Taifun/01
I
Kaptein Mac Whirr, på dampskibet Nan-Shan, hadde et ansikt, som svarte nøiaktig til hans indre: det hadde intet særpreg av fasthet eller tåpelighet, det hadde overhodet intet særpreg; det var rett og slett almindelig, uansvarlig, ubesvært.
Det eneste som hans ydre til tider kunde antyde, var blyghet; i kontorene i land pleiet han å sitte solbrent, svakt smilende, med nedslåtte øine. Men når han løftet dem, stirret de like på en, blå av farve.
Håret var lyst og usedvanlig fint, og buet sig som en bøile av silkedun fra tinning til tinning over forhodets skallete hvelv. Men skjeggveksten derimot var flammende murstensrød, og lignet en kobbertråd, klippet av ved overleben; og hvor omhyggelig han barberte sig, spillet luende metallglimt over kinnene, når han beveget hodet.
Han var litt under middels høide, med runde skuldre, og så sværlemmet at klærne alltid virket litt for trange til hans armer og ben. Som om han var ute av stand til å forstå hvad de forskjellige breddegrader krevet, bar han bestandig en brun skalkhatt, klær av brunaktig farve og tunge sorte støvler. Dette havneutstyret gav hans tykke skikkelse et preg av massiv og stiv velklædthet. En tynn urkjede av sølv hang i en løkke over vesten; og han gikk aldri i land fra skibet uten å knuge i sin kraftige, hårete neve en elegant paraply, av aller beste kvalitet, men sjelden rullet sammen.
Da kunde førstestyrmann, unge Jukes, undertiden tillate sig å si, mildt og forsiktig, når han fulgte skipperen til gangveien: «La mig, kaptein . . .» Hvorpå han ærbødig grep paraplyen, rettet den i været, rystet foldene, rullet den sammen og beslo den i en fart, før han leverte den tilbake. Alt dette gjorde han med et slikt uhyre alvor over ansiktet sitt, at førstemaskinisten, Salomon Rout, som røkte sin morgencigar over skylightet, måtte venne hodet bort for å skjule et smil. «Ja, ja! — Den velsignede paraplyen . . . Takk, Jukes, takk,» mumlet kaptein Mac Whirr, hjertelig, uten å se op.
Fordi han hadde akkurat såpass fantasi at han klarte sig gjennem hver dag, og heller ikke mer, var han i all stillferdighet sikker på sig selv; og av samme grunn ikke det ringeste innbilsk. Det er ens fantasifulle overordnede som er iritable, overlegne og vanskelige å gjøre tillags; men hvert skib som kaptein Mac Whirr førte, var det flytende hjem for fred og harmoni. Saken var at det var like umulig for kaptein Mac Whirr at heve sig til fantasiens flukt som det vilde være for en urmaker å sette sammen et kronometer uten annet verktøi enn en slegge og en langsag.
Dog, de uinteressante liv som leves av menn, opslukte av den nakne tilværelses virkelighet, har allikevel sin mystiske side. Det var for eksempel i tilfellet kaptein Mac Whirr, umulig å begripe hvad der i allverden hadde fått denne skikkelige søn av en liten kolonialhandler i Belfast til å rømme til sjøs. Og dog var dette nettop det som han gjorde, da han var femten år.
Når en tenkte over det, var det nok til at vekke i en tanken på en kjempemessig, usynlig hand, som jager inn i Jordens maurtue, griper om skuldrer, slenger hoder mot hverandre, og setter myldere av bevisstløse ansikter på vei mot ufattelige mål og udrømte retninger.
Faren tilgav ham aldri denne tåpelige ulydighet. «Vi kunde ha klart oss uten ham», pleiet han å si; «men det er forretningen . . . Og han er eneste sønn, også».
