Syk kjærlihet/XVI

Fra Wikikilden
Fire dage efter (Thorsda 14de juni 88).
BREV TIL VERA

Endeli endeli hadde Di faat mit brev og nu gik Di og smilte for Dem sell dernede i haven — og kunne bare ikke rigti forstaa hvorfor jei behøvet aa ha det saa vont...

Nej naturlivis: naa var det jo bragt paa det rene at jei elsket Dem, og saa var jo alting iorden. At Di ikke elsket mei det var jo vistnok saa; men

alikevel, jei maatte da være gla til, at jei elsket Dem.

Ja Vera, jei er gla til, det sa jei Dem jo sist, jei er gla til ve aa være saa syk a Dem som jei er, og jei vil gjerne faa lov til aa komme hjem til Dem og gaa efter Dem i alle dørene, ut og inn hele dagen, og la Dem være gla i mei, og væmmeli mot mei af og til naturlivis, og faa en liten seng, ikke ve siden a Deres, og faa det baade gott og vont, og lægge hode i Deres fang og faa Dem til aa klappe mei paa kinne — jei vil gjerne faa lov til alt det Vera; i fjorten dage. Eller i en maaned om Di vil og det kan la sei gjøre; eller til en bestemt dag og time ikke for langt borte. Men et saant liv utover i en ubestemt fremtid — nej! — Hør naa: i 10 aar, ja i meget over det har jei visst at uten aa elske og bli elsket igjen kunne jei i længden ikke leve. I 10 aar har jei vaagnet hver maaren uten haap om noensinne aa kunne komme til aa elske noen, fordi jei tænkte ikke paa andet — og kjærliheten kommer ikke naar man vil. Og hver dag i alle disse evindelie aar har jei fortvilet sagt til mei sell: «hvorfor saa ikke dø idag lissaa gott som imaaren?» Men bestandi har det svaret dybt derinne i mei: «hvem vet! hvem vet! dill videre og se!» — altsaa bestandi en liten rest af et haap. Men saa traf jei jo Dem og ble saa gla i Dem som jei ble — men elsket Dem allikevel ikke. Og da opga jei definitivt det hele. For ut over Dem, det følte jei, ut over Dem var der ingen — og saa rejste jei til Paris; jei ville se Paris først siden der var anledning til det, og saa dø. Og jei fik ikke engang se Paris, for jei var jo saa fatti og jei gad jo ikke bestille noenting — men dø kunne jei allikevel ikke, før jei hadde set Dem ennu en gang, og Di kom jo herned til Salonen. Naar Di saa var rejst skulle det ske. Og som jei saa gik der absolut uten haap og derfor ossaa uten noen vilje til aa elske Dem, saa kom Di og tok mei tout simplement — og saa var det altsaa kommen tilslut, det jei bestandi hadde hat en liten rest a haap om; det var kommen naa da jei hverken haapet eller ville mere. Og saa vil Di at jei naa da jei elsker Dem og vet at jei aldri kan elske noen annen — naa vil Di at jei skal vaage hver maaren i 10 aar til og vite at aldri! aldri! — jei skal komme hjem og sitte i fængsel for bakefter aa bli me Dem og Waldemar bestandi. — Kunne jei det Vera — ja da elsket jei Dem iallefall ikke.

