Storkarer/08
«Ho-o-i-ho!» lød det ind over haugene, saa dvergemaalet svarte fjernt borte fra Kvinkampen. En bukhorn-stut[1] med grovt
mæle svarte fra den anden side, og ret som
det var gneldred en liden fin gjethorn-pibe
midt imellem. Og haukingen blev ved, og
bukhorn-stuten tog sterkere og sterkere tag,
og gjethorn-piben trilled høiere og høiere, til
tonen blev saa fin, at den sprak og blev borte.
Og tonerne mødtes og blanded sig med hverandre og blanded sig med ekoerne fra det
fjerne, som kom længer og længer borte fra,
svagere og svagere; og bjelder, baade grove
og fine, slog ind og klang med, og okserne
brølte, og kjørne rauted, og gjetene mekred — — det var om morgenen, i det samme de
løste bølingerne paa Kvinstølen.
Det var en morgen, saa blank og frisk som den kan være paa fjeldet i juli maaned, slig en, da baade folk og fæ føler sig saa lette, som de kan flyve, da selv gamle kjør glemmer sin værdighed, slaar rumpen i veiret og gjør kalvesprætt.
En slig morgen er der altid liv paa sæteren; men det havde nu alligevel ikke hændt den hele sommer, at han Per Oppigar havde blaast saa sterkt i stuten, og Jens Melbø gneldret saa fint i gjethorn-piben, og han Peter Nerigar, som de andre kaldte Peter Flab, naar de var sinte paa ham, havde hauket saa som idag. Det var klart, at det var noget paa færde.
De drog ud fra hver sit sæterbol — der var bare tre paa Kvinstølen —, skilte sig med smaakreaturene fra bølingerne, som budeierne selv lokked til skogs idag, og satte afsted, som de skulde paa hver sin kant, Per bent over Storhaugen, de andre i en stor sving udenom. Men der bag, da de var ude af syne fra sæteren — det var ikke værdt, at nogen fik vide, at de gjætte i hop —, der bøide de sammen igjen, og alt som de nærmed sig hverandre, hauked de og blaaste og ropte paa gjetene, saa det ljomed indover fjeldet; og da de mødtes, drev de alle tre flokkene sammen i en hob, — idag var det ikke tale om andet, end at Peter Flab ogsaa fik drive sine sammen med de andres. Og da de vel havde gjort det, hauked Peter igjen, som han var gal, og Per satte i en laat paa bukhorn-stuten, saa øinene stod ud af hausen[2] paa ham, og Jens trilled saa hvinende fint og langt paa gjethorn-piben, at han blev rød i ansigtet som en hane.
Og saa ropte Per: «Slig skal vi ta imod Nysætringerne; de skal høre, det er Kvinstøl-gutterne, som kommer.»
«Bare de møder?» mente Jens.
«De maatte skamme sig, de, som er saa mange!» mente Per.
Da gjorde Peter Flab et rundkast, saa det skrangled i begsømskoene. «De kan komme saa tykt som en sauflok, de skal faa det, de gaar efter.»
Sagen var, at de skulde i krig idag, Kvinstøl-gutterne.
De havde hørt om, at gjæterne i gamle dage, naar de var uenige om gjætlerne, mødtes og slos. Det skulde endda en steds langt borte i fjeldet — ja om det var saa svært langt, det vidste de nu ikke saa sikkert, kan hænde det var nærmere, end nogen trodde — ligge en myr, som hedte Sjugut-myren. Den hedte saa, for der havde en gang syv gjætere mødtes for at holde opgjør. De havde endda gjort sig spyd af einer og brændt dem over en sagte varme, saa de var blit haarde som sten og seige som horn, og der var de seks blit paa pletten, men den syvende kom saa vidt hjem og fortalte, hvordan det var gaat til, endda han havde et afbrudt spyd i maven. Saa haardt gik det ikke til nu, for dette var i gamle dage; men det hændte da, at gjæterne slos nu til dags ogsaa; det var bare paa disse fillesætrene, at det var saa fredeligt. Men det kunde nu været morsomt at akkedere lidt med Nysætringerne om gjætlerne. Vistnok gjætte ikke Nysætring- erne ofte paa denne kant og aldrig ind i Kvinstøl-gjætlerne; men de kunde gjøre det, og kunde de først gjøre det, saa kunde de ogsaa snart begynde at lægge sig lige ind paa stølene til dem. Og kanske de tænkte paa noget sligt ogsaa, en skulde ikke tro Nysætringerne for godt. Og hvad skulde saa sauen deres blive fed af? Det var ikke rar gjæteren, som ikke fik sauen fed! De havde nu altid hørt, at grænsen for Kvinstølens gjætler gik mellem Blaatjernet og Hvidskjeg-stenen; men det var nu spørsmaal, om de ikke burde gaa længer, det var vist sikrest, at de erobred et stykke til. Den magre, langbente sauen til Nysætringerne kunde fø' sig paa en anden kant, det var ikke likere sauen heller; — de havde ikke noget med at fø' den.
