Svedjebruk/test

Boken på norsk Prosjekt 1.pdf

(s. 1–36).

bookBoken på norsk Prosjekt 1.pdf1-36

Denne publikasjonen må gjerne siteres og brukes. Copyrightreglene tilsier at kildehenvisning blir oppgitt. Forfatters adresse: Per Martin Tvengsberg Warangu Mois EE-46231 Varangu Estland E-mail: warangu@gmail.com Utgiver: Norsk Skogfinsk Museum N0-2256 Grue Finnskog E-mail: post@skogfinskmuseum.no Omslåg: Tore Hansen Trykk: Flisa Trykkeri AS ISBN 978-82-93036-00-5

OTRS permission

OTRS permission has been stored in ticket number 2013040210010711. Jcb (diskusjon) 21. mai 2013 kl. 10:57 (CEST) == Forord ==

Finnskogkulturen har her sine røtter østover, og finnes over hele det nordlige Eur-Asia. Svedjebruket var hovednæringen til skogflnnene. Svedjebruk var en meget arealkrevende driftsform, og medførte stadig behov for nye arealer. Dette var bakgrunnen for den folkevandringen som langsomt spredte seg vestover. De søkte til stadig nye skogområder, og trengte granskog med god bonitet. Til Norge kom skogfinnene i 1620-1630-åra. De første slo seg ned i grensetraktene mot Sverige, men spredte seg videre på Østlandet til Telemark i vest. Det er registrert skogfinsk besetting i 40 kommuner i Hedmark, Oppland, Buskerud, Oslo, Akershus, Østfold og Telemark fylker. Norsk Skogfinsk Museums hovedoppgåve er å ta våre på og formidle videre den skogfinske kulturarven. Per Martin Tvengsberg er en av de som har mest kunnskap om den skogfinske kulturen. Jeg anbefaler derfor dette skriftet til alle som er interessert i å bli bedre kjent med dette tema.

Ragnhild Queseth Haarstad Styreleder i Norsk Skogfinsk Museum.

15. august 2009 Svedjebruket på Finnskogen er utgangspunktet for denne studien. Som etterkommer etter finnskoginger, har dette emnet alltid vært av interesse for meg. Da jeg lærte bokstavene, leste jeg bakpå ei bok i peisestua hjemme; Kansatieteellinen Arkisto. Far ba meg spørre bestemor, da jeg ville vite hva dette betydde, men bun forsøkt Bare å roe meg ned, med å si at det var nok noe mystisk finsk. Det kan hende at dette også blir en mangelfull presentasjon av svedjebruket og en for hypotetisk framstilling. Men jeg er av den oppfatning, at dristige hypoteser er langt å foretrekke framfor ingen hypoteser i det hele tatt. Om noen skulle påvise at mine funderinger ikke holder mål, sa er det for meg Bare å ønske dette velkommen. Hypoteser må jo prøves ut, ellers vinner man aldri ny kunnskap, og det er ambisjonen med mine streiftog inn i den ukjente og spennende førtiden.

Termenologien i svedjebrukslitteraturen er ofte forvirrende og inkonsekvent. Jeg vil anbefale Spencers kommentarer (Spencer 1966 6) og appendix B (Spencer 1966 175), som behandler denne terminologien. Engelsk litteratur bruker "slash-and-bum / shifting cultivation". Shifting betyr skifte av dyrkingssted, og med cultivation menes oftest i eldre litteratur et enklere jordbruk enn, "agriculture" står for, også om dette ikke er nærmere grunngitt. "Swidden" blir lite brukt i dagens litteratur, og er helt utelatt i flere nyere ordbøker.

Definisjoner

Jeg ser det derfor som nødvendig, Først å presentere tre definisjoner:

Svedjebruk betyr her dyrking av hominidenes og senere menneskenes matvekster på nybrente vegetasjons områder, skog, i færre antall år enn den tidsperioden de samme områdene overlates til naturlig gjenvekst (Conklin 1961 27).

Dette er den eldste formen for matproduksjon som proto menneskene har utviklet gjennom millioner av år. Svedjebruk er i løpet av dette lange tidsspennet utviklet til å bli en kompleks prosess, som krever koordinert samhandling av en større gruppe.