Men jei elsker Dem jo heller ikke, De er «temmelig sikker» paa at jei tar fejl naar jei tror det; det er bare noe jei biller mei sell inn. — Vera! Di vet lissaa gott som jei at jei elsker Dem; ellers gik Di ikke og smilte for Dem sell i haven — for Di vil, jei vet det, Di vil jei skal elske Dem. Di visste at jeg elsket Dem allerede dengangen Di rejste bort me toge fra Gare du Nord. Jei læste det i det ansigte Di sat me i kupévindue da toge rullet mei forbi. Triumf var der i det ansigte. — Di visste at naa hadde Di mei ganske og aldeles og kunne gjøre me mei hva Di ville. Medlidenhed var der i det ossaa forresten, megen medlidenhed, for Di var jo gla i mei og syntes nok det var synn paa mei at Di ikke elsket mei igjen. Men fast ville Di holle mei, den viljen læste jei ossaa i det ansigte, og det visste jei at jei ikke ville kunne holle ut — og saa var det jei vente mei fortvilet mot toget og ville kaste mei inn under det. Men det kunne jei altsaa ikke, jei elsket Dem formeget, jei visste jo hvor Di ville komme til aa sørge hvis jei gjore det uten aa ha sagt det til Dem — og jei kunne ikke, jei ville ikke gjøre Dem saan sorg. Men naa naar jei kommer og det er sagt — da maa det jo ske, Di forstaar jo det ikke sant, og da ville det jo være hæsli a Dem, om Di, naar Di vét det maa ske allikevel, ville la mei gjøre det alene — det kunne Di aldri nænne, ikke sant? ellers maatte Di jo virkeli være degraderet og det er Di ved gud ikke — vel Vera?

Men Di tror ikke at det allikevel maa ske, for: Di er saa «temmelig sikker paa» jei tar fejl naar jei tror at jei elsker Dem; jei kan jo bare prøve mei sell: «hvis jei synes den tingen er styg naar det gjæller Dem, saa elsker jei Dem iallefall ikke.» — Du store Gud, Vera naar jei vaagner om maarenen paa den sengen hvor Di engang har ligget, og hvor siden ikke noe kvindemenneske har ligget eller kommer til aa ligge saalænge den er min — naar jei vaagner her paa denne sengen og forbanner dagen og slynger armene omkring hodeputen og klemmer den inn til bryste mit og biter i den, og søker og søker ennu en gang efter et langt haar som jei kunne spise, men finner det ikke, og anstrænger og anstrænger min fantasi for aa faa frem Deres nøkne skikkelse som jei syns jei skulle kjenne i alle linjer, men som jei allikevel ikke kan faa frem, fordi der hviler som en vidunderli hemmelighet over hver af Deres lemmer, over hver plet a Deres hud — naar jei ligger der og skriker af hele min sjæl efter Dem — tror Di saa jei i min fantasi nøjer mei me aa gjøre me Dem, saan som jei har gjort me hundrede skjøger?! — Aanej, me Dem løper jei jo linen helt ut, jei blir ikke mæt a Dem, jei ligger jo der og sukker og sukker efter hvasomhelst fra Dem: — efter aa slikke Deres sved, efter aa suge det blo som rinner fra Dem hver maaned, jei vil suge det inn i mei altsammen saa ikke en draape gaar tapt, jei ønsker mei aa kunne leve bare af affalle fra Deres legeme, Deres urin vil jei drikke, Deres exkrementer vil jei spise, alt, alt! vil jei gjøre me Dem som en menneskeli hjerne kan hitte paa — og jei ligger og leter efter noe som kunne tømme det hele ut, og finner tilslut ikke andet enn et aah, om jei kunne gjøre mei bitte liten og krype inn i Dem og kysse Dem og slikke Dem invendi, overalt, og bli derinne, og leve og dø derinne, inne i Dem — men det var jo heller ikke nok...

Saa! — naa er det altsaa sagt, og det maatte jo sies, siden vi engang var begynt me dette her.