Dette havde de nu tænkt paa og snakket om mange ganger; men det var ikke blit noget af før iforgaars, da han Lars Sagbakken kom og skulde paa Nysæteren for at lete efter hester. Da havde Per lige saa godt bedt ham med det samme, at han fik sige til Nysæter-gjæterne, at de værsgod skulde møde ved Hvidskjegstenen iovermorgen — saa mange de vilde —, saa skulde de faa snakke med Kvinstøl-gutterne om gjætlerne. De tænkte sig ikke andet, end at Lars Sagbakken maatte have hugset paa at sige noget saa vigtigt, og de tænkte nok, at Nysætringerne mødte ogsaa, for idag var det, det skulde afgjøres.
Kreaturflokken ræked afsted og spredte sig ud over myrene. De tre blev staaende en stund.
«Hvor mange tror du, der kommer?» spurte Jens.
«Der er ti sæterbol,» oplyste Per; «men det ligger folk bare paa de otte, og saa er der tre jentunger, saa det kommer vel bare fem, og selv om jentungerne er med, sa skjemmer ikke jeg ud fingrene mine med at røre ved kvindfolk.»
«Ikke jeg heller, sa Jens. «Jeg har tænkt at ta af mig den ene skoen og slaa dem i hausen med.»
«Nei, de er nok slemmere end som saa,» mente Peter, «en maa ikke slippe dem for nær; jeg vil gjøre saa, kaste mig over hovedet paa hænderne og træffe dem med hælene lige i brystet; da kan du tro, de skal trille bortover tuerne;» — og han kasted sig over hovedet, men datt ned med enden, saa det sang i bakken.
«Nei,» mente Per, «en skal netop komme dem nær, saa faar de ikke tag til at slaa. Jeg vil ta dem saaledes i kraven langt oppe og sætte tommelfingrene ind bag ørene og klemme til, da blir de magtesløse og dætter som melsækker.»
Ja—a, det vilde Jens ogsaa gjøre, eller kanske han heller vilde kaste sig over hovedet.
Det var kanske bedst, at de øved sig lidt, mente Per, saa kunde Peter være Nysætring.
«Hei du Nysæter-tamp, her har du Kvinstøl-gutterne. Hvem har git dig lov at gjæte til Hvidskjegstenen?»
Peter brølte i: «Jeg spør ingen Kvinstøl-tamp om, hvor jeg gjæter. Bare kom, skal jeg kaste dig saa høit, at du aldrig kommer ned igjen!»
«Du ser ud til det, du! Hvor lange ben har sauen din? Den kan vel skræve over saufjøstaget?»
Jens stod og hørte og var saa optaget, at han drog pusten baglængs og hiksted.
«Den kan altid skræve over en Kvinstøl-slamp og endda et stykke til. Jeg har ikke slige lam-unger som Kvinstøl-gjæterne.»
«Kom an, skal jeg syne Vorherre skosaalerne dine!»
«Kom an du!» og Peter kasted sig over hovedet og op igjen.
Per røg paa ham og fik ham i kraven, de arbeided, til de røg overende, og Per underst. — Jens oppaa ryggen af Peter for at faa ham af. Om en stund reiste de sig. Da sa Per: «Du tog mig nu. Men neimen om det havde hændt, dersom du havde været en Nysætring. For naar jeg blir sint, saa er jeg dobbelt saa sterk. Tror du det ikke? Saa kom an igjen!»
De røg i hop igjen, og denne gang kom Peter underst.