Hans mor gråt meget da han forsvant. Det hadde ikke falt ham inn å legge beskjed efter sig, og derfor blev han sørget over som død, inntil hans første brev, åtte måneder senere, kom fra Talcahuano. Det var kort, og inneholdt følgende bekjennelse: «Vi hadde pent vær på reisen ut». Men for brevskriveren var nok den eneste viktige nyheten at nettop den dagen han skrev, hadde kapteinen påmønstret ham som fullbefaren matros. «Fordi jeg kan gjøre arbeidet,» forklarte han. Moren gråt igjen rikelig, mens yttringen «Tom er en tosk,» uttrykte farens følelser. Han var en tykkfallen mann med en evne til spydigheter som han til sine dagers ende anvendte overfor sønnen, halvt medlidende, som overfor en åndssvak. Mac Whirrs besøk hjemme måtte nødvendigvis bli sjeldne, og i årenes løp sendte han også andre brev til sine foreldre, hvor han underrettet dem om sine forfremmelser og sine veier over den vide jord. I disse budskaper fantes setninger som denne: «Heten er meget trykkende». Eller: «Kl. 4 juledags eftermiddag var vi nær nogen isberg».
Efter som årene gikk blev de gamle der hjemme kjent med navnene på en god del skiber, og med navnene på skipperne som førte dem, — med navner på skotske og engelske redere — med navner på hav, oseaner, streder, forberg — med fjerne navner på trelasthavner, rishavner, bomullshavner — med navner på øer — med navnet på sønnens forlovede. Hun het Lucy. Det falt ham ikke inn å skrive om han syntes navnet var pent. Og så døde de.
I tidens fylde kom den store dag da Mac Whirr giftet sig; det var like efter den store dag da han hadde fått sitt første skib.
Alle disse hendelser hadde funnet sted lenge før den morgenen i bestikklugaren på dampskibet Nan-Shan, da han stod like overfor fallet i et barometer som han ikke hadde nogen grunn til å mistro. Når man tok i betraktning instrumentets ypperlighet, årstiden og skibets posisjon på jordkloden, var fallet av den art, at det var et varsel som spådde ille; men mannens røde ansikt forrådte ingen indre uro. Varsler betød intet for ham, og spådommer kunde han ikke tyde før de var gått i opfyllelse like under øinene hans.
«Det er falt, det er sikkert nok,» tenkte han, «der må riktig være ruskevær i vente.»
Nan-Shan var på vei sydfra til traktathavnen Fu-chau, med last i de undre lasterum, og med to hundre kinesiske kulier på vei hjem til sine landsbyer i Fo-kien efter nogen års arbeide rundt om i tropene.
Det var en fin morgen, det oljeblanke havet hevet sig uten en gnist, og der var en underlig hvit tåkeflekk på himlen, som en ring rundt solen. Fordekket var tettpakket med kinamenn, en vrimmel av mørke drakter, gule ansikter, og hårpisker, med glimt av nakne skuldre innimellem; for der var ingen vind, og heten var knugende.
Kuliene lå og slang, snakket, røkte, eller stirret over rekken; nogen hev op pøser med vann over skibssiden og slengte dem på hverandre; et par sov på lukene, mens mange små grupper på seks satt på helene rundt bakker av jern med sine rispletter og tekopper; og hver eneste sønn av himlen hadde med sig alt som han eiet i verden — en trekiste med en klirrende lås og messing på hjørnene, som inneholdt hvad han hadde spart sammen fra sitt arbeide: nogen stasklær, pinner med røkelse, kanskje litt opium, småbiter av navnløst skrot til innbilt verdi, og en liten skatt med sølvdollars, slitt for i kull-lektere, vunnet i spillehus eller ved småhandel, gravet ut av jorden, svettet ut i gruber, på jernbanelinjer, i dødelig jungel, under tunge byrder — samlet med tålmod, voktet med omhu, elsket med raseri.
En tung dønning hadde satt inn fra Formosastredet ved titiden; men disse passasjerene vøret den lite, for Nan-Shan hadde med sin flate bunn, sine slingrekjøler og sin store bredde, ord for å være en ualmindelig stø sjøbåt. Jukes pleiet å erklære høilytt i sine store og meddelsomme stunder på land at Nan-Shan —: «hun var like god som hun var vakker.» Aldri vilde det ha falt kaptein Mac Whirr inn å uttrykke sin anerkjennelse så høit eller så fantasifullt.
Det var utvilsomt et godt skib, og ikke gammelt heller. Det var bygget i Dumbarton for mindre enn tre år siden, bestilt av et handelshus ute i Siam, Sigg og Sønn. Da det lå på vannet, fullt ferdig i alle enkeltheter, og parat til å ta fatt på sitt livs gjerning, stirret skibsbyggerne på det med stolthet.
