rød i tippen, og de tynne, sammenknepne lebene så han alltid ut som han raste innvendig; og hans tale var kort, næsten uforskammet. Hele frivakten tilbragte han i lugaren, med døren lukket; han holdt sig så stille at en trodde han falt i søvn straks han forsvant; men den som kom for å purre ham, fant ham alltid med øinene vidt åpne, liggende på ryggen i køien og stirrende irritert op fra en skitten pute. Han skrev aldri brev, og syntes ikke selv å håpe på nytt nogetstedsfra; og skjønt man hørte ham engang nevne West Hartlepool, var det med rasende bitterhet og bare i forbindelse med optrekkeri i et pensjonat.
Han var en av de menn som pikkes op i nødsfall i verdens havner. De er flinke nok, virker håpløst på bar bakke, viser intet tegn på laster, og er preget av alle merker på at det bestandig går nedover med dem. De kommer ombord ved et tilfelle, bryr sig om intet skib på havet, lever i en verden av tilfeldig samvær med skibskamerater som ikke kjenner dem, og beslutter å gå fra borde når det minst passer. De stikker av uten farvell i en eller annet gudsforlatt havn hvor andre menn vilde være redd for å strande, og går i land, med en ynkelig skibskiste surret med tauger som om den rummet skatter, og med minen av å ryste skibets støv av sine føtter.
«Bare vent De,» gjentok han, og balanserte i store sving, med ryggen til, urørlig og uforsonlig.
«Mener De å si at vi får helvede løs?» spurte Jukes med gutteaktig interesse.
«Si? . . . Jeg sier ingenting. De lurer ikke mig,» snerret den vesle annenstyrmann, med en blanding av stolthet og list, som om Jukes' spørsmål var en felle han med dyktighet hadde gjennemskuet. «Å nei! Ingen av dere her skal holde mig for narr,» mumlet han for sig selv.
Jukes tenkte hurtig at denne annenstyrmann var et ekkelt lite kryp, og i sitt hjerte ønsket han at den arme Jack Allan aldri hadde latt sig smadre i kullekteren. Det evige mørket for baugen av skibet var som den natten en ser gjennem jordens stjernelyse natt — uendelighetens natt, stjerneløs, hinsides det skapte univers, åpenbart i sin forferdelige stillhet gjennem en lav kløft i den glitrende sfæren hvis kjerne er jorden.
« — Hvad vi enn har i vente,» sa Jukes, «så damper vi rett inn i det.»
«De sa det,» fortet annenstyrmann sig, stadig med ryggen til Jukes. «De sa det, husk det, ikke jeg.»
«Å, ryk og reis,» sa Jukes fra leveren, og den andre gav et triumferende lite fnis.
«De sa det,» gjentok han.
«Ja, hvad så?»
«Jeg kjenner bra folk som har fått rubbel med skipperne sine for mindre enn dét,» svarte annenstyrmann febrilsk. «Å, nei! De lurer ikke mig.»
«De må være helvedes redd for å blotte Dem, De,» sa Jukes, sinna over slik tåpelighet. «Jeg er ikke redd for å si hvad jeg mener.»
«Til mig, nei. Takker fa'n for det. Jeg er ingenting, det vet jeg vel.»
Efter at skibet hadde gått forholdsvis støtt en stund, begynte det på en rekke rullinger, den ene verre enn den andre, og for en tid var Jukes for optatt med å holde likevekten, til å åpne munnen. Straks den voldsomme slingringen hadde gitt sig litt, sa han: «Dette er litt for meget av det gode. Hvad det nu blir til, tror jeg vi får legge baugen mot dønningen. Skipperen er nettop gått for å tørne inn, Pokker, om jeg ikke vil snakke med ham.»
Men da han åpnet døren til bestikklugaren, så han kapteinen lese i en bok. Kaptein Mac Whirr lå ikke; han stod; med den ene hånden grep han i kanten av bokhyllen og med den andre holdt han et tykt bind åpent foran ansiktet sitt. Lampen vrikket på sig i slingrebøilene, de løsnede bøkene slang fra side til side i hyllen, det lange barometeret svang i ujevne cirkler, bordet endret sin skråning hvert øieblikk. I midten av all denne uro og bevegelse stod kaptein Mac Whirr og løftet sine øine over bokens kant, og spurte: «Hvad står på?»
«Dønningen blir verre, kaptein.»
«Har merket det herinne,» mumlet kaptein Mac Whirr. «Noget galt?»
Jukes følte en uro inne i sig ved alvoret i de øinene som så på ham over boken, og prøvde på et forlegent flir.
«Vi ruller som gamle støvler,» sa han, fåret.
«Ja-ja. Meget tungt — meget tungt. Hvad er det De vil?»