«Ser du nu, din Nysæter-slamp,» og Per reiste sig, svinged paa hælen og hujed, saa det ljomed.
Nu maatte de efter og vende kreaturene, saa tog de retning mod Hvidskjegstenen, og de løb og gjorde sprætt og ropte og hujed og blaaste, til de endelig fik kreaturene sammen igjen. Da lunked de saa sagtelig bagefter og snakked.
Det var skidt med det meste der bortpaa Nysæteren. Langbent sau, kjør, som bare vokste op i horn, og forsultne gjætere. Og se, om de havde nogen bukhorn-stut! Om de fødde en af de fillebukkene sine i hundred aar, saa fik de ikke en slik bukhorn-stut som den, Per havde. Ja, det forstaar sig, mage til stut, saa stor, fandtes nu kanske ikke i hele vestfjeldet, — men det blev ikke noget bortimod én gang paa Nysæteren.
Hvad skulde de nu gjøre med Nysætringerne, naar de havde givet dem juling? Skulde de tage dem med som krigsfanger, eller skulde de lade dem løbe? De var vist saa fæle til at æde, at det ikke gik an at holde dem som fanger. Nei, de fik følge dem næsten til Nysæteren og der tvinge dem til at sætte op grænseskjel mellem gjætlerne. De skulde faa bære sten, saa svetten skulde dryppe af de side buksebagene deres. Og det skulde ikke blive stort stykket, de skulde faa igjen paa denne side af Nysæteren, det skulde de være sikre paa ogsaa, det.
Alt som de nærmed sig Hvidskjegstenen, blev de forsigtigere og talte lavere. Det kunde nok være, at de var temmelig myge og spræke, disse Nysætringerne. Hvem skulde gaa frem først? Jens mente, at det skulde Per, men Per syntes, det var rimeligere, at Peter gik først, som var størst, men Peter syntes, at det skulde Jens, som var mindst, for ellers kunde Nysætringerne blive rædde og løbe. Nei, da syntes Jens, det var bedst, de gik frem alle paa én gang, saa Nysætringerne ikke fik skamslaa én og én, for de skulde være slemme til at slaa. Ja, saa gjorde de det da.
Nu nærmed de sig Hvidskjegstenen. Det var vist bedst, at de gik foran kreaturene, for ellers kunde disse skarve Nysætringerne finde paa at tage dem og drive dem frem paa sæteren. Det gjorde de da. Nu havde de bare én haug igjen. Skulde de huje og blaase i stuten og i gjethorn-piben? Nei, det var bedst, at de gik stille frem og saa først, hvor mange der var. En kunde aldrig vide, om de ikke havde faat hjælp med. En skulde gjerne se, der var dusinet fuldt. De listed sig op paa haugen saa stille som muligt, krøb bag buskene, og frem saa langt, at de saa ned paa den lille sletten, hvor Hvidskjegstenen laa.
Den laa der ganske stille i solskinnet, — og der var ikke et liv at se.
Gutterne reiste sig op og saa paa hverandre. De lytted, om de skulde høre noget til dem længere borte. Nei!
Da sa Per: «Skal tro, den slarven, han Lars Sagbakken, ikke har sagt fra? Eller kanske de ikke turde?» — «Jeg tror nu helst det sidste,» mente Peter; «de har altid hørt gjeti Kvinstøl-gutterne. Ja, nu hauker vi.»
Og Peter satte i at hauke, og Per blaaste i bukhorn-stuten, og Jens hvinte i gjethornpiben, saa det ljomed indover.
«Ja, nu rykker vi frem over grænsen. De skal se, at Kvinstøl-gutterne ikke er ræd for, hvor de gjæter.» — «Ja det gjør vi, lige ind paa stølene deres.» Saa lokked de paa kreaturene, som kom springende efter, og saa rykked de frem foran flokken, som snart gav sig efter igjen. De hauked og stuted og gneldred og skjendte paa Nysætringerne, som om de var saa nær, at de hørte. Det gik baade længe og vel.