— «Sigg har bedt oss om å la en pålitelig skipper føre det ut,» sa den ene av kompagnonene; den andre tenkte sig om, og sa: «Jeg tror Mac Whirr er på land akkurat nu.» «Så telegrafer øieblikkelig. Han er mannen,» erklærte senior, uten å nøle et sekund.
Næste morgen stod Mac Whirr uanfektet foran dem; han hadde tatt midnattsekspressen fra London efter en plutselig, men stillferdig avskjed med sin kone. Hun var datter til fine folk som hadde sett bedre dager.
«Det er best vi går over skibet sammen, kaptein,» sa senior; og de tre menn begynte å inspisere Nan-Shans herligheter, fra baugen til akterstavnen, fra kjølsvinet til flaggknappen på de to korte mastene.
Kaptein Mac Whirr tok først av alt jakken av, og la den over en winch som var selve legemliggjørelsen av alle de siste forbedringer.
«Min onkel anbefalte Dem, i gårsdagens post, til våre gode venner — De vet Sigg og Sønn; og utvilsomt lar de Dem bli stående i stillingen,» så den yngste kompagnon. Og han la til: «De vil kunne rose Dem av å føre den vakreste båt på Kinakysten, kaptein.»
«Har De det; . . . takk,» mumlet Mac Whirr ubestemt; på ham gjorde ikke disse fjerne utsikter mere inntrykk enn synet av et storslått landskap på en stærblind turist. Og da hans øine i denne stund tilfeldigvis hvilte på låsen til kahyttsdøren, gikk han, full av hensikt, bort til den og begynte å vri kraftig på håndtaket, mens han bemerket med sin lave, alvorlige stemme: «Man kan ikke stole på arbeidere nu for tiden, En splitterny lås, og den rører sig ikke. Kilet fast. Se her? Se her?»
Da kompagnonene var alene i kontoret rett over verftet, spurte nevøen, med svak forakt: «Du skrøt svært til Sigg av denne karen. Hvad er det egentlig du ser i ham?»
«Jeg skal være enig med dig i at han har ingenting av din roman-skipper ved sig, hvis det er det du mener,» sa den eldre mann kort. «Er formannen for snekkerne på «Nan-Shan» derute? . . Kom inn Bates. Hvad tenker De på når De lar Taits folk prakke på oss en ubrukelig lås på kahyttsdøren? Kapteinen så det straks han satte øinene på den. Få en ny øieblikkelig. De små ting, Bates . . . de små ting . . .»
Der kom en ny lås, og få dager efter dampet Nan-Shan ut til Østen, uten at Mac Whirr hadde kommet med flere bemerkninger om skutens utstyr. Heller ikke hadde man hørt ham ytre et eneste ord som kunde fortolkes i retning av stolthet over skibet, takknemmelighet for utnevnelsen eller tilfredshet med fremtidsutsiktene.
Hans natur var hverken snakkesalig eller innesluttet; sjelden fant han anledning til å si noget. Selvsagt var det nødvendig å tale under arbeidet — ordrer, beskjeder og lignende; men for ham var fortiden ferdig og forbi, fremtiden ikke begynt, og dagens almindelige virkeligheter krevet ingen forklaring, — fordi kjensgjerningene kan tale for sig selv med overveldende tydelighet.
Gamle Sigg likte en mann av få ord, en mann «du kunde stole på ikke forbedret dine ordrer». Siden Mac Whirr opfylte disse krav, blev han stående i stillingen ombord på Nan-Shan; og han gikk op i arbeidet med å føre sitt skib med omhu gjennem de kinesiske hav. Det var kommet ut, opført i den engelske skibsliste, men efter en tid fant firmaet Sigg det fordelaktig å overføre båten til siamesisk flagg.
Da Jukes hørte at dette var på tale, blev han rastløs, som om han var tilføiet en personlig krenkelse. Han gikk knurrende omkring, men stundom lo han kort og hånlig. «Det er fine saker å få en komisk Noahs Ark-elefant i flagget på skibet sitt» sa han engang i døren til maskinrummet. «Fanden om jeg finner mig i det. Jeg går fra borde. Rout, blir ikke De også forbanna?» Førstemaskinisten bare harket, og så ut som han vel visste hvad en god jobb var verd.
Den første morgenen det nye flagget vaiet akter på Nan-Shan, stod Jukes og stirret bittert på det fra broen. Han kjempet en stund med sine følelser; så sa han: «Rart flagg for en mann å seile under, kaptein.»