Denne livsformen kan føres tilbake til Afrika og/eller Kina, der forløperne til Homo erectus (det oppreiste mennesket) hadde sin gryende oppkomst for mer enn fem millioner år siden. Senere spredde de seg ut over hele verden, også til Nord-Europa for mindre enn en million ar siden. Men det er mye mindre enn en million år siden Homo sapiens (det mennesket som vet og kan) kom fra Afrika til Eurasia. De var da opplyste og erfarne mennesker allerede.

Svedjebruket er sterkt samfunnsdannende. Den minste enheten var klanen, svedjelaget, men flere grupper samarbeidet. Lederens, kuningas, hadde mange funksjoner, det var ikke bare praktiske, men også politiske og religiøse.

Svedjebruket var mobilt; klanen flyttet til nye skoger, for å brenne og dyrke. De har ikke hatt monumentale anlegg. Det er derfor vanskelig å etterspore dem arkeologisk, selv med erfaring fra undersøkelser av Terra Preta (trekull holdig jord). Svedjen varierte fra en enkelt på stedet, til en periodisk besetting, avbrutt av et passe langt øde tidsintervall. Denne hvileperioden var nødvendig for skogens gjenvekst. Undersøkelser av fjellhuler og andre naturgitte gunstige boplasser, har avdekket mange kulturlag på hverandre med ødeperioder innimellom. Disse lagene forteller om kulturens utvikling. Her skal jeg, i tilfeldig orden, Bare nevne noen slike steder: Catalhoyuk i Tyrkia, Altamira i Nord Spånia, Jeriko i Israel, Kostenki Voronezh i Russland, Skara Brea på Orknøyene og Vistehola på Jæren.

I våre dager er vi vant til stasjonære forhold, og til overmål er vi opplært i den europeiske tradisjon, som har betraktet svedjebruk som en enklere, primitiv livsform uten nevneverdig kulturell organisasjon. Denne holdningen er nok årsaken til at forskere har vært lite interessert i svedjebruket. Det er mange fellestrekk som preger de ulike svedjebrukskulturer, såkalte "primitive, selvlærte" trekk. De var nomader som ønsket å ha få ting å dra på, men ferdigheter og kunnskap var ingen tung bør. Svedjebrukskultur er grunnlaget for våre dagers samfunn; våre verdinormer, skikker, ideer og konvensjoner.

Åkerbruket er for ungt til at det kan ha influert i noen vesentlig grad på menneskehetens utviklingshistorie, men likevel domineres vært daglige liv av dets manifestasjoner. Det er hovedsakelig den tropiske regnskogen, som idag har svedjebrukere, og de er på vikende front. "Den eldste av alle jordbruksmetoder er svedjebruket. " - Det har bedrivits i Sverige sedan uraldriga tider och som det synes i allt større omfatning ju lengre tilbaka vi kornmer i tiden. Det ar det eldsta systemet for all odling, åtminstone av skogbevuxen mark, være sig det gjeller att beframja grasvaxten eller bereda marken for sedessådd" (Arenander 1923 99).

"Kauran Karjalan ahoille, Rukeheni Ruotsin maalle,- Vehnat viskoan Virohon,-Kylvan ohrat Suomen maalle, Hernehet Hamehen maalle, - Josta vilja virtoavi, - Vilja vierahan katehen" (Kaukonen 1984 ll, 252); Havre på Karelens svedjer, -Rug på Sveriges marker, -Vete avkaster Estland, - Bygg vokser på Suomis marker, - Erter på Hamås marker,- Her strømmer kornet på,- Kornet er alltid ved siden.

Stasjonært svedjebruk er kontinuerlig dyrking av matvekster på brente vegetasjonsrester etter forrige sesongs innhøsting på spesielt bearbeidede steder. Eksempel på stasjonært svedjebruk er Levadasystemer for regulering av vanntilførselen fra fjellene over. Andre eksempler er utnyttelsen av den varme fuktige dagluften, som kondenserer og avgir vann nattestid når luften tvinges oppover skråninger og avkjøles. Her foregikk svedjebruket også på kunstig oppbygget skrånende "terreng"; som på de hengende hager, pyramider (puha raamid), ziggurater og andre monumentale ofte kjegleformede anlegg (hauta). Megalittiske monumenter i Nabta Playa i Sudan er blant de eldste store menneskebyggverk. I Vest Europa finnes rester av megalittiske monumenter; Stonehenge og Durringham Walls på Salisbury sletten i Wales, steinrekkene ved Carnac i Frankrike og Palaggiu på Korsika, for å nevne noen store anlegg som har vært i bruk inntil ca. 1500 f.Kr.. Det stasjonære svedjebruket er meget mangfoldig og komplekst, men de er lett å finne i landskapet. Derfor har mange flere vitenskapsgrener kommet med i aktiv forskning her, enn ved studiet av nomadisk svedjebruk.