Da mistet Jukes sikker grunn under føttene og begynte å gå vill. «Jeg tenkte på våre passasjerer,» sa han, lik en mann som klynger sig til et halmstrå.
«Passasjerer,» grublet kapteinen, alvorlig. «Hvilke passasjerer.»
«Ja, kineserne . . . ,» forklarte Jukes, meget uglad over denne samtalen.
«Kineserne! Hvorfor snakker De ikke tydelig? Kunde ikke skjønne hvad De mente. Har aldri hørt en flokk kulier omtalt som passasjerer før. Passasjerer, joda! Hvad er i veien med Dem?»
Kaptein Mac Whirr lukket boken på pekefingeren, lot armen synke og så fullstendig uforstående ut. «Hvorfor tenker De på kineserne, Jukes?»
Jukes styrtet sig ut i det, der var ingen redning. «Skuten ruller, så dekket står fullt av vann, kaptein. Tenkte De kunde legge kursen litt om — en liten stund. Til det gir sig litt; er sikker på det blir ganske snart. Sette stevnen mot øst. Jeg har aldri kjent et skib rulle slik som nu.»
Han holdt sig fast i døren, og kaptein Mac Whirr som følte taket sitt løsne i bokhyllen, bestemte sig fort til å la gå, og falt tungt ned på benken.
«Stevnen mot øst?» sa han, og kjempet for å sitte op. «Det er mer enn fire streker ut av kurs.»
«Ja. Femti grader. Akkurat nok til å møte denne. . . »
Kaptein Mac Whirr satt nu helt opreist. Han hadde ikke mistet boken, og heller ikke stedet hvor han var.
«Mot øst,» gjentok han med demrende forbløffelse. «Mot — hvor tror De vi skal hen? De vil at jeg skal la et skib, med full damp på, falle av fire streker for å gjøre det bekvemt for kineserne. Nei, jeg har hørt meget sinnsvakt her i verden, men dette. . .
Hvis jeg ikke kjente Dem, Jukes, vilde jeg tro De hadde drukket. Styre fire streker ut av kurs. . . Og så efterpå? Antagelig styre fire streker den andre veien for å komme i kurs igjen. Hvad har fått Dem til å tro at jeg vilde la en damper gå baut som om den var en seilskute?»
«Bra at den ikke er det,» mælte Jukes, med bitter slagferdighet. «Den vilde ha rullet hver bidige rundholt ut av sig i eftermiddag.»
«Ja! Og en fikk pent stå og se dem gå,» sa kaptein Mac Whirr, og syntes litt opkvikket ved tanken. «Det er blikk stille, ikke sant?»
«Jo. Men der er merkelige ting igjære, det slår ikke feil.»
«Kanskje. Jeg antar De synes jeg burde gå av veien for hele greien,» sa Mac Whirr, med den største enkelhet i vesen og tonefall, mens han rettet et tungt blikk mot linoleumet på dørken. Derfor la han ikke merke til Jukes' forvirring, heller ikke til blandingen av ergrelse og undrende ærbødighet i hans ansikt.
«Her har vi nu denne boken,» fortsatte han med eftertanke, og slo sig på låret med det lukkede bindet. «Jeg har lest kapitlet om stormene her.»
Det var sant. Han hadde lest kapitlet om stormene, Da han kom inn i bestikklugaren, hadde han ingen tanke på å ta boken ned. Men noget i luften — kanskje det samme som hadde fått stuerten til uten ordre å bringe kapteinens sjøstøvler og oljehyre op i bestikken — hadde likesom ført hans hånd hen til hylden; og uten å gi sig tid til å sette sig, hadde han med megen anstrengelse kommet sig gjennem emnets terminologi. Han fór vill mellem fremrykkende halvcirkler, kvadranter til venstre og høire, banenes kurver, centrets sannsynlige bevegelsesretning, vindskiftene og barometerstanden. Han prøvde på å bringe alt dette i personlig forhold til sig selv, og endte med å bli hånlig og forbitret over en slik mengde ord og så mange råd, — bare hjernearbeid og formodninger, uten et glimt av visshet.
«Det er noget satanskap, Jukes,» sa han. «Hvis en skulde tro alt det som stod der, fikk en ikke annet å gjøre i verden enn å renne rundt og prøve å komme aktenfor været.»
Igjen dasket han boken mot benet; og Jukes åpnet munnen, men sa ingenting.
«Renne rundt og komme aktenfor været! Skjønner De det, Jukes. Det er det rene vanvidd», utbrøt kaptein Mac Whirr, med avbrytelser mens han stirret dypsindig mot gulvet. «En skulde tro det var en gammel kjærring som hadde skrevet dette. Det går over min forstand. Hvis han har hatt nogen mening med det, betyr det vel at jeg skulde straks legge kursen om, legge den om fa'nivold, og komme dampende inn til Fu-chau nordenfra, i halen på dette ruskeværet som muligens ligger i veien vår. Nordenfra! Skjønner De, Jukes. Tre hundre mil ekstra, og en fin kullregning til å vise frem. Jeg kunde ikke få mig til å gjøre det, Jukes, om hvert eneste ord her var sant som i bibelen. Nei, vent ikke dét av mig. . .»