«Hvad er i veien med flagget,» spurte kaptein Mac Whirr. «Jeg synes det er i orden, jeg.» Og han gikk bortover broen for å se godt efter.
«Jeg syntes nu det er rart,» utbrøt Jukes, høilig forbitret, og styrtet ned av broen.
Kaptein Mac Whirr blev forbauset over denne opførsel. En stund efter gikk han stille inn i bestikklugaren og åpnet sin internasjonale signalkode-bok på den planchen, hvor alle nasjoners flagg er gjengitt i brokede rekker. Han førte fingeren langs dem, og da han kom til Siam, stanset han opmerksomt ved den hvite elefant på den røde bunn. Intet kunde være mere enkelt; men for sikkerhets skyld tok han boken ut på broen, for å sammenligne farvebilledet med virkeligheten som vaiet på flaggstangen akter.
Næste gang Jukes, som utførte sitt arbeide den dag med en slags undertrykt villskap, kom på broen, bemerket hans kaptein: «Der er ingen ting galt med flagget.»
«Er der ikke det,» mumlet Jukes og falt på kne foran en dekkskiste; op av den slet han som rasende en reserve lodd-line.
«Nei, jeg så efter i boken. Lengden to ganger bredden og elefanten nøiaktig i midten. Jeg tenkte nok at folkene i land kunde lage stedets flagg. Det er klart. De tok feil, Jukes.»
«Well, kaptein,» begynte Jukes, og kom sig ophisset på benene, «alt jeg kan si . . .» Han famlet efter enden på kveilen med skjelvende hender.
«Det er gode greier, det,» beroliget kaptein Mac Whirr ham, og satte sig tungt på en liten lerretsklappstol som han holdt meget av. «Alt som De har å gjøre er å se til at de ikke heiser elefanten op-ned, før de er vant med den.»
Jukes hev den nye lodd-linen ned på fordekket med et brøl: «Her går den, båtsen — glem ikke å vete den ordentlig,» og vendte sig med umåtelig besluttsomhet mot sin chef; men kaptein Mac Whirr bredte armene sine makelig ut over relingen.
«Fordi jeg antar det vilde bli opfattet som et nødsignal,» fortsatte han. «Hvad tror De? Jeg kunde godt tenke mig at den elefanten skal være en slags Union Jack i flagget . . »
«Jaså!» hylte Jukes, så alle hodene på Nan-Shans dekk løftet sig mot broen. Så sukket han, og derefter med plutselig resignasjon: «Ja, det vilde se pokker så nødlidende ut,» sa han, spakt.
Senere på dagen kom han bort til chiefen med et fortrolig: «Her skal De høre skipperens siste.»
Salomon Rout (ofte kalt Lange Salomon, Gamle Salomon, eller Fader Rout) var næsten bestandig lengste mann ombord på skibene hvor han var; derfor hadde han lagt sig til en lutende, makelig nedlatenhet. Håret hans var tynt og rødblondt, de magre kinnene var bleke, hans benede håndledd og lange, lærde hænder bleke, de også, som om han hadde levet hele sitt liv i skyggen.
Han smilte ovenfra og ned mot Jukes, fortsatte med å røke og stirret rolig omkring, lik en snild onkel som hører på en ophisset skolegutts fortelling. Tilslutt spurte han, meget opkvikket, men ubevegelig: «Hvorledes blev det? Går De fra borde?»
«Nei,» skrek Jukes, og løftet en trett, motløs stemme over hvinet og duren fra Nan-Shans wincher. Alle var i arbeide, de hev vareballene høit op, til enden av lange bommer, tilsynelatende bare for å la dem suse ned igjen. Kjettingene skrek i blokkene, klirret mot lukekarmene, raslet over skibssiden; og hele skibet skalv, mens hvirvler av damp veltet sig langs dets lange, grå sider. «Nei,» skrek Jukes. «Hvad kunde det nytte? Jeg kunde like godt si op til skottet der. En slik mann kan en ikke få til å forstå. Han simpelthen svimeslår mig.»
I dette øieblikk kom kaptein Mac Whirr, som hadde vært i land, bortover dekket, med paraplyen i hånden; bak ham gikk en sørgmodig, rolig kineser på papir-sålede silkesko, også med paraply.