Om dette nu er stykt eller ikke stykt, hva kommer det sagen ve? det afhænger jo af om Di syns det er stykt eller ikke. For mei er det jo altsammen dejliere enn noen ting i verden naar jei ligger der og skriker efter Dem af hele min sjæl — dejliere enn noenting i verden, samtidi me at jei væmmes ve at jei tiliere har kunnet gjøre bare det ene som jei skrev om, me noen som ikke var Dem. Men at det er sykt, det er sikkert. Eller hvorfor, naar jei ligger her paa denne sengen, hvor Di har ligget engang, og fantaserer mei til at Di elsker mei — hvorfor risler der mei da ikke simpelthen en koll gysen ned gjennem huden, hvorfor løfter der sei ikke en mægti bølge derinne i mei og stiger op gjennem hele mit legeme saa det blir som af jern, og jei lægger mine hænder paa Deres skuldre og ser Dem inn i øjnene og ser at Di elsker mei og vil — og saa trykker jei Dem tæt inn til mei og kysser Deres dejli buete læper og synker hen over Dem og blir væk og forsvinner i vellyst ve at virkeli, virkeli det vidunderlie det utænkelie sker: at Di aapner mei Deres skjød og tar mei, tar mei, Di! i favn — hvorfor er det ikke den fantasi som kommer først? Om saa siden, naar den fantasi var brustet og jei ikke kunne faa den frem igjen og jei laa der og sukket efter Dem — om saa det kom alt det andet, det ville ikke være sykt; for der gives jo ikke den optænkelie ting i verden som jei ikke ville ha lyst til og finne det dejli aa gjøre me Dem som jei elsker. Men at alt dette andre kommer først, og at det første, det naturliste, det som sker og maa ske naar man er helt tat, ikke bare psykisk og ikke bare fysisk, men psykisk og fysisk paa engang, at dette første bare kommer tilsist, som et sykt spørsmaal, det er sykt — og fælt. Fordi Di ville finne det fælt Vera. Eller tænk Dem at Di elsket mei og jei laa hos Dem den første nat og gjore me Dem alt hva man kan finne paa aa gjøre — og saa først tilslut saan tilfældivis ossaa det som naturlien er det første naar man elsker, fordi at hvis det bare kommer tilfældivis saa er man ikke helt tat, baade psykisk og fysisk paa samme gang — hva ville Di saa føle ve det, hvis Di elsket mei? Og jei? — forstaar Di at jei ville dø af skam over ikke aa være helt tat a Dem som jei elsker? — og kansje ville skammen gjøre at det kom ikke engang tilfældivis, for naar man dør a skam saa vil man, og naar man vil saa kommer det netop ikke. Vera, hva ville Di føle ve det hvis Di elsket mei? Ville ikke Deres kjærlihet blegne paa en nat eller to eller tre, hvis Di saa, at helt ble jei ikke tat ve at Di ga mei Dem sell? ville den ikke blegne for bestandi hvis ikke innen den tid ialfall Deres kjærlihet hadde helbredet denne psykiske sygdom? og var det rimeli at en saan fjorten femten aars sinssygdom kunne læges i saa kort en tid, om den ennu kan læges saa sent? — Disse spørsmaal: kunne Di elske mei? og kunne kjærliheten helbrede mei for denne fortvilete sins-sygdom og gi mei igjen evnen til aa bli tat helt? — de spørsmaal var det som fôr mei gjennem hode da jei sat der den natten sammen me Dem paa den bænken oppe i Avenue Friedland og pludseli forsto, pludseli visste at jei elsket Dem. Og jei svarte mei sell at hvem, hvem, hvem kunne vite... Men saa sat jei altsaa der me mit syfilis-saar paa læpen og kunne ikke falle Dem om halsen og kysse Dem og si Dem, hvor jei elsket Dem; si Dem at for mei var det livet eller døden om Di elsket mei eller ikke — og faa Dem til aa forstaa det altsammen — og kansje, kansje erobre Dem, og igjen bli et levedygti menneske som kunne ta fat og slaa slag som aldri før. Jei kunne ikke det der jei sat me det saare paa læpen — og saa følte jei slage som tabt, og tabt for bestandi. Paa den maate fik det saare betydning for mei, ellers betydet det jo ingenting — aah, hvor jei hadet det saare. Men saa ble det altsaa min trøst mens jei sat der fortvilet over det saare, det ble min bitre trøst, at herregud, om jei hadde vunnet Dem naa et øjeblik, saa hadde det jo allikevel ikke nyttet. For sell om Di hadde kunnet elske mei naa til trods for den psykiske sygdom jei led a, og sell om Deres kjærlihet hadde kunnet holle ut til sygdommen var overvunnet og jei igjen var blet en ung mann som kunne bli helt tat a Dem som jei elsker — og allerede det var jo saa stor en kjærlihet at den næsten var utænkeli — saa kunne jo allikevel saanne saar komme naarsomhelst, hvem innesto mei for det! og en god dag saa kunne jei uten aa mærke det faa en liten blemme i munnen — og netop naar den brast, kansje under et kys, saa kunne Di tilfældivis ha en liten rift paa læpen eller et lite forkjølelses-saar eller noe saant, og saa kunne Di ossaa faa syfilis, og saa kunne Di i et halt aars tid ikke mere kysse lille Gog, og siden efter maatte Di bestandi være lissaa ræd for aa kysse ham, som jei hadde maattet være for aa kysse Dem — og endda kunne der kansje me guds hjælp ske en ulykke me ham som der var skedd me Dem. Og gik Di saa dertil me barn naar Di fik det, saa ville barne bli ødelagt derinne i Dem, for fostere taaler ikke aa bli fødd op me syfilistisk blo — ossaa en hyggeli resiko! — Og saa desforuten alt det andre: — kansje kunne jei ikke engang skaffe Dem noe barn, jei som har hat epididymit eller epidydemit eller hva det heter, i saa volsom grad og saa mange gange — den sygdommen jei fik en mindelse af igjen den maarenen jei maatte drikke de tre absintherne. Herregud, jei har jo hat alle de sygdomme af den slags som man kan faa. Sansynlivis har jei vel som saa mange andre en rest tilbake af en gammel gonorrhé ossaa — og saa kunne Di, om Di elsket mei, en go dag gaa hen, som det jo hænner saa ofte me kvindemennesker som gifter sei, og faa Dem et saant hyggeli underlivs-tilfælle; og hva kunne det saa nytte at mei gjore disse sygdomme ingenting, at jei kansje kunne bli gaaende me det altsammen uten mén og føle mei frisk og sunn til jei ble 100 aar! — Nej! nej! jei følte det der jei sat paa den bænken ve siden a Dem og stirret fortvilet ut i mørke, gud hvor jei følte det: at sell om Di hadde kunnet elske mei me saa modi en kjærlihet at Di hadde villet overvinne den psykiske sygdommen min — aldri kunne Di elske mei slik, at Di ville løpe alle disse fortvilete risikoer. Aldri! aldri! — og saa hadde det altsaa allikevel ikke nyttet noe om jei ikke naa tilfældivis hadde hat det saare — det var min bitre trøst da jei sat der, stum, og saa at det vàr døden kjærliheten var kommen for aa bringe mei istedenfor live — og derfor saa sørget jei heller ikke mere over det fille saare. —