— — Pludselig blev de alle tre i en pause staaende med aaben mund og lye. De syntes, at de hørte en svag hauking imod sig. Peter hauked igjen forsigtig. Jo, der svarte det ganske sagte, og det var ikke langt borte heller. Hvad tro dette skulde betyde! Var det Nysætringerne, som havde lagt sig i baghold? Ja nu var det bedst at gaa forsigtig, men de maatte nu alligevel frem og se, hvad det var. De holdt med én gang op baade med at hauke og at stute. — De listed sig sagte frem. Endelig kom de over en haug, og frem mellem nogle forkrøblede bjerker saa de ud paa en liden slette.
— — Paa en sten midt paa sletten sad en liden vakker, fillet gut og saa bortover mod den kant, de var, og rundt omkring ham laa en flok gjeter og sauer og ørted.
Det var saa vakkert og stille og fredeligt der, at de blev liggende en stund og bare se.
Endelig sa Peter: «Skal tro, der ikke er fler, som har gjemt sig?»
De speided længe, men da de ingen saa, beslutted de at gaa frem. Men det skulde ske med kraft. De reiste sig op, og paa et tegn af Per hauked Peter i, som han var gal, og Jens trilled igjen gjethorn-piben saa høit op, at tonen sprak, og selv satte Per i med bukhorn-stuten, saa det gjalded.
Kreaturene omkring den lille gut spratt op og blev staaende og glo, og han selv sprang ned fra stenen og blev staaende.
De marsjerte frem, og Peter kasted sig over hovedet midt paa sletten, og saa gik de frem til den lille gutten. Per gik lige bort til ham, spytted i næverne og sa: «Vil du ha juling?»
Men det var, som den lille gutten ikke forstod; han satte et par store forundrede øine paa dem, gjorde et stort kniks med hovedet og sa ganske stilfærdig: «God dag!»
Pers hænder datt nedmed siderne, han blev staaende og gabe. Dette kom saa uventet, han vidste ikke, hvad han skulde sige, og saa blev det bare til et lavt: «God dag igjen. Er du ude og gjæter?»
«Ja, — du ogsaa, ser jeg.»
«Ja, jeg er det.»
Det blev en lang pause.
«Du er vel fra Nysæteren, du!»
«Ja, jeg er det.»
«Hvordan staar det til der da?»
«Aa tak bra, faar jeg vel sige, undtagen at hun Farskoll er blit svært halt.»
Lang pause igjen.
«Han har ikke været indom dere med noget bud fra mig, han Lars Sagbakken?»
«Nei, ikke det jeg har hørt.»
«Aa nei, han har vel ikke det. Ja, det var ikke noget videre heller.»
Det blev igjen en pause. Endelig sa Per igjen:
«Det var en svær buk, du har.»
«Aa nei, den er nok ikke noget videre.»
«Jo, den var svær, det er sikkert ogsaa, det. Jeg har næsten ikke set magen.»
«Det er en svær stut, du har.»
«Aa jo, den er ganske bra. Har du ingen stut?»
«Nei, det har ikke blit raad til nogen.»
«Har gjæterne det godt paa Nysæteren?»
«Aa ja, hun Tonetta, budeien min, er svært lækker.»
«Faar du rømme nogen gang da?»
Den lille gut satte forundrede øine op:
«Nei, det faar jeg nu ikke lel. Men nu maa jeg efter kreaturene mine, for ellers gjæter jeg dem bort.»
«Har du ikke lyst til at komme bort paa Kvinstølen en gang?»
«Jo, det har jeg nok Iyst til. Det er borte nogen sauer for han Tobias, og da skal jeg kanske faa være med ham og spørge efter dem.»
«Ja kom indom mig da, saa skal du faa saa meget rømme, som du kan æde. Har du ikke lyst til at laane stuten min?»
Det lyste op i øinene paa ham, men han sa:
«Du kan nu ikke undvære den, lel?»
«Jo, pyt da, du kan jo ta den med, naar du kommer og spør efter sauen;» — og han hængte stuten om halsen paa ham.
«Ja tak skal du ha. Saa faar du leve vel, til vi sees da!»
«Jo, du det samme!»
Og den lille gutten drog efter sine kreaturer og blaaste i stuten, og de hørte ham længe, mens de løb over alle hauger og ledte efter kreaturene sine, som imidlertid var borte, og den kvelden kom Kvinstøl-gutterne hjem uden kreaturer, og det er den største skam, som kan hænde en gjæter.