Skipperen på Nan-Shan, som efter sin vane snakket næsten uhørlig og stirret ned på sine støvler, meddelte at det var nødvendig å anløpe Fu-chau på denne turen, og bad Rout ha dampen oppe I morgen eftermiddag, klokken ett presis. Han skjøv hatten tilbake og tørket pannen og bemerket at han ikke utstod å gå i land. Ovenfra Rout kom der intet svar; han røkte utilnærmelig og gned sin høire albue inne i sin venstre hånd. Derefter blev Jukes anmodet med samme dempede stemme om å holde forreste mellemdekk klar for last. To hundre kulier skulde anbringes der. Det var Bun Hin selskapet som sendte dem hjem. Femogtyve ris-sekker kom straks i en sampan, som proviant. Alle sammen var de syv-års-menn, sa kaptein Mac Whirr, hver med sin kiste av kamfertre. Tømmermannen fikk gå igang med å spikre tretoms lister fast til underdekket, forut og akter, for å holde kassene på plass under slingring. Det var best Jukes straks satte ham i arbeide. «Forstår De, Jukes» Kinamannen fulgte med til Fuchau — han skulde være tolk. Han var ansatt hos Bun Hin, og vilde gjerne se rummet. Det var best Jukes tok ham forut. «Forstår De, Jukes?»
Jukes sørget for å sette skilletegn mellem disse ordrer med det vanlige: «Javel, kaptein!» anbragt på de rette steder, men uten begeistring. Hans bryske: «Hei, kom se, John,» satte kineseren i bevegelse i helene på ham.
«Du gjerne se, alt du kan se», sa Jukes; han hadde intet talent for sprog og mishandlet selv pidgin-engelsk på det grusomste. Han pekte på den åpne luken. «Nummer ett sted — fint sted å sove» — hæ?»
Han var barsk som det sømmet sig hans raseoverlegenhet, men ikke uvenlig. Kineseren stirrer trist og stum ned i lukeåpningens mørke; det var som han stod i gufset fra en grav.
«Ikke regne ned der,» demonstrerte Jukes. «Samme fine vær, — kulimann komme op,» og eftersom fantasien blev opglødet, fortsatte han, «gjøre slik — pfuuu.» — Han videt ut brystet og blåste op kinnene. «Puste — frisk luft. Skjønne, John. Fint. Hæ? Vaske bukse, og chow — se, John?» Med munnen og hendene gjorde han heftige bevegelser som han spiste ris og vasket klær; og kineseren som skjulte sin mistro til dette stumme spill under sitt rolige vesen, gjennemtrengt av en mild og forfinet melankoli, stirret med sine mandeløine fra Jukes til luken og tilbake igjen. «Meget godt,» mumlet han med trøstesløs, lav stemme, og skyndte sig stille bortover dekket mens han vek tilside for hindringer i sin vei. Han forsvant, idet han dukket sig under en bylt av ti skitne sekker, fulle av kostbare og stinkende varer.
Imens hadde kaptein Mac Whirr gått op på broen og inn i bestikklugaren, hvor et brev, påbegynt to dager før, ventet på sin avslutning. Disse lange brevene begynte med ordene: «Elskede hustru,» og stuerten grep enhver anledning til å lese dem, mens han tørket støv av kronometerkassene eller skurte dørken. De optok ham meget mer enn de kunde interessere den kvinne hvis øine de var bestemt for; de fortalte nemlig i alle enkeltheter om hver tur Nan-Shan gjorde.
Dens skipper kjente ikke til annet enn kjensgjerninger, og han var trofast mot dem; med slit og omhu nedtegnet han dem på mange, mange sider. Det huset i en forstad nordpå som disse sidene var rettet til hadde et lite havestykke foran karnappvinduene, en dyp, pen veranda, og farvede glassruter med imitert blyinnfatning i entrédøren. Han betalte femogfirti pund om året i leie, og syntes ikke det var for meget; for fru Mac Whirr (et fordringsfullt menneske med mager hals og hovent vesen), var absolutt en dame; «høit hevet over ham,» sa naboene. Den eneste hemmelighet i hennes liv var hennes ynkelige frykt for den dag da kaptein Mac Whirr skulde komme hjem og bli for godt. Under samme tak bodde også en datter, Lydia, og en sønn, Tom. Disse to kjente svært lite til sin far. De anså ham for en sjelden, men begunstiget gjest, som røkte sin pipe i spisestuen om kvelden og sov i huset. Den magre småpiken skammet sig litt over ham. Gutten var likeglad på den greie, tiltalende, utilslørte måten som gutter så ofte har.