3 Åkerbruk

Åkerbruk er dyrking av matvekster på brent, ryddet og siden årlig mekanisk bearbeidet jord, eller på jord som er beriket ved temporære oversvømmelser eller annen natur påvirkning. Elvedaler som Eufrat og Tigris i Mesopotamia, Nilen i Egypt, Indus i India, Yangtse og Den Gule Flod i Kina er eksempler på dette. Åkerbrukeren idag har liten eller ingen kunnskap om rydningsmåten. Dette ligger oftest langt bakover i førtiden, og er dermed irrelevant for hans daglige virke. Det påvirker ikke livsgrunnlaget, med mindre han bryter nytt land. Menneskers pløying og harving av jorda er den yngste av de tre dyrkingsmetodene. Omkring 1300 f.Kr. ekspanderte Indoeuropeere vestover Lilleasia og Balkan og fortsatte videre inn i Europa. På sin vei lærte de a smelte tellurisk jern av hettittene. Den europeiske jernalderen begynner ca. 800 f.Kr. Herodot (484-425 f.Kr.) forteller legenden om skyterne som fikk plogen sendt fra himmelen.

Jernplogen

Jernplogen kom til å revolusjonere jordbruket. Den enkelte åkerbrukeren har hele ansvaret for matproduksjonen uten noe nødvendig samarbeid med naboen. Det enkelte menneskets etikk og moral, men også makt ble avgjørende. Individets bevissthet om ansvar, synd og frelse og dermed også tro vokste fram. Troen på og respekten for en Frelser/Gud vinner fram, en tro som en nødvendig korreksjon i overlevelsesprosessen. Åkerbruksreligionen blir en monoteistisk religion. Den krever en personlig tro; jeg tror på en Gud. Det kreves fortsatt resurser i form av jord, kunnskap og arbeidskraft, men i tillegg blir det nødvendig med nye lover, fordi det etter hvert ville ha blitt kaotisk uten nye regler for menneskenes sameksistens.

Det gamle mobile samfunnet med sine ritualer og sosiale systemer ble totalt forvandlet ved overgangen til åkerbruket.

Middelhavet

Ved Middelhavet skjedde dette før romersk keisertid, og nordover kom forandringen noe senere. Etter en tids bruk av den samme jorda, blomstret en dødelig soppsykdom opp, ergot, særlig kraftig i området som nå er Frankrike - Tyskland.

Ergot påvirket oppdelingen av Mellomeuropa

Det hevdes til og med at Ergot i disse to kongerikene. Ergot spredte seg til England og videre nordover i Europa, og kan våre en sterkt medvirkende årsak til Grønlands avfolkning i senmiddelalderen. Rugen var spesielt utsatt for dette smittefarlige soppangrepet, men det vil bli omtalt senere i denne publikasjonen.

Mange kulturelement fra svedjebruket fulgte med inn i jordbrukssamfunnet

Mennesket trenger sine sosiale omgivelser for å få bekreftelse på sin egen identitet. De gamle funksjonærene fikk nye tilsvarende oppgaver; Svedjelederen ble høvdingen, den allmektige, voldsomme lederen som alle måtte adlyde. Øksemannen ble livegen bonde på en tilmålt parsell jord, etter at storfamilienes ledere hadde fordelt arealene seg imellom. Og den svakeste ble trell.

Avlingen ble fordelt slik som før. Bonden fikk som oftest beholde en tredjedel av avlingen eller en femtedel på kunstig vannet mark. Dette ble grunnlaget for en ny sosial lagdeling og spesialisering av ulike grupper i det nye samfunnet. Fellesskapet var ikke så altomfattende lengre, og ulike grupperinger kom i strid med hverandre om retten til å eie jorda. Skiftende maktallianser sørget for politisk stabilitet for å unngå å bli erobret eller for å erobre. Mye av jernet gikk med til krigføring i steden for matproduksjon. Tidligere tiders steinredskaper hadde ikke vært brukbare i strid.