Og nu forstaar Di, Vera, hvor liten mening der er i aa si, at herregud den sygdommen, er den saa farli da? og det andre, er det virkeli saa stygt da? Det er jo ikke det at jei har gjort saan som jei skrev me hundrede skjøger som gjør at jei vil dø! og heller ikke at den syfilisen er farli for mei — for dens skyll kunne jei jo gaa sunn og frisk omkring til jei ble 100 aar hvis jei ikke netop var uheldi. Det er jo ikke det. Men det er det, at den psykiske sygdom som blant andet har skaffet sei utslag i at jei gjore saan me de skjøgerne, den ville jo sansynlivis allerede i og for sei være tilstrækkeli til aa dræpe Deres kjærlihet, sell om Di ellers kunne elske mei — og naar saa dertil kommer alle disse fysiske sygdomme ossaa, me al den risiko de ville utsætte Dem for, saa er det jo aldeles klart at aldri, aldri kan Di komme til aa elske mei. Og derfor er det jei maa dø, naa da Di først er runnet mei i bloe som Di er — forstaar Di ikke det naa Vera, efter alt hva jei har sagt Dem? Naa kan jei jo ikke dille videre mer og si til mei sel: «hvem vet! hvem vet!» — for naa er jo det siste haap ute om noensinne aa kunne komme til aa elske og bli elsket igjen — og uten det kan jei ikke leve. Forstaar Di naa at jei kan ikke rejse hjem og gaa i fængsel for bakefter bestandi aa bli sammen me Dem og Waldemar? Di ville bli saa gla hele Deres liv da, sier Di. Aa nejda Vera! det ville ikke bli saa morsomt aa ha mei gaaende der som idiot — og forsørge mei maatte Di s’gu atpaa, for Di tror da ikke jei kunne bestille for to danske skilling naar jei gik der me et saant liv liggende sikkert og haapløst foran mei. — —