Og kaptein Mac Whirr skrev hjem fra Kina-kysten tolv ganger om året, med det stillferdige ønsket «hils barnene fra mig» og underskrev sig «din hengivne mann,» så rolig, som om disse ordene, brukt av så mange menn, bare var skrifttegn, utslitte og visne i sin mening.
Kinahavene nord og syd er trange farvann. Det er hav fulle av hverdagslige, veltalende kjensgjerninger, som øer, sandbanker, rev, stride og upålitelige strømmer, innfiltrede kjensgjerninger som allikevel taler til sjømannen i et klart og tydelig sprog. Deres tale gjorde slikt sterkt inntrykk på kaptein Mac Whirrs virkelighetssans, at han hadde gitt op kahytten nedenunder; han bodde praktisk talt på broen, fikk oftest måltidene op der, og sov om natten i bestikklugaren. Og her forfattet han brevene hjem. Uten undtagelse inneholdt hvert eneste ett setningen: «Været har på denne tur vært meget godt,» eller et lignende utsagn som betød det samme. Og dette utsagn var i sin vidunderlige hårdnakkethet likeså pålitelig som alt annet i brevene.
Rout skrev også brever; men ingen ombord visste hvor meddelsom han kunde være med penn i hånd; for førstemaskinisten hadde fantasi nok til å holde skuffen sin låst. Hans kone nød i høi grad hans stil. De var barnløse; og fru Rout, en svær, høibarmet, trivelig dame på firti, bodde i en liten villa nær Teddington, sammen med Routs tannløse og ærverdige mor. Hun pleiet å løpe gjennem posten, under frokosten, med livlige øine, og skrike ut fengslende avsnitt med glad stemme til den døve, gamle damen. Foran hvert utdrag lød der et varselsrop: «Salomon sier!»
Hun pleiet også å avfyre Salomons ytringer overfor fremmede, som undret sig svakt over den ukjente tekst og den forbløffende spøkefullhet i disse skriftsteder. En dag, da den nye pastoren gjorde visitt i villaen, sa hun i samtalens løp: «Som Salomon sier: Det er maskinistene som får se sjømannsnaturens vidundere,» — da en forandring i gjestens uttrykk fikk hende til å stanse og stirre.
«Salomon . . . å . . . Fru Rout,» stammet den unge mann, meget rød i ansiktet «jeg må si . . . jeg tror ikke . . .»
«Det er mannen min,» kom det med et brøl, mens hun kastet sig bakover i stolen. Da hun blev klar over vitsen, lo hun umåtelig, med lommetørklædet for øinene, mens han satt med et tvungent smil og var viss på at hun dessverre måtte være gal; han kjente så lite til gemytlige damer. De blev fine venner senere; han frikjente henne for uærbødige hensikter og kom til å anse henne for et aldeles utmerket menneske; i tidens løp lærte han å ta imot, uten å blunke, også andre bruddstykker av Salomons visdom.
«For min del,» skulde Salomon engang ha uttalt, «vil jeg heller ha den største tosk til skipper enn en kjeltring. Man kan avfinne sig med et fjols; men en kjeltring er sleip og slimete.» Dette var en luftig livsvisdom, inspirert av tilfellet kaptein Mac Whirr, hvis ærlighet eiet selve muldens tunge selvfølgelighet.
Men styrmann Jukes hadde ikke evnen til å generalisere; han var ugift og uforlovet, og pleiet å åpne sitt hjerte til en gammel venn og skibskamerat, som nu var annenstyrmann på en Atlanterhavsbåt.
Først og fremst pleiet han å slå fast fordelene ved å seile østpå, og antydet at det var andre greier enn Atlanterhavsfarten. Han lovpriste himlen, havet, skibene og det fjerne Østens makelige liv. Og han svor på at ingen kunde bite Nan-Shan som sjøbåt.