Materialismen ble en pådriver

Materialismen ble en pådriver, og eiendomsretten ble en maktfaktor, som gjorde det nødvendig med håndhevelse av nye regler for å dempe stridighetene. Sammenslåing av små kongedømmer, basert på politisk strategi, ble vanlig praksis. Ny organisering og legale / sosiale strukturer oppsto rundt i Europa. Dette kom senest her i nord, som f.eks. i Mælar området (Hyenstrand 1974).

Her fikk kristendommen først innpass i vikingtiden

Her fikk kristendommen først innpass i vikingtiden. Kirken var avhengig av et sterkt åkerbruk før den kunne vinne fram med en individuell personlig tro på Kvite-Krist. En meget stor variasjon innen svedjemetodene har utviklet seg gjennom tidene, avhengig av de mange impliserte variable faktorene; klima, topografi, tilgang på skog / jord, vegetasjon, arbeidskraft, teknologi og erfaring. Svedjebrukerne har normalt vært nomader, og de satte få lesBare spor etter seg, bortsett fra store endringer i den naturlige gjenveksten. Vegetasjonsendringene er ofte feilaktig tolket sorn om de var upåvirket av mennesket.

Forholdet mellom populasjon og produksjon av mat.

Et kontroversielt tema har vært forholdet mellom populasjon og produksjon av mat; avkastningens størrelse i forhold til folketallet. Registrerte data fra den ene kulturen er som oftest lite sammenlignBare med en annen kultur, og innhenting av relevante data er også svært komplisert, ofte fordi forskeren ikke kjenner den fremmede kulturen godt nok. En vanlig mangel er at perioden for gjenvekst ikke har vært tilstrekkelig tatt hensyn til. Overproduksjon var vanlig og derfor en uberegnelig faktor.

Måleenhetene fikk ny betydning i åkerbruket, men nevningene levde videre. Nå ble de basert på åkerbrukets parametere;en "øks" ble lik en ,lott", men hvor mye arbeid er det? Hvor mye rug er en "stakk"? "Haken" var tidligere det samme som svedjen, men i åkerbruket ble det et arealmål. Utover i middelalderen overtok åkerbruket matproduksjonen også her i Norden. Åkerbruk har ført til at kvaliteten på matkornet stadig vekk blir dårligere, mens kvantiteten har økt. Antallet "tunnland" pr. haken økt, men tunnland var heller ikke opprinnelig noen arealenhet. I Estland ble haken-tallet mye større i 1500-åra enn det hadde vært på 1200-tallet (Johansen 1925 2), for nå var haken og tunnland i ferd med å bli arealtall. I kildene fra 1300-tallet er svedjebruk og åkerbruk adskilt; "acker ungerodet und gerodet I ungebuwet und gebuwet I ungeploget und geploget I agri inculti et culti"(Johansen 1925 80). I denne overgangstiden fantes ennå ingen arealstandarder og variasjonene var derfor uoversiktlige.

Menneskets historie er kompleks, men historiens gang kan spores om man starter med forholdet mellom landskap, flora, fauna og klima. Ved å registrere menneskets innvirkning på naturen i sitt arbeide for å oppnå tilsiktet matproduksjon, kan man også observere sammenhengen mellom næringen og sosiale endringer. Registrerbare naturendringer og klimaskiftninger har påvirket svedjebruket, som også har en etnologisk, sosial og teknologisk dimensjon. Dets regularitet kan forstås ved studie over en lengre periode under de kontinuerlige kulturelle og, økologiske endringer (Conklin 1961 29). Ved å rangere lokale variasjoner på ulike steder over tid, kan man påvise systematiske relasjoner mellom onkologiske komponenter og deres metodiske avhengighet av hverandre.

Forøvrig finnes mange andre avhengighetsforhold som kan være til nytte i forskningen av svedjebruket. Brenning for å rydde nytt åkerland eller brenning for grasproduksjon kalles ikke svedjebruk i denne sammenhengen. Jeg har valgt å holde rydningsbrenning utenfor i denne studien, fordi oppgaven ville bli en annen ved å involvere dette tema. Men mitt valg må ikke tolkes dit hen at nyrydding og grasproduksjon ikke har vært av betydning.