Og Jukes undret sig, taus, over denne utfoldelse av følelse og veltalenhet.
«Men sannheten er at en vet aldeles ikke om mannen har rett! Hvorledes kan han snakke om en storm, før man har den? Er han her ombord, kanskje? Godt. Her sier han at centret for disse greiene må søkes otte streker til venstre for vinden; men vi har ikke nogen vind, selv om barometeret faller aldri så meget! Hvor er det centret hans nu?»
«Vi får vinden snart,» mumlet Jukes.
«Bare la den komme!» sa kaptein Mac Whirr med verdig indignasjon. «Det er bare for å vise Dem, Jukes, at man ikke finner alt i bøker. Alle disse reglene for å vri sig undav kulinger og omgå himlens vinder, det er efter min mening det rene, skjære vanvidd, når en tenker fornuftig over det.»
Han løftet øinene, opdaget at Jukes stirret tvilende på ham, og prøvde på å illustrere hvad han mente.
«Omtrent like merkelig som den idéen Deres om å sette stevnen mot sjøen, Gud vet hvorlenge, for å gjøre det bekvemt for kineserne. Men alt hvad vi har å gjøre, er å bringe dem til Fu-chau, og der er det meningen vi skal være fredag formiddag. Hvis været hindrer mig — godt. Loggboken er der for å fortelle klart og greit om været. Men sett jeg forandret kurs og kom inn to dager senere, og de spurte mig: «Hvor har De vært hele denne tiden, kaptein?» Hvad kunde jeg svare. «Styrte undav for å lure mig vekk fra ruskeværet,» måtte Jeg svare. «Det må ha vært fa'n så rusket,» vilde de si. «Vet ikke,» måtte jeg si, «jeg lurte mig vekk fra det.» Skjønner De, Jukes: Jeg har tenkt dette ut i hele eftermiddag.»
Han stirret op med de øinene som aldri så og aldri drømte. Ingen hadde nogensinne hørt ham si så meget på en gang. Jukes stod i døren med åpne armer, lik en mann som har fått se et mirakel. Grenseløs undring stod skrevet i øinene, men vantro i hans ansikt.
«En storm er en storm, Jukes,» summerte kapteinen op, «og et skib med full damp på, får møte den. Der er så og så meget ruskevær til i verden, og det eneste en har å gjøre er å komme sig gjennem det, og ikke drive det som gamle kaptein Wilson på Melita kaller stormstrategi. Her forleden, iland, hørte jeg ham legge ut for en flokk med kapteiner som kom inn og satte sig ved nabobordet til mig. Det virket som tullprat. Han fortalte dem hvorledes han manøvrerte sig bort, tror jeg han sa, fra en forferdelig storm slik at den aldri kom ham nærmere enn femti mil. Et pent stykke hjernearbeide, kalte han det. Hvordan han visste det var en forferdelig storm femti mil borte, går over min forstand. Det var likesom å lytte til en tulling. Jeg vilde trodd kaptein Wilson var gammel nok til å vite bedre.»
Kaptein Mac Whirr stanset et øieblikk, så sa han: «Det er Deres frivakt, Jukes?»
Jukes kom til sig selv med et rykk: «Ja, kaptein.»
«Gi ordre til å varsko mig ved minste forandring,» sa kapteinen. Han strakte hånden op for å sette boken på plass, og la benene op på benken. «Lukk døren så den ikke springer op, er De snild. Jeg fordrar ikke dører som står og smelder. De har laget en god del dårlige låser her ombord, skal jeg si.»
Kaptein Mac Whirr lukket øinene. Han gjorde det for å hvile ut. Han var trett, han følte den åndelige tomheten, som kommer efter en grundig diskusjon, hvor en mening, modnet i mange eftertenksomme år, er blitt frigjort. Ja, det var i virkeligheten sin trosbekjennelse han hadde avlagt, hvis han bare hadde visst om det; og virkningen av den var slik at Jukes stod en god stund på den andre siden av døren, og klødde sig i hodet.
Kaptein Mac Whirr åpnet øinene. Han trodde han måtte ha sovet. Hvad var den larmen? Vind? Hvorfor var han ikke blitt purret?
Lampen vrikket i bøilene, barometeret svang i cirkler, bordet endret sin vinkel hvert øieblikk: et par slunkne sjøstøvler med sammensunkne skafter skreiet forbi benken. Han strakte øieblikkelig hånden ut, og fikk tak i en.