Di forstaar altsaa det, Vera, at naar jei naa kommer, saa kommer jei me en brun flaske i den ene lommen og en revolver i den anden, og saa sætter vi en dag og en time, og saa faar jei være sammen me Dem saameget som Di vil og kan gi mei lov til intil den dagen og timen kommer — og saa tømmer jei flasken og sætter mei ned ve siden av Dem og holler Dem i haannen og ser paa Dem intil jei blir søvni og øjnene vil lukke sei. Saa jei paa Dem ennu engang, en eneste siste, og saa lukker jei øjnene og synker ned paaknæ foran Dem me hode i Deres fang, og saa jager Di mei en kule gjennem den syke hjernen min. Og saa begraver Di mei og sørger over mei som man sørger over én, man har vært svært gla i, men som man ikke har elsket. Og saa skriver Di, sammen me Waldemar, videre paa den literatur om levende virkelie mennesker som det tilfældivis ble mei som kom til aa begynne fordi jei var saameget ulykkeliere enn dere andre. Di skriver videre, Di behøver ikke mei Di til det. Og saa kalder Di Deres første bog: «Mit liv» af fru Vera Holmsen, og lar den enne der hvor Di gifter Dem me Waldemar. Og den bogen gjør en epoche i norsk literatur som ingen bog noensinne har gjort i noen literatur. Og saa skriver Di siden videre det andet Di lever, og andre begynner ossaa aa skrive, og Di ser en hel ny literatur voxe sei op omkring Dem, og føler at Di har ikke levet forgjæves, og at har Di enn ikke altid vært lykkeli just, saa har Di allikevel hele tiden levet — og det vil Di enne me aa bli noksaa fornøjet me. Og imens ligger jei, som alt længe var dø ennu mens jei levet, stille og roli dernede i graven og tænker og føler ingenting, men har fre. — —

Adjø da Vera! adjø saalænge kjære kjære kjære Dem! — hvor jei er syk af Dem, jei holler ikke ut aa være her i Paris hvor Di ikke er, og jei kan ikke komme herfra ennu. Jei hader alle mennesker her naa og kan ikke snakke me noen, for jei forstaar ikke hva de taler om, jei bare tænker paa Dem. Og ingen ting kan jei ta mei til. Siden Di rejste har jei ikke aarket andet enn aa gjøre færdi den Bjørnsons-artiklen, fordi at den hadde jo Di arbejdet me paa. Men slutningen ble vist ossaa saa som saa. — Bare Lili kan jei, bare henne forstaar jei, hun snakker saa gjerne om Dem, og ve henne er der lissom ennu en duft igjen a Dem. Men henne kan jei jo ikke faa være sammen me uten naar han er der, og han snakker hele tiden om andre ting, og imens sitter jei og ser paa henne for aa finne ut hva det er for noe ve henne som minner om Dem — og saa blir han utaalmodi og sier —: «Naa gaar vi Lili!» —

Adjø da ennu engang, adjø saalænge! Di vet jei er Deres ikke sant, Deres ting, som Di kan gjøre hva Di vil. Men Vera! Di skal hanle fornufti me mei; for Di vét jei har glasplater i hode, og hanler Di ufornufti me mei, saa gjør jei oprør — og saa bli det værre bakefter for Dem, at Di har vært slem imot mei paa det siste. — —

Adjø! adjø! herregud om jei hadde Dem her bare et eneste eneste minut, og fik holle Dem i haannen og se Dem inn øjnene — hvor det ville lindre!

P. s. Det Di sente mei var brilliant, men der mangler et par smaating i det — noe man ikke forstaar om Dem. Vi skal snakke om det naar jei faar se Dem, for det kan nok ikke nytte, forhaabentlivis ialfall kan det ikke nytte aa skrive til mei efter dette breve — jei haaper nemli, saa umuli det enn ser ut for øjeblikke, allikevel aa komme afsted den 21de. Da rejser ossaa Lili og Jacob. — Gud, hvis jei ikke kommer afsted!...