Studie av svedjebruket må nødvendigvis innebære at man setter seg inn i de praktiske detaljene og deres relasjon til hverandre. Språket er også en god medhjelper i denne sammenhengen. Talen er gammel og den har en logisk og semantisk oppbygning. Likedanne ordstammer har som oftest et nært etymologisk slektskap. Derfor står en del finske ord i parentes etter det tilsvarende norske uttrykket, og her uten noen nærmere kommentar.

Svedjebrukets matproduksjon i stikkordsform blir:

Først stedsvalg og så følger hogst, brenning, såing, høsting og til slutt gjenvekst. Naturlige påvirkninger som måtte vurderes kan deles i tre grupper: klima (ilrna) -jord (maa) -liv (elo). Menneskets bidrag kan også deles i tre grupper: teknologi (kirves) sosial orden (kirjo) -erfaring (ruhnu).

Lederen av svedjelaget (noita) måtte til enhver tid å ha oversikt over egen klans aktiviteter for å kunne sette sammen disse tre parameterne til en slags "rubik-teming" ifølge erfaring og sin egen bevisste tenkning. Under tidsperspektivet omhandler de tre første stikkordene fjerning av den bestående vegetasjonen, og dette kontrolleres av mennesket.

De tre neste omhandler den nye vegetasjonen; avlingen og gjenveksten av ny skog. Tiden mellom innhøsting og gjenvekst varierer fra direkte overgang til gjenvekst via et antall år med sekundær bruk av svedjen (vuomå) til aldri noen gjenvekst; dvs. direkte overgang fra avling (piiha) til stasjonær gårdsbruk / boplass (piha). Naturgitte påvirkninger må noita Bare registrere og ta hensyn til i sin vurdering; klima med nedbør, vind, temperatur, dreneringsforhold, jordart, topografi, flora og fauna, mens han behersker det medbragte kulturfrø. Noita koordinerer slik at alt klaffer; teknologi med adekvat behandling av området til rett tid, hugging, brenning og sosial orden med svedjelagets funksjoner. Runediktningen var en trofast medhjelper ved utnyttelsen av tidligere tiders erfaringer og kunnskaper, og diktene har heldigvis evnen til å overleve.

Svedjebruket krevde et stort antall mennesker, for at gruppen kunne overleve som en operativ enhet, og det er en kompleks syklus av synkroniserte prosesser utført av enkeltindivider og/eller grupper i et forpliktende livsnødvendig koordinert samarbeid. En slik produksjonsenhet blir ofte kalt en klan, storfamilie, kind, thiod, ætt eller tribe, på russisk plemja, rod, på persisk taumå og på sanskrit jana-, kula-.

Landsby heter i dagens finsk-ugriske sprak; kula og ordet kullå er et forsterket ja, dvs. de som er samstemte og enige. Det enkelte mennesket i svedjebrukssamfunnet hadde betydning som en deltager i fellesskapet, ikke som en egen person. Individualisme var et ukjent fenomen i dette samfunnet.

Svedjebrukets komplekse syklus består av en mengde forskjellige nøye synkroniserte gjøremål, som utføres av enkeltindivider i et intimt samarbeid. Dette samspillet skal være så godt innarbeidet, at det enkelte menneske går helt opp i fellesskapet. Disse sofistikerte prosedyrene oppfattes dårlig av utenforstående, og blir i eldre litteratur ofte karakterisert som religiøse ritualer, uten at de blir tillagt noen praktisk betydning. Bare unntaksvis har utenforstående kunnet sette seg inn i den funksjonelle sammenhengen. Svedjebruket var avhengig av at de ulike prosedyrene ble korrekt og synkront utført. Feil utført prosedyre var katastrofalt, og kunne ikke aksepteres.

Derfor hersket en kult; ekskluderende, polyteistisk religion. Religionen var bærer av kunnskapen om verden; en kommunikasjonsprosess der kunnskapen holdes i hevd ved stadig bruk, og ny kunnskap utvikles og fortrenger ubrukelige rutiner med nye ritualer. Levereglene ble styrt av skogens, luftens og vannets åndelige overnaturlige vesener. Skogsråa/huldra, kjemper og dverger holdt til i underverdenen (allima), og de ble tillagt tre funksjoner; å hjelpe de menneskene som respekterer og verdsetter skogens ånder, å straffe de som bryter reglene i skogen, samt å påminne om at i skogen er man ikke sjefen, der kan man ikke opptre egenrådig. Tilsvarende var luftens (taevas) og vannets ånder, (jumal) og nøkken både hjelpende og straffende.