Jukes' ansikt viste sig i dørsprekken; bare ansiktet, meget rødt, med stirrende øine. Flammen blaffet op i lampen, et papirstykke fløi tilværs, et vindstøt omgav kaptein Mac Whirr. Mens han gav sig ikast med å trekke støvlen på, stirret han forventningsfullt på Jukes svulne, ophissede trekk.
«Kom sån som dette,» skrek Jukes — «for fem minutter siden — plutselig —»
Hodet forsvant med et smeld, og et tungt plask av dråper drev mot den lukkede døren som om en pøs med smeltet bly var blitt slengt mot skottet. En fløite hørtes nu gjennem den dype, dirrende larmen utenfor. Den kvalme lugaren virket gjennemblåst som en løe. Kaptein Mac Whirr slo kloen i den andre sjøstøvlen på dens stormfulle reise over dørken. Han var ikke forvirret, men han kunde ikke straks finne åpningen til å stikke foten inn. Skoene som han hadde fått av sig, jog fra den ene enden av lugaren til den andre, og tumlet sig muntert over hverandre som hundehvalper. Straks han stod op, sparket han forbitret efter dem, men uten at det hjalp.
Han satte sig i stilling lik en fekter som går til angrep, og nådde oljehyren; efterpå stavret han rundt omkring i det vesle rummet for å få vridd den på sig. Meget alvorlig stod han der, med skrevende ben og løftet hode, mens han omhyggelig knyttet båndene på sydvesten under haken, med tykke fingrer, som skalv svakt. Han gikk gjennem alle de bevegelsene som en kvinne gjør foran speilet når hun setter hatten på, med anspent, lyttende opmerksomhet, som han hvert øieblikk ventet at hans navn skulde ropes gjennem den forvirrede larmen som plutselig hadde besatt skibet. Den øket, den fylte ørene hans, mens han gjorde sig rede til å gå ut og møte den, hvad enn dens mening var. Den var vill og høi, skapt av vindens brus, bølgebraket, og denne lange, dype vibreringen i luften, lik hvirvelen av en umåtelig og fjern tromme som slo stormen til angrep.
Han stod et øieblikk i lampelyset, tykk, klumpet, uformelig i sin stridsrustning, årvåken og rødfjeset.
«Der er svær vekt i dette,» mumlet han.
Straks han prøvde på å åpne døren tok vinden den. Han klynget sig fast til håndtaket, men blev dradd utover terskelen, og befant sig plutselig i en slags nærkamp med vinden, hvis mål var å få lukket den døren. I siste øieblikk stakk en lufttunge sig inn og slikket ut flammen i lampen.
For baugen så han et stort mørke som lå på et mylder av hvite lyn; på styrbord hang nogen uventede stjerner, tåkede og ustø over et uendelig øde av oprørt hav, likesom sett gjennem en vanvittig røkskodde.
På broen var en gjeng med menn, utydelige og arbeidende, iferd med å gjøre store anstrengelser i lyset fra styrehusets vinduer, som skinte tåket på hodene og ryggene deres. Plutselig lukket mørket sig over den ene ruten, derefter over den andre. Stemmene fra den tapte flokken nådde ham som menns stemmer i storm, stumper og stykker av døende rop — båret sønderrevne forbi øret. Med ett stod Jukes ved siden av ham, skrikende, med bøiet hode.
«Vakten — setter skodder — styrehuset — redd — glasset — blåse inn.»
Jukes hørte en bebreidelse fra sin chef.
«Om dette — noget — kom på — purre mig.»
Han forsøkte å forklare sig, med uværet presset mot lebene.
«Lett bris — blev her — broen — plutselig nord-øst — sprang op — trodde — sikkert — De — hørte.»
De var kommet i le av bropresenningen og kunde snakke med høie stemmer, lik mennesker som kjekler.
«Jeg fikk karene til å dekke alle luftrørene. Bra jeg var blitt på dekk. Jeg trodde ikke De sov, og så. . . Hvad sa De, kaptein? Hvad?»
«Ingenting,» skrek kaptein Mac Whirr, «jeg sa — det er godt.»
«Gode Gud — denne gang er vi oppe i det,» tilkjennegav Jukes i et brøl.
«De har ikke forandret kursen?» spurte kaptein Mac Whirr, med anstrengt stemme.
«Nei, kaptein. På ingen måte. Vinden kom rett i baugen. Og her har vi nesesjøen.»
Skibet kastet sig imot, det rystet som det hadde kjørt stevnen mot fast fjell. Efter et øieblikks stillhet drev vinden et høit skumsprøit mot ansiktene deres.
«Hold henne slik så lenge vi kan,» skrek kaptein Mac Whirr.
Før Jukes hadde fått vridd saltvannet ut av øinene sine, var alle stjernene borte.