«Vi har ingen uniformer med snorer på her ombord, men vi er som brødre,» skrev han. «Vi har felles messe allesammen, og kosten er fin-fin. Alle maskinfolkene er kjekke karer, man kan ikke vente det bedre fra den kant. Chiefen, gamle Salomon, er en hyggelig fyr. Vi er fine busser. Du kan ikke finne en roligere skipper enn vår. Av og til skulde en tro at han ikke hadde vett til å se det som er galt ombord. Men det er ikke det. Kan ikke være det. Han har ført skib i mange år nu. Han gjør aldri noget som er bentfremt dumt, og skuten får han frem uten å sjenere nogen. Jeg tror ikke han har omløp nok til å nyte å kunne slå i bordet. Jeg benytter mig ikke av ham. Det holder jeg mig for god til. Utenfor arbeidet forstår han ikke mer enn halvparten av det som en sier til ham. Vi ler av det, undertiden; men det er trettende å være sammen med en slik mann — i lengden. Gamle Salomon sier at han ikke er meget snakksom av sig. Snakksom! Herre Gud! Han snakker aldri. Her en dag stod jeg under broen og pratet dritt med en av maskinistene, og han må ha hørt oss.
Da jeg kom op for å ta min vakt, stiger han ut av bestikklugaren, ser sig omkring, kiker på sidelanternene, gløtter på kompasset, stirrer på stjernene. Det er det vanlige. Så sier han: «Var det Dem som snakket nede på bakbord nettop?» «Ja, kaptein.» «Med tredjemaskinisten?» «Ja, kaptein.» Han går over til styrbord; der sitter han under solskjermen på den lille feltstolen sin; på en halv time kommer der ikke en lyd fra ham, jo, engang hørte jeg ham nyse. Så hører jeg ham reise på sig derborte, og han kommer over til bakbord, hvor jeg står. «Jeg forstår ikke hvad De kan snakke om,» sier han. «To samfulle timer. Jeg bebreider Dem det ikke. Jeg ser folk på land gjøre det samme hele dagen, og om aftenen driver de fremdeles på over drinkene. De må da si de samme tingene igjen og igjen. Jeg forstår det ikke.»
Har du nogensinne hørt på maken? Og han sa det så tålmodig. Jeg syntes rent synd på ham. Men man kan bli forbanna også. Det er klart, man vil ikke ergre ham, selv om det var vel verd. Men det er ikke det. Han er så troskyldig at du kunde sette tommelfingeren til nesen og vifte med fingrene efter ham, og han vilde bare undre sig alvorlig over hvad der gikk av dig. Han sa engang bent ut til mig at han fant det vanskelig å forstå hvordan folk kunde opføre sig så rart. Han er for tykk i hodet til å beskjeftige sig med, det er skjire sannheten.»
Slik skrev Jukes til sin venn på Atlanterhavet, ut av sitt hjertes overflødighet og sin fantasis livlighet.
Han hadde gitt uttrykk for sin ærlige mening. Det var ikke verd å forsøke å gjøre inntrykk på en slik mann. Hvis verden hadde vært full av slike menn, vilde Jukes sikkert synes livet var en kjedsommelig og unyttig ting. Og han var ikke alene om å mene dette. Det var som havet selv delte Jukes velvillige overbærenhet; aldri hadde det reist sig for å vekke op den tause mannen, som sjelden så op og vandret troskyldig over vannene med det ene synlige mål: Å skaffe hus og hjem, mat og drikke til tre mennesker iland.
Selvsagt hadde han kjent ruskevær. Han var blitt våt, utilpass, sliten på vanlig vis; følt, mens det stod på, glemt like efter. Stort sett hadde han hatt rett når han skrev hjem om fint vær.
Men han hadde aldri fått er glimt av grenseløs styrke og umåtelig vrede — vreden som utmattes, men aldri tar mot fred — det lidenskapelige havs vrede og raseri. Han visste det var til, som vi vet at forbrytelse og vederstyggelighet er til; han hadde hørt om det, slik som en fredelig bymann hører om slag, hungersnød og flom, og dog intet vet om hvad disse ting betyr — selv om han kanskje er kommet op i et gateopløp, har måttet undvære middag en gang, eller er blitt gjennembløtt i en byge. Kaptein Mac Whirr hadde seilet over havenes flate, som mange mennesker glir over tilværelsens år, for å synke stille i en rolig grav, uvitende om livet helt til slutten, uten nogensinne å ha sett hvad det rummer av svik og vold og redsel. På sjø og land er der slike menn, så lykkelige — eller så forsmådde av skjebnen eller av havet.